Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Intervjuer 2. februar 2018

A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur

Tekst: Marte Hagen
Foto: Behzad Farazollah

I mer enn et kvart århundre har Motorpsycho laget massiv, vidtspennende og kompleks musikk. I 1993 slapp de albumet Demon Box, som er blitt stående som en hjørnestein i bandets produksjon. Under Motorpsycho-utstillingen Supersonic Scientists på Rockheim i 2015 spilte Motorpsycho albumet i sin helhet tre dager på rad, og konsertene ble tatt opp og filmet. I år feirer plata 25-årsjubileum. I den forbindelse har Motorpsycho, forfatter Lars Ramslie og Christer Falck gått sammen om å skape A Boxful of Demons: En boks med enten LPer eller CDer fra konsertene, en Live at Rockheim Blu-ray, 10 postkort med bilder fra Rockheim, og sist, men ikke minst, tre bokser med ark som utgjør Lars Ramslies tekstsamling A Boxful of Demons. Utgitt av Falck Forlag.  

Vi har snakket med Lars Ramslie om boksprosjektet, om hans forhold til Motorpsycho, og om utfordringene og gledene ved å arbeide i krysningsfeltet mellom musikk og tekst.

Den 30. mai lanseres A Boxful of Demons med bokbad og filmvisning på Deichman Hovedbiblioteket, hold av datoen!

 

Motorpscho Demon Box komplett

 

De fleste kjenner deg først og fremst som en skjønnlitterær forfatter, med prisbelønte romaner som Biopsi (1997) og Destroyer (2000), med filmatiserte Fatso (2003) og med Liten Fugl-kvartetten som du nå er halvveis i. Hvordan opplever du det å skifte spor over til sakprosaformen?

Sakprosa? Tja, kanskje «skjønnlitterært essay», slik Erland Kiøsterud kaller det, er mer riktig. Det har vært øyeblikk av rabulistisk art, på grensen til gonzo, hvor begivenhetens sentrum – bandet og plata – har forsvunnet langt ute av syne, for så å måtte hente teksten inn igjen. Kanskje blir det en litterær måte å riffe på, hvor bandets spilleglede har smittet over i en tilsvarende skriveglede. Det er på ingen måte noen fasit til verket jeg har skrevet, bare en rekke av jublende muligheter.

 

I 2015 var du én av 15 Motorspsychokjennere og -fans som bidro til Supersonic Scientists, en essaybok som ble utgitt i forbindelse med Motorpsycho-utstillingen på Rockheim. Den gangen delte du bokas 200 sider med 14 andre – hvordan har du arbeidet med A Boxful of Demons når du nå er eneforfatter?

Friheten i å alene kunne gape over det hele var selvfølgelig like skremmende som euforisk. Å få denne æren tildelt er stort, plata er viktig for mange og er en generasjonsmarkør i tillegg, så prestasjonsangsten har i seg selv vært en demonisk størrelse denne gang. Men så klarte jeg innimellom å bare tenke «oh, fuck it» og gå løs på oppgaven med lidenskap som første kriterium. Denne gangen hadde jeg i utgangspunktet mer tid på hendene. Forrige tekst, «Innlysende Styrtbygg», antologiens desidert lengste bidrag, ble til et nærmest et hallusinatorisk, sjamanisk rituale hvor jeg knapt sov de siste ukene og presset kroppen hardere enn noen gang før i en skriveprosess. Denne gang var det kanskje kjærligheten som måtte lide mest, midt oppe i nyforelskelsen skrev jeg dag og natt, måtte dukke ned i mørket av denne demoniske esken uten helt å kunne forklare i et hverdagspråk hva jeg egentlig holdt på med…

 

Hvordan er Demon Box bygget opp? Kronologisk, tematisk, eller på andre måter? Og var det et selvsagt eller enkelt valg?

