Liker du ikke jazz sier du?
Det gjorde ikke jeg heller tidligere, jeg syntes det var forferdelig, enten det dreide seg om dørgende kjedelig storbandjazz eller masete og støyete frijazz fikk jeg hodepine umiddelbart. Jeg kunne til nød høre på Radka Toneff eller Jan Erik Vold på fest, men satte fort på noe annet hvis jeg fikk sjansen. Husker godt første gang min kone tok meg med på en jazzkonsert på midten av 90-tallet, må prøve noe nytt, sa hun, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.
Greit nok, jeg ble med, hadde sikkert godt av å utvide horisonten litt. Men jeg gikk i pausen, orket ikke mer, det var noe av det verste jeg hadde vært borti, det var jo helt kaotisk, en endeløs smørje av usammenhengende kakafoni. Lite visste jeg at jeg var vitne til en konsert med noen av de som skulle bli de viktigste aktørene innenfor den norske frijazz-scenen, og at gruppa Element var en av de første konstellasjonene til bl.a. Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love.
Det skulle ta mange år før jeg gikk på jazzkonsert igjen, eller rettere sagt, det var overhodet ikke noe jeg vurderte en gang. Men i 2008 overtalte en ivrig jazzfan og kollega meg til å være med på Scorch Trio på Mono, og ettersom han hadde forsøkt i flere år å få meg med, ga jeg etter denne gangen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg, men med Element-opplevelsen i minne var jeg helt klart skeptisk.
Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde den kvelden, men midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.
Jeg ble helt satt ut av hva jeg opplevde den kvelden, da jeg så og hørte hva Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love var i stand til kunne jeg ikke unngå å tenke at dette måtte jeg se nærmere på, og mitt første jazzfrø var dermed sådd. Så neste gang du tenker at du ikke liker jazz, tenk deg om en gang til, det kan være at det går opp et lys for deg også, og en vidunderlig ny og ukjent jazzverden ligger for dine føtter.
Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog
Én kommentar til “Liker du ikke jazz sier du?”