Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower»
Artist: Motorpsycho
Album: «The Tower» (2017)
Plateselskap: Rune Grammofon
6
I fjor tilbrakte jeg sånn circa halve dagen i gul sone på Hovedbiblioteket, i veiledningen, omfavnet av vinyl, CD’er, DVD’er, noter, musikkbiografier og hyggelige brukere. Ikke så verst sted å tilbringe arbeidstiden for en med stor musikkinteresse, og ikke minst med mulighet til å spille musikk, noe jeg så å si gjorde daglig på Deichman i løpet av 2016. I perioder gikk det mye i Motorpsycho.
Nå sitter jeg i etasjen over gul sone, i et kontorlandskap, med Motorpsychos nye plate The Tower på ørene (hodetelefoner). Noen dager i forveien fikk jeg følgende mail fra min Deichman-kollega Brage: Hørt nye Motorpsycho? Fikk plata fra Rune Grammofon for en uke siden, så jeg har rukket å kose meg litt med den. Svinbra! Jeg svarte: Nei, men må høres! Siden denne mailutvekslingen har jeg lyttet på plata konstant.
På fjorårsplata Here Be Monsters strekker låtmaterialet seg fra akustiske vestkystpop-aktige låter med koring og sedvanlig briljante gitardetaljer fra Snah, til de mer typiske (i den grad man kan si det) monumentale Motorpsycho-låtene, skriver min ex-Deichman-kollega Lars i sin anmeldelse. Omtrent samme beskrivelse kan tildeles årets The Tower, men her har Motorpsycho perfeksjonert balansen mellom intensitet og atmosfære, der elementene forsterkes og fremheves. The Tower lyder fullendt, rett og slett.
Produksjonen er forseggjort og arrangeringen er ditto gjennomført. I tillegg håndterer Motorpsycho som vanlig instrumentene på ypperste måte, de er samspilte, på grensen til det perfekte, eller rettere sagt, de håndterer instrumentene perfekt, inkludert den nye trommeslageren Tomas Järmyr, som trakterer trommestikkene med teknikk og finesse, på for eksempel episk stemningsfulle Intrepid Explorer. Apropos nevnte låt, på de lange progrock-aktige låtene flyter det aldri over i lange uttværende sekvenser som sirkulerer rundt sin egen navle, tvert imot holdes interessen ved like, og økes, og vel så det, fra begynnelse til slutt.
Det eksplosive drivet kommer til sin fulle rett på låter som stoner, space rockeren A.S.F.E., og fuzzen på åpningslåten The Tower og The Cuckoo har jeg virkelig sans for, effektfullt (sjekk selv). De rolige låtene, som Stardust og A Pacific Sonata, er delikate og velbalanserte, førstnevnte er både jordnær og kosmisk, sistnevnte er en drømmende opp-mot-stjernene pop-rock-prog stemningsbærer.
Det som gjør Motorspycho så bra er at de ikke totalt skifter ham fra plate til plate, men i stedet utvider uttrykket med elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt som sine «røtter». På plata The Tower makter de å gjøre helheten, så til de grader strukturert og lekende utforskende på samme tid.
Motorpsycho har tydelig hatt en klar visjon om hva de ønsker, satt sine musikalske fantasier ut i live og slått sine kronblader ut i full blomst.
Brage, du har rett. Svinbra!
PS Det er forresten første gang jeg triller sekser på terningen, noensinne.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur
Stopp pressen! Motorpsycho har fått ny trommis
Plateanmeldelse: Motorpsycho “Here Be Monsters”
Motorpsycho – Supersonic Scientists
Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen
Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!