I utgangspunktet ville jeg realisere Ken Keseys roman-ide til Demon Box (Viking Press, 1986), hvor boken skulle være en eske med de ulike tekstene, kall dem kapitler, essays, kortprosa lemfeldig samlet i en boks og lest i lemfeldig rekkefølge slik de ble trukket opp av leseren (Keseys forlag gikk ikke med på idéen, og Demon Box ble utgitt som innbundet bok, red.anm.). Så det var i utgangspunktet en rekke nærlesninger av hvert spor på albumet jeg først forsøkte meg på. Som eksempler kan jeg nevne en komparativ analyse av «Nothing To Say» og deLillos’ «Kokken Tor», de har noen snodige sammenfall, men også «Junior» og «Plan #1» versus Nirvanas «Polly», og den pandoriske boksen Nirvana leverte samme år med In Utero. Isteden ble det denne teksten, «From the Horse’s Atomic Mouth», i grunnen skrevet etter deadline, vi gikk for. Et rufsete stykke arbeid som forsøker å gripe over platen som helhet og presentere et par forslag til mulige, samlende narrativ via referansen til, og de mulige implikasjonene av, Ken Keseys Demon Box.

 

Hvordan har researcharbeidet vært?

Muligheten for at det hele er en stor feillesning er ganske sannsynlig. Men forhåpentligvis en produktiv en: Jeg mener det komplekse verket fortjener flere lesninger, så om noen lar seg ergre til å skrive og mene selv er det bare bra, dette er ikke konsensuslitteratur. Heller ikke faktalitteratur, mer en spekulasjon. Ikke kjenner jeg bandet, ikke har jeg intervjuet noen av dem til boka, og tenker vel at verden er full av slike rockebiografier og studier i fuzzpedaler og annet teknisk utstyr på grensen til manualer. Uautorisert biografi er det heller ikke, så hva er det da? Kanskje noe à la de tegneseriene som lekte seg fritt med KISS-mytologien? Enda teksten ender opp med beatnicks og «dark edge of hippie life». Jeg har med andre ord ofte gitt blaffen i fakta til fordel for poenget, så får leseren tenke selv. Teksten er blitt til ute i den kanariske ødemarka hvor jeg ikke kan drasse rundt på biblioteket mitt, så det har blitt noen nettsøk gjennom et heller skrøpelig modem når jeg har måttet slå opp noe. Også har kjæresten min kjøpt noen bøker for meg inne i byen. Kerouac, Kesey og den slags.

 

For dem som ikke allerede har lest essayet ditt i Supersonic Scientists (2015): Hvilket forhold har du til Motorpsycho?

Ikke at jeg kan legge skylda på noen, men de var desidert fødselshjelpere for meg da jeg begynte å skrive. Som rockelyriker kan Sæther det ene øyeblikket ha en særegen Krohnsk kvalitet, det neste en mer ornamentalsk Dylansk kvalitet, men også tillate seg en patos eller lekenhet mange innenfor hans sjanger vil dukke unna. Pluss et sjeldent godt ordforråd i forhold til andre rockelyrikere som velger å synge på engelsk. Registeret av følelser og inntrykk i ord vet jeg heller ikke om mange klarer å tangere: På Demon Box var det metallic be-bop lemlestet med koldbrann, på neste plate sanger hvor det (jeg antar er) mannlige jeg-et iførte seg kunstløpsskøyter og fløt av gårde som en ballerina.

Folk pleier (eller pleide?) å stake ut en artistisk karriere ved å velge det ene over det andre i frykt for å miste lyttere. Med Motorpsycho ble kjønn, identitet, sjangere, alt kastet om på som om sansenes porter sto åpne, fra kaldt til varmt, mørke til lys. Så overskridelse, mot og menneskelighet er kanskje det jeg sikter til.

Men de andre bidragene fra Matt Burt for eksempel, hvor Burts spoken word poesi ble tonsatt på helt nyskapende måte i norsk sammenheng, var like avgjørende. I 93 var kombinasjonen jazz og lyrikk helt utslitt, ræppen ikke på plass, og dette var en helt ny måte å tenke musikk og tekst på.

Over 25 år er det selvfølgelig ikke alt jeg har fulgt med samme fanatistiske oppslukthet, men de har virkelig utviklet seg som musikere og de siste utgivelsene deres er nok de platene jeg hører mest på og setter høyest i dag. Akkurat dét kan jeg ikke si om så mange andre rockeband, folk i sjangeren ser ut til å blåse kruttet først og flyte på nostalgi og status siden.

 

Litteraturkritikere legger ofte vekk på det rytmiske og melodiøse ved språket ditt – er musikk en konkret inspirasjon i skrivearbeidet ditt? Og blir dette særegne språket med inn i sakprosaformen når du nå har skrevet om Motorpsycho?

Jeg kan nok ikke skrive uten musikk. Og hadde nok ikke begynt å skrive hadde det ikke vært for rockelyrikken. Om språket følger med som en kvalitet også her får leserne avgjøre, det er for tidlig å si for meg.

 

Ser du likhetstrekk mellom musikk og litteratur? Mellom språk og melodier, og språk og rytme, for eksempel?

Ja, det er mimetiske kvaliteter ved begge kategorier som jeg opplever som mindre tilfeldige, og det er vel i det krysspunktet hvor de møter hverandre at det blir interessant for meg. Da er det ikke så viktig hva vi kaller det lenger.

 

Å skrive såkalt musikalsk er én ting, å skrive om eller beskrive musikk er noe annet. Hvordan nærmet du deg utfordringen med å oversette musikk til et litterært uttrykk?

På en dårlig dag føler jeg meg ikke stort bedre enn en langt under middels musikk-journalist som går i alle de gamle fellene og bare sammenligner musikken med annen musikk, for eksempel, eller hvor det bare blir et «referanse-ritt». Jeg har ingen musikkteoretisk utdannelse heller, og musikken jeg lagde selv som ung var heller intuitiv enn teknisk, men det er jo friheten rocken gir. På et eller annet plan ville jeg likevel forsøke å skrive musikken, visjonært kanskje? Men med en tanke for at det mimetisk kan fortelle det samme: Når det tekstlige forelegget tar slutt på Demon Box mener jeg jo å kunne høre hvordan den dramatiske historien fortsetter i det musikalske. Om så lyden av forvirring: Ryans gitar som blir et huggende våpen, dører som hamres ned, møbler som skyves over gulvet, Deathprod/Stens lydkulisser og mer entydige innslag av musique concrète som sirener.

Men så kan jeg jo også ta feil, ikke sant?

 

Ser du likheter mellom egen litteratur og Motorpsychos musikk? Tematisk, formmessig stilmessig, eller noe annet?

Av og til utforsker vi kanskje noe av det samme ubehaget. Men som et nødvendig ubehag. Og har kanskje en felles fascinasjon for det monstruøse og det litteratene gjerne klistrer på meg utenforskapet. Og at vi finner en vei til erkjennelse i det andre kanskje instinktivt vender seg bort fra. Jeg vil helst ikke dra de ned på mitt nivå på noen måte, men jeg opplever at det varme og menneskelige alltid skinner igjennom, og en eller annen vital livsbejaelse, uansett hvor mørkt, dystert og bistert det av og til måtte bli i Motorpsycho-universet, (de kunne i dag kanskje kledd et annet navn med tanke på sine mange inkarnasjoner). De har åpenbart gjort noe positivt i forhold til det norske normalitetsbegrepet, og utfordrer stadig publikums forventninger med sin egenrådighet. Idet de klarer å være sofistikerte samtidig som de gir norsk folkelighet et ansikt, noe som ikke var gitt da de først dukket opp for et kvart århundre siden. I forhold til «fin-kultur» og «lav-kultur», som to kryssende dialekter eller språkspill, har de vist seg å være de reneste alkymister.

Det er altså det jeg beundrer dem for. Om jeg kan speile meg eller forfatterskapet i dét er en annen sak.

Om du skal koble romanene dine til hvert sitt Motorpsychoalbum, hvordan vil den listen se ut?  

I Biopsi (1997) skulle det være en seksjon som het «Plan #1», hvor det ikke skulle handle om faren i boka, men en kvinnelig karakter fra det samme miljøet. Men den historien klarte jeg bare ikke å skrive, jeg trodde jeg skulle det nå, men det glapp nå også. Kanskje Destroyer kom nærmest å berøre dette temaet.

Mikrokaos (1999) strekker seg nok etter Timothy’s Monster (1994) på et vis, og jeg ga jenta i boka navn etter Motorpsychos manager Cecilie Lykke og sangeren Stina Nordenstam. Stina Lykke, med andre ord.

Destroyer (2000) og Another Ugly EP (1994). Motorpsycho gjør her kunststykket å få KISS til å høres ut slik de egentlig skulle høres ut med sin versjon av «Watching You». Det er ikke alltid at KISS sto til forventningene i overgangen fra image til plate. Men noe av det jeg husker best fra skriveprosessen var at Let Them Eat Cake (2000) kom ut.

Fatso (2003), ooooh, jeg vil ikke klebe akkurat den romanen på noen, men kanskje kan Here Be Monsters (2016) fungere i retrospekt med linjen fra «Lacuna/Sunrise»: The shame has washed all the memories away. Eventuelt «All is loneliness» fra Demon Box, men uungåelig nok i forholdet til seksualitet, vold og misogyni igjen også «Plan #1».

Uglybugly (2004) er kanskje mer Tom Waits sin «Alice», eller Waits’/Burroughs «Black Rider», enn noe annet. Men det må nok bli The Tussler (1994), merkelig nok på grunn av «Illinois» (som du også finner på Matt Burts eget album Grumpy Groovy). Og «The Wheel» fra Timothy’s Monster åpenbart, når den ene siamesiske tvillingen i Uglybugly bare fortsetter å gå videre inn i døden og tomheten etter at den andre, søsteren og hans feminine selv, har sovnet inn i løpet av natten.

Liten Fugl-bøkene (2014 og 2016). Med The Tower (2017) og Here Be Monsters (2016) registrerer jeg at vi har funnet frem til noen av de samme dyremotivene, for eksempel gjøken og den store, sorte hunden, slike ting. Men kanskje HP Lovecraft-hilsenen deres med «Spin, spin, spin» sier noe om det landskapet vi beveger oss i om dagen (bandet HP Lovecraft, ikke forfatteren, red. anm.). Et av kapitlene i Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet (2016) sender ellers en liten takk til Deathprod for «Treetop Drive», som var en av de musikerne jeg lyttet mest til da jeg skrev kapittelet «Drivet over tretoppene», om de gangene hvor, du vet, det liksom går an å kikke inn i musikken og få øye på historien i små glimt.

 

Motorpsycho Demon Box LP gull med sertifikat

 

Motorspycho Demon Box CD med sertifikat

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower»

Stopp pressen! Motorpsycho har fått ny trommis

Plateanmeldelse: Motorpsycho “Here Be Monsters”

Motorpsycho – Supersonic Scientists

Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Motorpsycho på Teknisk museum

 

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Trøsten i det triste

Bokanbefaling: deLillos – Komplett

Øya 2015 – deLillos

Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene

 

Kurt Cobain – Nirvana

 

Beatpoeter og andre rockere

 

Ikke kødd med gamle helter: The hottest band in the world, KIZZ

 

Plateanmeldelse: Michael Krohn – «Unwanted»

 

Tiden går og Tom Waits

 

Strap yourself to the tree with roots – Bob Dylan i norsk litteratur

Elliot Murphy & Monica Heldal feirer Bob Dylans 75-årsdag

Dylanquizen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *