Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 23. desember 2019

Deichman anbefaler: Årets album 2019

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!

 

MUSIKKÅRET 2019 (David Jønsson)

1. Weyes Blood – Titanic Rising

Natalie Mering har laget årets beste album for min del. «Titanic Rising» er en finurlig plate som klarer å puste nytt liv i den klassiske vestkyst-sounden fra 70-tallet. Merings hypnotiserende stemme flyter igjennom albumet og gir oss håp, til tross for dommedagsstemningen som preger albumet. Jeg kommer nok til ikke til å tilgi meg selv med det første at jeg droppet konserten på Parkteatret.

2. Purple Mountains – Purple Mountains

Det var nok mange av oss som ble paffe da vi hørte om David Bermans dødsfall. Berman var først og fremst kjent som lederen av bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper. Albumet «Purple Mountains», der ulike medlemmer av Woods-mafiaen fungerer som backingband, ble Bermans siste mesterverk.

3. Greg Foat – The Mage

«The Mage» er det niende albumet til den britiske jazzartisten Greg Foat, og er muligens det albumet jeg har spilt mest i år. Foat skaper et eget univers med god hjelp av erfarne library/filmmusikk-musikere som Duncan Lamont og Clark Tracey, samt Moses Boyd og Malcolm Catto fra det kontemporære britiske jazzmiljøet. «The Mage» er en moderne klassiker i skjæringspunktet mellom library-sjangeren og jazz.

4. The Delines – The Imperial

Willy Vlautin er blant mine absolutte favoritt-låtskrivere og -forfattere. Under mottoet «dårlige ting skjer med bra folk», har han levert noen ytterst forstyrrende fortellinger, både som vokalist og frontfigur i alt-country-bandet Richmond Fontaine og med fem romaner. The Delines lener seg mer mot countrysoul, med Amy Boones stemme og innlevelse som naturlig fokuspunkt.

5. The Whiffs – Another Whiff

The Whiffs fra Kansas City er et nytt bekjentskap. «Another Whiff» er powerpopgjengens andre album, og de stjeler uten blygsel fra Elvis Costello, Tom Petty, Exploding Hearts og Badfinger. All killer, no filler.

6. Madlib & Freddie Gibbs – Bandana

Det skulle gå fem år mellom «Piñata» og «Bandana», men dette var virkelig verdt ventetiden. Gibbs er i fyr og flamme, mens produksjonen til Madlib er (som vanlig) helt eksepsjonell. «Bandana» har også en sterk gjesteliste, med Pusha T., Killer Mike, Anderson .Paak, Black Thought og Yasiin Bey (Mos Def).

7. Young Guv – GUV I & II

Ben Cook er et unikum. Cook spiller til vanlig i Fucked Up, men er nå om dagen mest aktiv med sitt Young Guv-prosjekt. Dette albumet består av to bestanddeler, to minialbum som har kommet i løpet av året. På «GUV I & II» velsigner han oss med et overflødighetshorn av latterlig gode låter rotfestet i tidløs powerpop.

8. Spielbergs – This Is Not The End

Episk, storslagen indie med en solid dose emo (følelser er et viktig stikkord på albumet), bak vegger av gitarstøy og fengende hooks. Jeg hører ekko av …And You Will Know Us By the Trail of Dead, Japandroids, men finner også spor av desperasjonen til The Wrens.

9. Motorpsycho – The Crucible

Tre låter fordelt utover 40 minutter. Motorpsycho gjør akkurat som de selv vil og det er derfor vi aldri slutter å la oss begeistre av dette bandet. «Lux Aeterna» er høydepunktet, en praktfull komposisjon om sorg, savn og evig lys. Men selvsagt med en liten Motorpsycho-twist, etter noen minutter blir det full King Crimson-skronk.

10. Organic Pulse Ensemble – Transcending The Sum

Med et slikt navn skulle man tro at dette var et band med flust av medlemmer. Men bak navnet Organic Pulse Ensemble finner vi kun den svenske multiinstrumentalisten Gustav Horneij. Dypt i de svenske skogene lager Horneij moderne spirituell jazz som er dypt fascinerende.

11. Better Oblivion Community Center – Better Oblivion Community Center

Ut av intet slapp Phoebe Bridgers og Conor Oberst et album sammen. Jeg kan ikke huske sist jeg har blitt så beveget av Oberst/Bright Eyes, jeg tror jeg må tilbake til 2005 og albumet «I’m Wide Awake, It’s Morning». Bridgers og Oberst har tidligere turnert sammen og koret for hverandre før, kjemien er så til de grader til stede.

12. Neal Francis – Changes

I alle dager. Her var jeg helt sikkert på at dette var fra en utappet gullåre fra 70-tallet, men dette er altså helt flunka nye saker. Deler Ned Doheny, deler tidlig Boz Scaggs og deler Bobby Charles. Southern fried, men samtidig fylt med med den deilige vestkystbrisen. Utgitt på kredlabelen Colemine Records.

13. Mick Trouble – It’s The Mick Trouble LP

Bak aliaset Mick Trouble skjuler (antageligvis) Jed Smith fra bandene My Teenage Stride og Jeannies seg. Han har laget en plate med oppheng i Television Personalities og Nick Lowe. Pubpunk av ypperste sort, gjort med mengder av kjærlighet, selv om man fornemmer en anelse tongue-in-cheek.

14. Soft Ride – Lisbon Lights

Soft Ride skaper et eget sonisk univers som kan være vanskelig å definere. De bygger videre på debuten «Burgundy» fra 2017 og presenterer en slepen miks av War On Drugs, J.J. Cale og tilbakelent vestkystrock, med imponerende instrumentering hele veien. Mellotron, synth og lapsteel i et sømløst vev. Et soft trøkk om du vil. Soft Ride bidrar med sårt tiltrengt lys i vintermørket, skimrende som et Luciatog.

15. Skarbø Skulekorps – Skarbø Skulekorps

For en fest av en plate. Trommeslager Øyvind Skarbø kom over noen korpsdrakter på Finn og fikk en lysende idé om å lage sitt drømmeskulekorps. Til korpset vervet han Signe Emmeluth (saksofon), Eirik Hegdal (saksofon), Stian Omenås (trompet), Anja Lauvdal (synth og tangenter), Johan Lindström (gitar) og Chris Holm (bass). Skarbø Skulekorps blander sammen jazz, funk, elektronika og Johan Lindströms steelgitar til en høyere enhet. Her passer det også fint å gratulere det flotte plateselskapet Hubro med 10-årsdagen. Hurra!

 

Årets utgivelse: Sad About The Times

Du kan alltid stole på Anthology Recordings. De trår sjeldent feil i deres kuratering av samlealbum og «Sad About The Times» er den utgivelsen jeg har hatt mest glede av i år. Mikey Young (Total Control / Eddy Suppression Ring) og Keith Abrahamsson (grunnlegger av Anthology Recordings) har satt sammen en plate med låter som burde ha blitt spilt på FM-radioen i 70-tallets USA. Låter som skulle ha vært hits i en rettferdig verden. Her finner du ukjente artister og band som Art Lown, Boz Metzdorf og Perth County Conspiracy, som utøver stor kunst.

Andre retro-utgivelser som du må ha:

1. Arthur Russell – Iowa Dream

Et helt album med uutgitte demoer og nesten ferdige låter med Arthur Russell, et virkelig unikum av en artist. På albumet «Iowa Dream» får du høre sider av Russell som ikke nødvendigvis har vært så fremtredende tidligere, men viser også frem hvilken mangefasettert artist han var. Passer fint ved siden av «Love Is Overtaking Me».

2. Bertil Strandbergs Kvintett – Cirrus

Reutgivelse av svensk jazzklassiker fra 1973, der originalen koster ukristelige summer. Utgitt på danske Fredriksberg Records.

3. KAK – KAK

Vestkyst psych-klassiker fra 1968 i ekstremt forseggjort utgave fra Guerssen.

4. Jim Sullivan – If The Evening Were Dawn

Uutgitte opptak fra mysteriet og kulthelten Sullivan, som forsvant sporløst i 1975. Utgitt på Light In The Attic.

5. Clifford Jordan Quartet – Glass Bead Games

Lekker utgave av jazzklassiker originalt utgitt på Strata-East.

 

Årets innpakning: Motorpsycho – The Light Fantastic

Dette må være årets lekreste produkt. Motorpsycho har satt sammen et album med 10 sanger, hvorav to har aldri vært utgitt før (outtakes fra The Crucible-innspillingene) og de resterende åtte sporene har vært på diverse andre utgivelser som er vanskelig å oppdrive. Motorpsycho har jo tross alt noen slike utgivelser. På «The Light Fantastic» finner vi for eksempel første vinylutgivelse av undervurderte «Bonny Lee» fra 2006, som ble gjemt bort på en promo-cd. Det musikalske ved utgivelsen er en ting, men det er omslaget som stjeler showet her, eller rettere sagt katalogen. Det er en innholdsrik katalog med fiktive Motorpsycho-utgivelser som forfatter Johan Harstad har designet og skrevet tekster rundt hver gjenstand. Her har han levd seg inn i Motorpsycho-universet og designet alt fra monopolspill med bandet, til veggmaling. Joda, det kan være litt fjasete, men det er et halvbakt og artig konsept, og totalt gjennomført av Harstad. Denne utgivelsen kan kun kjøpes via bandet på deres nettsider eller i merchboden på konsert.

Konserthøydepunkt:

The Delines, Krøsset

brenn., Øya

Needlepoint, Krøsset

Ricochets, Øya

The Beths, Parkteatret

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Geir Qviller)

Det kom ut mange bra plater i 2019 og her har jeg knotet ned de jeg har fått best forhold til. Jeg har i år som i de seinere årene hørt mest på elektronisk og eksperimentell musikk, så lista bærer preg av det. Det er som vanlig mange kvinnelige artister med på lista mi; det er absolutt ikke kvotering, det er innenfor elektronisk musikk (helt sikkert også innenfor andre sjangere) like mange, om ikke flere kvinner som skaper interessant musikk og lydbilder som treffer meg.

 

Årets album

Félicia Atkinson – The Flower and the vessel (Shelter Press)

Et nytt vakkert og meditativt verk av Atkinson. Musikken er som vanlig satt sammen av varme og avstemte analoge klanger og syntetiske lyder til et organisk hele. Vokalen, hviskende og mantra-aktig, men også megetsigende viser deg veien gjennom lydlandskapet. Musikken har elementer fra pop, nymusikk, new age og jazz, men som helhet holder den seg innenfor ambient/landskapsmusikk.

Holly Herndon – Proto (4AD)

En variert og spennende ny skive sammensatt av elementer fra tidligmusikk, folk, nymusikk, pop og dansemusikk. Alt er skimrende digitalt og vakkert syntetisk. I det ene øyeblikket står du midt i en massiv euforisk lydbølge av syntetisk lydavfall, i det neste er du aleine med et kor, og så plutselig er du midt i en poplåt.

Caterina Barbieri – Ecstatic computation (Editions Mego)

Deilige, luftige og varme analogsyntvariasjoner i et hermetisk univers. Barbieri’s tredje plate er hennes beste. Det føles veldig moderne og retro på samme tid. En helhetlig skive som jeg stadig kommer tilbake til.

Grischa Lichtenberger – re: phgrp (Raster Media)

Dekonstruert jazz og glitch’ete, delvis beatsbasert elektronika. Dette er en bearbeiding av skiva «Consequences» av Philipp Gropper’s Philm som jeg ikke har hørt. Instrumentene/klippene fra originalplata er her satt inn i en ny, syntetisk biotop og det har blitt en fascinerende og kontrastfylt lytteopplevelse.

People Like Us – The Mirror (Discrepant)

Skamløst, fascinerende og vellykket mashup av populærkulturelle låter, her er poplåter og klassiske svisker sømløst flettet sammen og bearbeidet til nye og «bedre» enheter. På det beste blir det både magisk, vakkert og morsomt på en gang.

Finlay Shakespeare – Domestic economy (Editions Mego)

Variert og dansbar elektropop, med bærende vokal og fine melodier. Plata er tatt opp live og improvisert. Herlig kombinasjon av moderne og retro og typisk britisk. Årets debutplate.

Big Thief – Two hands (4AD)

Adrienne Lenkers stemme funker alltid for meg, innsmigrende, sårbar og melankolsk glir den rett inn i ryggmargen. På denne skiva er det i tillegg flere bra låter, det holder lenge.

Loscil – Equivalents (Kranky)

Drømmende, luftig og myk ambient med bearbeidede pianoklipp, droner og strenger i et stort, blekt landskap. Scott Morgan er tilbake med kanskje hans beste plate.

Boy Harsher – Careful (Nude Club)

Drivende syntpop/elektropop/cold wave med fine melodier og myk og varm vokal. Årets kjøremusikk.

Jenny Hval – The Practice of love (Sacred Bones)

Fine låter, sensuell og personlig stemme, interessante tekster og retro 90-talls elektronisk dansemusikk.

 

Andre anbefalte skiver

Visible Cloaks, Yoshio Ojima, Satsuki Shibano – FRKWYS Vol. 15 : serenitatem

Fennesz – Agora

Sunn 0))) – Pyroclasts

E-Saggila – My world my way

Deadbeat – Waking life

Barker – Utility

Angel Bat Dawid – The Oracle

Carl Stone – Himalaya

Sarah Davachi – Pale bloom

Stine Janvin – Fake synthetic music

Slikback – Tomo/Lasakaneku

Nkisi – 7 directions

Kali Malone – The Sacrificial code

Loraine James – For You and I

 

Låter/enkeltspor

Holly Herndon – Eternal

Boy Harsher – LA

Finlay Shakespeare – Dublin

Big Thief – Not

William Basinski – On time out of time

Jenny Hval – Lions

Kangding Ray – Predawn qualia

UCC Harlo – Áve giove

Stenny – Adequate force

Visible Cloaks, Yoshio Ojima, Satsuki Shibano – Atelier

Monoloc – From the method

Of Norway – Dim eyes

 

Årets konsertopplevelser

The Necks i Tempelplassens kirke (Helsinki)

Josephine Foster på Kafé Hærverk

Bjørk i Oslo Spektrum

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Stian B. Hope)

UTENLANDSKE:

1) Pere UbuThe Long Goodbye

«Electro-garage» kalte David Fricke i Rolling Stone låten «What I Heard on the Pop Radio» tidligere i år, og hvorfor ikke. De har i alle fall benyttet seg kraftig av synhter og trommemaskiner, og viker ikke en tomme unna art-rock, slash avantgarde stempelet de fikk i 1978 med debuten «The Modern Dance». På det nye albumet «The Long Goodbye» snekret vokalist David Thomas alle låtene på forhånd, før han sendte dem videre til bandet med en klar beskjed: I want you to approach these songs with the idea that…nothing you do is important! The song is not dependent on what you do! The song EXISTS! It is! Now! So compose! Don’t play a part! Compose your contribution! Funker det? Som ei kule! Pere Ubu blir aldri mainstream, og heldigvis for det.

2) King Gizzard & The Lizard WizardInfest the Rats’ Nest

De er noen artige karer disse gutta fra Australia. I 2017 satte de seg det hårete målet å gi ut fem album på ett år, det absurde er ikke at de greide det, det absurde er at alle fem albumene var varierte og holdt høyt nivå! Så når jeg hørte at King Gizzard skulle komme med et metalalbum ble jeg brått nysgjerrig, fikser de denne sjangeren også? Selvfølgelig gjør de det! Jeg tror til og med metal purister liker dette godt, «Infest the Rats’ Nest» står overhodet ikke tilbake for noe Metallica eller Slayer kunne ha laget.

 

3) Thee Oh SeesFace Stabber

I fjor smelte Thee Oh Sees til med et timeslangt album tufta på tung hard rock med røtter i Black Sabbath, i år har de tatt den enda lenger med et album som varer en time og tyve minutter med psykedelia, jazz og progrock. Det er kanskje i overkant for enkelte, men når resultatet er så gjennomført fett er det ingenting å være lei seg for. Det er bare å sette seg godt til rette i godstolen, skru opp lyden og bli sonisk rævkjørt i trynet.

 

 

4) Nick Cave & The Bad SeedsGhosteen

5) Sleaford ModsEton Alive

6) Lana Del ReyNorman Fucking Rockwell!

7) Bob MouldSunshine Rock

8) Kim GordonNo Home Record

9) SebadohAct Suprised

10) Ezra Furman Twelve Nudes

11) The Dream Syndicate These times

12) WilcoOde To Joy

13) Fontaines D.C.Dogrel

14) Mac DeMarcoHere Comes The Cowboy

15) Sharon Van EttenRemind Me Tomorrow

 

NORSKE:

1) MotorpsychoThe Crucible

Motorpsycho feirer 30 år som band i år og har nok en gang levert et knakende godt album. «The Crucible» er absolutt en verdig oppfølger til mesterverket «The Tower» (2017) og fikk med rette flere seksere trillende etter seg. De har skalert det litt ned denne gang, kun tre låter, men dette er jo Motorpsycho, så det lengste sporet varer selvfølgelig i 20 minutter. Det er ingen tvil om at den «nye» trommisen Tomas Järmyr har tilført gruppa ny giv, her spruter det av tung riffing og potent proggrock som ville fått gutta i King Crimson til å legge seg langflate på gulvet av beundring.

 

2) Krokofant & Ståle Storløkken/Ingebrigt Håker FlatenQ

Kraftjazztrioen er ute med sitt fjerde album på nesten like mange år, men denne gang har de utvidet formatet til en kvintett. Gutta fra Kongsberg har fått med seg mer enn habil drahjelp fra veteraner som Ingebrigt Håker Flaten (The Thing, Atomic) og Ståle Storløkken (Elephant9, Supersilent), og det er ingen tvil om at det funker flatt ut. De beveger seg fremdeles i grenselandet mellom frijazz og progrock, men med Flatens tunge bass og Storløkkens tryllekunstner på keyboards er det naturligvis mer gass enn noen gang. Ryktene vil ha det til at dette ga mersmak og at de er sugne på å lage enda et album. Ja takk, mer enn gjerne!

 

3) Skarbø SkulekorpsSkarbø Skulekorps

Skolekorpsuniformer til salgs! Den er grei, det er alt jeg trenger til å starte et nytt band. Ok, litt forenklet, men det er ikke langt fra sannheten hvordan trommis Øyvind Skarbø, ja, det er fristende å si trommet sammen gjengen som utgjør skulekorpset. La det være sagt, det er ingen nubes Skarbø har fått med seg, danske Signe Emmerluth har jeg personlig sett opp til flere ganger traktere saksofonen skummelt bra, svenske Johan Lindström har spilt fletta av de fleste på gitar, blant annet i Tonbruket i et tiår, mens Eirik Hegdal, Anja Lauvdal, Chris Holm, Stian Omenås og Skarbø selv, utgjør ett av mange norske jazzgrunnfjell. Men er det jazz, som de pleier å si i Dagsavisen? Vett da da faen jeg, det svinger som et ville hekkan uansett!

 

4) KarpeSAS plus/SAS pussy

5) Erlend RopstadBrenn siste brevet

6) Red KiteRed Kite

7) Emmeluth’s AmoebaChimaera

8) The Modern Times – Algorhythmic Dance Music

9) Michael KrohnVarme dager

10) Megalodon CollectiveThe Triumph

11) Maja Solveig Kjelstrup RatkjeSult

12) BeezewaxPeace Jazz

13) SpielbergsThis Is Not the End

14) Blomst Blomst IL

15) I Was A KingSlow Century

 

PAAL NILSSEN-LOVE

Fyrverkeri- og turbotrommis Paal Nilssen-Love hviler som kjent aldri, mannen har rundt regnet 250 reisedager i året, hvor han spiller omtrent i hele verden, og har omtrent like mange utgivelser bak seg. I fjor hadde han hele tre konserter på Roskilde festivalen, pluss en på Kongsberg Jazzfestival, i samme runde! For oss som ikke var på Roskilde ble heldigvis to av konsertene tatt opp og foreligger nå på CD; «New Japanese Noise» og «New Brazilian Funk». Nilssen-Love har selvfølgelig spilt på flere plater enn det i år, og fortjener dermed igjen en egen liste. Her ti av dem, pluss en samleboks med uutgitt materiale fra The Quintet. Forvent full gass med herlig frijazz og støy i skjønn forening over hele fjøla.

 

1) Fish & Steel (Mats Äleklint/Per-Åke Holmlander/Paal Nilssen-Love) – Fish & Steel

2) Ken Vandermark/Paal Nilssen-Love Screen Off

3) Boneshaker (Mars Williams/Kent Kessler/Paal Nilssen-Love) – Fake Music

4) Paal Nilssen-Love/Kiko Dinucci/Akira Sakata/Toshiji Mikawa/Kohei Gomi New Japanese Noise

5) Paal Nilssen-Love/Felipe Zenicola/Frode Gjerstad/Kiko Dinucci/Paulinho Bicolor New Brazilian Funk

6) Large Unit/Fendika Ethiobraz

7) Arashi (Akira Sakata/Johan Berthling/Paal Nilssen-Love)Jikan

8) Joe McPhee/Paal Nilssen-Love Song For The Big Chief

9) Joe McPhee/Paal Nilssen-LoveLift Every Voice And Sing

10) Yong Yandsen/Christian Meaas Svendsen/Paal Nilssen-LoveHungry Ghosts

The Quintet (Carl Magnus Neumann/Bjørnar Andresen/Eivind Opsvik/Ketil Gutvik/ Paal Nilssen-Love) – Events 1998​-​1999

 

KONSERTER

1) Karpe, Øyafestivalen

2) The Cure, Øyafestivalen

3) Nick Cave, Oslo Konserthus

4) Björk, Oslo Spektrum

5) Large Unit, Nasjonal Jazzscene

6) Pere Ubu, Blå

7) Wilco, Sentrum Scene

8) Sleaford Mods, Parkteatret

9) Hedvig Mollestad Trio, Last Train

10) Ballister, Hærverk

11) Mac DeMarco, Sentrum Scene

12) Fish & Steel, Hærverk

13) Madrugada, Piknik i Parken

14) Idles, Øyafestivalen

15) Teenage Fanclub, Rockefeller

 

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Victor Josefsen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE ALBUM

1. Motorpsycho – «Crucible»
Jeg gjentar hva min kollega David skriver: ‘Tre låter fordelt utover 40 minutter. Motorpsycho gjør akkurat som de selv vil og det er derfor vi aldri slutter å la oss begeistre av dette bandet. «Lux Aeterna» er høydepunktet, en praktfull komposisjon om sorg, savn og evig lys. Men selvsagt med en liten Motorpsycho-twist, etter noen minutter blir det full King Crimson-skronk.’.

2. Spielbergs – «This Is Not The End»
Det er noe herlig forfriskende over Spielbergs. De gjemmer seg ikke bak flere lag med ironi, inspirert av Mac DeMarco og Burger Records. Det er heller ingen slitsomme neonfarger i sikte. Tilbake står et ærlig, hardtarbeidende og ekstremt lovende band. Et meget sterkt album.

3. Cockroach Clan – «Songs About Blunt Knives and Deep Love»
Plata består for det meste av oppgraderte versjoner av låter de har spilt inn tidligere. Dette er absolutt ikke et febrilsk forsøk på å sole seg i fordums glans. De har gjenskapt låtene med samme nerve, og kanskje litt til, nå med et mye mer åpent og kompakt sound. De kverner ut drivende pop-punk/street punk med skikkelige gitarhooklines, melodilinjer og kraft, og med den britiske street punk-vokalen inntakt. Det lyder så tight og kompakt at jeg nesten mister pusten, av entusiasme, vel og merke.

4. Deathcrush – «Megazone»
Deathcrush er inspirert av Amphetamine Reptile Records-labelen, som var et viktig alternativ til 90-tallets grungebølge, sin støy/ metal / rock på den nye plata . Deathcrush er et øreblødende viktig alternativ til alt som rører seg i musikk-Norge for tiden. De tråkker opp sine helt egne stier – i tillegg til AmRep-referanser er de konfronterende ‘a la No Wave-bevegelsens på 80-tallet. Deathcrushs sammensmeltning av støy, pop og beats er fortreffelig.

4. Izakaya Heartbeat – «Subterranean Sunset»
Izakaya Heartbeat er tilbake med mer psykedelisk støyrock. De har beveget seg bort fra deres øreblødende støyrock-singatur. Det er fortsatt støyskjær i uttrykket, men hovedfokuset er på det hypnotiserende melodiøse. Uttrykket har klare nikk til 80/90-talls indie, men er både egenrådig og ambisiøst, fylt av effektfulle kontraster, uventede vendinger.

5. The Loch Ness Mouse – «II»
Mer påfyll av stilsikker og sofistikert pop fra The Loch Ness Mouse! Bandet har vært aktive i over 25 år, men har stort sett vært forbeholdt de innvidde med forkjærlighet for godt popsnekkeri. Det er klasse over alle låtene på den nye plata, det er ingen svake låter. The Loch Ness Mouse er omtrent så popfeinschmecker-fantastisk som du får det, og har du smaken for lekker, varm og velprodusert pop så ta en lytt!

6. I Was A King – «Slow Century»
På «Slow Century» sitter den gamle reven Norman Blake i produsentstolen, som bidrar sterkt til vellyden. Det høres helt nydelig ut. I likhet med flere av Teenage Fanclubs utgivelser, som det selvsagt er naturlige å sammenligne dem med, er de i det lune pophjørnet med denne utgivelsen, men I Was A King skrur litt ekstra skurr på gitarene når de lyster, eller så toner de det helt ned. Vellyd.

7. Beezewax – «Peace Jazz»
Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. «Peace Jazz» fortsetter den fine formen vist på den finfine forgjengeren «Tomorrow», som kom i 2014, og er nok et bevis på Beezewax sin unike meloditeft. Albumet opprettholder bandets ustoppelige rekke av sterke plater, 22 år etter debuten «A Dozen Summits».

8. Dangerface – «Get Loud!»
Jeg har skrevet om Dangerface sin første singel «Let it Burn» tidligere. En poppunka og nesten garasjerock-aktig sak som inneholder både Turbonegro– og scandirock-influenser. Det er utrolig trøkk og intensitet over hele linja; vokalen, refrengene, koringene, de kontante trommene osv. Resten av plata er hardere i uttrykket, men like bra, en overdose av energi og herlig kompromissløs.

9. The Harvey Steel Show – «Blues for Mother Earth‎»/«Freak Knowledge‎»
Umiddelbart fanget de raske låtene på albumet «Freak Knowledge» meg først, de groover skikkelig. Det er kraftfullt og suggererende. Låtene sender assosiasjoner til det halvsprø uttrykket til band som Royal Trux, Butthole Surfers og Pere Ubu, ikke alltid rent musikalsk, men pga. den uttrykksmessige tøylesløsheten. Her med med en ekstra dose space-utskeielser, solide (fri)jazz-svinger og Jesus Christ Super Star-vibber. Musikken på hele «Blues for Mother Earth‎»/«Freak Knowledge‎» er både tilgjengelig og eksentrisk.

10. The Sideways – «Can’t Wait to Arrive Somewhere‎»
Det som gjør den nye plata til Nordmøre-gjengen The Sideways så bra; den smakfulle måten de smelter sammen indie/twee med melodiøs klassisk pop og melankolske elementer. De lyder ikke som et på dusinet retroband eller etter «typisk» indieband eller et striglet rett fram popband. De forener det naive, søkende og «mørke» på en utsøkt måte.

11. Backstreet Girls – «Normal Is Dangerous»
Hvis du lurer på om Backstreet Girls fortsatt holder dampen, er det bare å ta en lytt på den nye skiva «Normal Is Dangerous». På den er de seg selv lik, og fortsetter å erobre oss med sin helt egen sjanger. Nå med sitt røffere uttrykk har de har igjen mekket i hop et drivende og gjennomført plate med tidløs boogierock.

12. The Dogs – «Before Brutality»
I mangfoldige år har jeg lest utrolige mange (og intetsigendeI) rocken er død saker, men så lenge det produseres låter som «Let’s Start A Riot» og «Who’s Gonna Pay» eller generelt plater av The Dogs’ kaliber er det ingen fare. «Let’s Start A Riot» ble skrytt opp skyene av undertegnede da den kom, løsslupne «Who’s Gonna Pay» er også en låt der alt sitter, den smågale vokalen, «rennesteins»-koringene, det hylende orgelet, den rivende gitarsoloen osv.

13. Blomst- «Blomst IL»
Blomst sin andre plate titulert «Blomst IL» består også av et sterkt knippe låter, som «Mine Hender Brenner», «Penger i Madrassen», «De Retursjerte» og «Boom Boom». Herlig at noen fortsatt lager rå, fengende og upretensiøse plater som dette. Og bare så det er sagt, her er det jobbet med produksjon, detaljer og innspillinga for å få alt til å sitte.

14. I do You do Karate – «How do You do Karate»
Kanskje årets store indie-overraskelse? I do You do Karate er fra Bergen og består av medlemmer og tidligere medlemmer av band som Tennis, Professor Pez og Syntax Terrorkester. Debutplaten «How do You do Karate» er gitt ut på det australske selskapet Half a Cow Records som styres av Nic Dalton (tidligere The Lemonheads, Sneeze, Godstar, The Plunderers). Mye bra på den labelen. Liker du god gammel indie med nikk til twee og fuzzpop, liker du I do You Karate.

15. Misty Coast – «Melodaze»
Det er spennende med den nye kursen Misty Coast har staket ut på «Melodaze». Generelt er soundet større og mer forseggjort på «Melodaze» enn debuten. Jeg liker for øvrig de «enkle» virkemidlene på debutplata like godt, dvs. hva som funker best er avhengig av låter og struktur. Misty Coast har skapt et gjennomført album av godt kaliber i Berlin, og en av bestanddelene som virkelig høyner kvaliteten på plata er den fantastiske vokalen til Linn Frøkedal.

16. Quarter Wolf – «DIY»
Quarter Wolf, duoen som består av Marius Kromvoll og Paul Daniel, er Jon Spencer Blues Explosion-influert. På singelen «Midnight in Oslo», som var en forsmak på den nye plata, tar de flere forrykende boogie-svinger det lukter Burning Rubber av, for å sitere en The Carburetors-høydare. Lyden er fet, med det mener jeg at den er fet og riktig, noen av mine store favorittlåter har et sound som aldri ville blitt brukt av HiFi Klubben for å demonstrere hvilken fantastisk lyd utstyret de selger har. Resten av plata er like bra som den nevne singelen. Gromduo.

17. Sail By Summer – «Casual Heaven»
Sail By Summer er en duo bestående av William Hut og hans faste samarbeidspartner de siste årene danske Jens Kristian Rimau. «Casual Heaven» er et utsøkt album. William Hut synger bedre enn noen gang før, melodiføringen er praktfull og storslagen, melankolsk pop omfavner hans innbydende vokal. Sail By Summer er influert av indie, post-punk og nyklassisk britisk pop, og blander, som så mange andre band og utøvere, stilarter som de lager sitt helt eget brygg av. Produksjonen er luftig og krystallklar, og det musikalske er kløktig utført med stor popsensiblitet.

18. Gold Celeste – «The Gentle Maverick»
Norges fremste neo-psych-band Gold Celeste sitter stødig på tronen, noe de først viste med singelen«Lost Conversations» fra plata. Melodisk, døsig, men med smittende humør. Hele fire år har gått siden debuten «The Glow», og de følger opp med med ypperlige låter på «The Gentle Maverick». En herlig sammensatt psykedelisk hinderløype, der vintageinstrumentene får kjørt seg.

19. Monalia – «So Much Better»
12. april kjørte vi premiere på «HTLT», Monalias andre singel og et av høydepunktene på «So Much Better». Her anvender Monalia grunnrissene i Slowdives uttrykk og tøyer uttrykket i sin egen retning, og har man en solid grunnmur går resten av seg selv. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80 og 90-tallet, og det gjør de mer enn bra.

20. The Hiveminds – «The Hiveminds»
The Hiveminds fra Bergen er ute med sin selvtitulerte debutplate inkludert en hjerteskjærende god ny versjon av singelen «No Fun No More», nå med 12-stenger. De lager intensiv, fengede 60s pop og garasjerock med popefühl. Dette er ikke en skranglete innspilling av typen man ofte finner på garasjerock/punk-samlealbum som «Back from the Grave»-serien. «Bloomer» f.eks. er forseggjort utført, både musikalsk og produksjonsmessig, samtidig har de presset nerven fra de opprinnelige 60s garasjerockerne ned i rillene. Gjennomført.

 

BOBLERE

The Needs – You Need The Needs

The Switch – «Birds of Passage»

Bokassa – «Crimson Rider»

Wet Dreams – «Wet Dreams»

Shikoswe – «Back in the Tall Grass»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE EP-ER

1. Blood Command – «Return of the Arsonist»
Blood Command fortsatte med sin første singel fra EP’en, «Afraid of Water», i samme spor som «Cult Drugs», med mye koring, store følelser og hard riffing. Neste singel fra EP’en, «S01E02.Return.Of.The.Arsonist.720p.HDTV.x264», har et forrykende driv, og er samtidig stemningsfull og melodiøs. Blood Command tar stilgrep fra sjangre, som allsangs punk, melodiøs poppunk, hardcore og metal m.m. Sluttproduktet er en finurlig sjanger-sammensveising.

2. Exploding Head Syndrome – «Aristocratical Tendencies»
Mer intens hardcore/punk-kombo med screamovokal fra Exploding Head Syndrome. Den nye EP’en inneholder fem knallsterke låter. Uttrykket er mindre polert enn mesteparten av plata «World Crashes» Down», men er også full av melodiøsitet. EP’en kan oppsummeres med to ord: Jækla bra.

3. The Mansters – «Your Scene»
The Mansters har samme attityde à la klassiske band som Black Flag og Minor Threath på åpningslåten «Your Scene», «Ebola», «Children Of The Core» og «Your Hero». Førstnevnte med en forrykende gitarsolo som er verdt hele EP’en. Andre låt «Mainstream», som kun varer i 35 sek (!), er knall poppunk. Det er flere veldig korte, kjappe og eminente låter på EP’en. Lyden på The Mansters nye EP er fet, noe som er imponerende med tanke på at plata er spilt inn live.

4. Rancho Relaxo – «Doom»
Med «Soft Luxury» fra i fjor beveget psych-bandet med base i Møre og Romsdal, som har holdt det gående siden 2003, seg mer ut i psych-stratosfæren, og de synger også til dels på norsk. Jeg rakk ikke å høre skikkelig på den før jeg mekket sammen årslistene i fjor, derfor kom den ikke med der. På den og årets EP «Doom» utforsker Rancho Relaxo uttrykket innenfor rammene de selv har satt, slik at de aldri blir copy cats. Det er utvilsomt kun en engere krets som har hørt om Rancho Relaxo her hjemme, i utlandet har de derimot dedikerte fans. Rancho Relaxo er et band i stadig vekst, og det har de vært i godt og vel 16 år.

5. Spielbergs – «Running All the Way Home»
Spielbergs-gjengen smidde mens jernet er varmt og slapp en EP i slutten av oktober. EP’en et nytt eksempel på den (nær) perfeksjonerte emorocken som preget debutalbumet. Heseblesende og angerfylt, men med lysning i den mørke horisonten.

6. FAENIHÆLVETTE – «Ropstad Requeim»
Jeg henger meg på Rolf sin omtale av «Musikkbransjen’s Anti-Vaksine Folk» fra FAENIHÆLVETTE sin forrige EP «Kvisthaug», ordene passer like godt på denne EP’en: ‘Sint Harkår-musikk, kaller de det. Og jaggu er det hardt, med tekster som sitter som opptil flere skudd. Norsk pønk på sitt beste’. FAENIHÆLVETTE kom med mange utgivelser i 2019, de andre kunne også ha vært med på denne lista.

7. Die A Legend – «Winning»
Tromsø-gruppa Die A Legend ute med sin første utgivelse på 6 år. EP’en består av låter laget på deres siste studioinnspillinger, nå oppgradert. «Liars» er åpninglåta med buldrebass, forrykende riff og slagkraftig komp. Neste låt «Bloodthirst» lyder som The Good The Bad and The Zugly på speed i ekstra rått hardcore-modus. Die A Legend har sin helt egen take på hardcore. Dette er hardcore for deg som om er lei av hardcore.

8. Romskip – «05»
Låtene «Alien» og «Bøffingen» har tidligere vært med i Ferske spor. Mye av gullet på «Alien» ligger i kompet. Med andre ord, groovy. Samtidig innehar den tilbakelent 60s-garasjerock-fraspark med småpsykedeliske vibber. Fet lyd også. På «Bøffingen» introduserer de rap. Glem fattigmanns Race Against the Machine raprock ‘a la Clawfinger. Dette er satt eminent sammen og mixen er rå. Hele EP’en oppsummert: Smakfullt, drivende og som nevnt groovy.

9. Cora Sandel – «The Days We Were Alive»
Cora Sandel er et forholdsvis nytt band, men består av medlemmer fra blant annet Youth Pictures of Florence Henderson, You Could Be A Cop, Locult og Snöras. Er du ute etter god norsk indie i år utført med fintfølende fingerspitzgefühl anbefales Cora Sandel på det varmeste, samt I do You do Karate, You Could Be A Cop og Divest.

10. Toy Savoy – «Toy Savoy»
Mer deilige, myk-psykedeliske pop og fra Toy Savoy, fra deres selvtitulerte EP, utgitt på det nye indielabelet Kraakeslottet Platekompagni basert i Trondheim. Låten «Something New» luftig, helium-småpsykedelisk pop duvende på laidbacke rytmer, med en småskarp gitar som bryter opp idyllen en smule og skaper helt riktig balanse. En perfekt låt for svale sommerdager. Resten av låtene på EP’en er omtrent i samme landskap, så for maksimal lytteopplevelse, hør hele EP’et fra start til slutt.

11. Insomniac Bears – Daydream Hibernation
Insomniac Bears består av Marius Ergo, Marius Lord Hagen (Team Me) og Thomas Bratlie Haugland (Rumble in Rhodos). Sammen lager de egenarted og delikat utført musikk, som er vanskelig å beskrive. Jeg har forsøkt meg med retrofuturistisk pop da jeg beskrev debutsingelen «Scenic Drives» for to år siden, som endte opp på deres debut-EP «Hypercolor» i fjor. En ting er sikkert, Insomniac Bears bobler igjen over av kreativitet, nå på deres andre EP «Daydream Hibernation».

12. Utakk – Moral Schmoral
Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers med «Bare en hvit mann», et av 3 spor på Utakk sin nye EP «Moral Schmoral». ‘Vi kommer nok tilbake til de to andre låtene senere, de er like bra’, har jeg skrevet jeg bloggen tidligere. Og nå er vi tilbake med hele EP’en, i årsoppsummeringen.

13. Geetar – Sandwich
Min kollega David Jønsson skriver følgende om denne EP’en og låta «Peaches and Cream» i vår spalte/spilleliste Ferske spor: ‘Duoen i Geetar sin andre EP «Sandwich» og den er, om mulig, sterkere enn debuten «Hard Candy». Her kunne jeg ha valgt alle fire låtene som er involvert, men ender opp med førstelåten «Peaches and Cream». Perfekt utført tyggegummi-powerpop. Det skal godt gjøres om noen topper denne EP-en i år.’ På min liste havner den som nummer 13.

14. Divest – «No Hits Only Hats
Divest er en fersk Oslobasert indiekvartett med røtter i Moss. Alle bandets medlemmer er barndomsvenner og de har alle bakgrunn i det unge bandet AWAY. Siden den gang har de fortsatt å skrive låter sammen og øvd jevnt og trutt. I tillegg til dette har vokalist Andreas Heinesen Kase holdt seg opptatt med bandet Pelicat der han også er vokalist og gitarist. Det er flere gode låter på Divest sin EP «No Hits Only Hats».

15. Lazy Queen – «A Sigh So Deep»
«A Sigh So Deep» består av fem sanger i sin helhet, si tillegg til de gode singlene består EP’en av låtene «Fuck Kevin Spacey» og «Things I Think About «When I Fuck». Den første er støpt i 90-talls støyrock, der særlig de fete gitarene utmerker seg. Den siste er også en fin støypopper/rocker. Lazy Queens EP «A Sigh So Deep» var en meget god start musikkåret 2019.

16. Leiving – «Brent Barn»
Leiving var med i Ferske spor i fjor med singelen «Sjelelig Hypotermi». På den nye EP’en «Brent Barn» er oppskriften fortsatt hardcore skreket ut på nordlandsdialekt. Tittelsporet er en intens låt med flere crescendoer samt brudd og vendinger. Sjekk for all del de andre nevnte låtene. Igjen meget overbevisende fra Leiving.

17. Ē – «ĒP»
Det relativt ferske Oslobandet Ē er et fint, nytt bekjentskap. Bandet består av Ingvild Nærum (Are You Having Fun Yet), Chiara Cavallari (FOAMMM) og Sigrun Sæbø Håland (Hysj). «Afraid of the Ocean» har vi skrevet om tidligere, en sparsomt produsert sak, krydret med en noir 60-talls stemning og smekre harmonier. Resten av låtene anbefales også.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE LÅTER (Ikke rangert)

The Age of Colored Lizards – «Blurry Eyes»
Ny innertier av en låt fra The Age of Colored Lizards. Fuzzpop med trykk på fuzz og pop. The Age of Colored Lizards skifter ikke sjanger, men dyrker det de kan best, fuzzpop altså.

Blomst – «Mine Hender Brenner»
«Mine Hender Brenner» er en pulserende garasjepunkrocka sak med topp refreng. Her får Ida virkelig vist hvilken rå vokal hun har.

Blood Command – «S01E02.Return.Of.The.Arsonist.720p.HDTV.x264»
«01E02.Return.Of.The.Arsonist.720p.HDTV.x264» har et forrykende driv og er samtidig stemningsfull og melodiøs. Innertier.

The Loch Ness Mouse – «Unwarranted
Har du smaken for spesielt Prefab Sprout så ta en lytt på «Unwarranted».

John Olav Nilsen & Nordsjøen – «Odyssé»
Kombinasjonen fengende & motstand fungerer utmerket.

Cockroach Clan – «You Have a Bun»
Cokroach Clant er tilbake i fullt monn!

I do You do Karate – «Cole Porter Me»
Slagordene «Gimme Me Indierock!» (Sebadoh ’91) og «Indiepop Ain’t Noise Pollution» (The Pooh Sticks ’88) slo virkelig an den gang, og slår like godt an i 2019.

Cora Sandel – «Heavy Lifting Heart»
«Heavy Lifting Heart» er en av mine favoritter fra EP’en til Cora Sandel, en emo/powerpop/indielåt som både er småtrist (positivt ment), varm og gutsy på samme tid.

Monalia – «HTLT»
Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet.

Orsak:Oslo – «056 I’ll Meet You There»
Denne gangen flyter de fint i grenselandet mellom psych og postrock.

Kråkesølv – «Nådeløs klar»
Røff gitardrevvet og melodiøs singel med den beskrivende tittelen «Nådeløs klar», den tredje smakebiten fra deres sjette album som ventes på starten av 2020.

Belle Sonder – «Supple»
Miksen deres av det elektroniske og det akustiske er til tider særlig smakfull.

Perry Dear & The Deerstalkers – «Cannonade»
Grunnlaget for denne innspillingen ble lagt allerede i 1963, da Yngve Bjerke skrev låten «Cannonade» som skulle bli bandet The Cannons’ første singel. Etter 55 år innestengt i komponistens hode er «Cannonade» endelig sluppet fri.

Misty Coast – «Don´t Let Me Fall»
«Don’t Let Me Fall» er nesten som en missing link mellom mellom «Leap Year» fra den selvtitulerte debutplata (2017) og «Sundays» fra deres andre plate «Melodaze» fra i år.

Susanna – «Ecstacy X»
Består av vibrerende elektronisk lydlandskap, nærmest som et lydmaleri i lett bevegelse.

The Dogs – «Let’s Start A Riot»
«Let’s Start A Riot» har allsangspoppunk-refreng ‘ a la «Hoist The Cockflag» av The Terrifieds (Kristopher Schaus andre band, som dessverre er oppløst, tror jeg).

Exploding Head Syndrome – «I Got Feelings»
En av favorittene fra den sterke EP’en «Aristocratial Tendencies».

Skambankt – For En Evighet
«For En Evighet» er så elegant, mektig og iørefallende at det er en fryd. Proff, lidenskapelig utført rock med popelementer.

Erling Ramskjell – «Slangeolje»
Erling duver tilbakelent avgårde på sin egen livsfrekvens og kommenterer galskapen rundt seg, til dels resignert. En gjentakende gitar bukter seg fram som en slange inn i høyre ørekanal. Illustrerende effektfullt.

Remington super 60 – «The Highway Again»
Remington super 60  har det holdt det gående fra 1998 (!) Dette er indie med en dose tweepop og klassisk pop, utført med fintfølende fingerspitzgefühl.

Sail By Summer – «Fetch You Roses»
William Hut synger bedre enn noen gang før, melodiføringen er praktfull og nydelige synther og piano (pluss noen gitarstrofer) omfavner William Huts innbydende vokal.

Family Values – «Sayonara Eyes»
«Sayanora Eyes» er fullstendig nydelig, harmonibasert pop av typen power. Den beste typen altså. Litt Big Star, litt Euroboys anno «Soft Focus», men også litt The Margarets.

Backstreet Girls – «Where Have All the Bad Boys Gone»
Dette er Backstreet Girls på sitt beste! Gørrfint!

VASSVIK – «The Storm Is Coming In»
Et kraftfullt og rått uttrykk med joik med mere. Heftig.

Glutton – «Far Away»
Det høres ut som et progbands (Glutton) egen utforskende vri på småfunky post-punk, med Bauhaus’ «Bela Lugosi’s Dead» luskende rundt i kulissene. Fascinerende, virtuost og ikke minste fengslende bra.

Freedumb – «Inside the Box»
Freedumb har eksistert siden 2003 og viser ingen tegn til å sakke ned farten. Det nye albumet er en bearbeidet affære, med hardcore, allsangsrefrenger og melodiøsiet.

The Hiveminds – «No Fun No More»
Ny versjon av singelen «No Fun No More», nå med 12-stenger. 60s pop og garasjerock mikses utsøkt – her blander The Hiveminds det inderlige, sårbare og gutsy.

Pelicat – «So Is It’s True»
Melodisk solskinn med skinnende vokalharmonier og gitarer.

Sunshine Reverberation – «Again»
Tromsøgruppa Sunshine Reverberation «Again» er sugende, groovy psychrock, og selv om «Again» er tilbakelent, sparker Sunshine Reverberation godt i fra seg, det hele utført med lidenskapelig kraft.

Kari Harneshaug – «Iron Sky»
Iron Sky» er en låt som på ny viser at Kari Harneshaug har en tilstedeværelse, både som låtskriver og vokalist.

 

 

ÅRETS ALBUM (Rolf Andersen)

1. King Gizzard & The Lizard Wizard – Infest The Rats Nest

King Gizzard i metallmodus, med en heidundrande thrash metal-plate. Det er hardt, det er aggressivt og det er fett som fy. Det er plata der King Gizzard eksperimenterer med alle sine metal-referanser, fra hyperthrash til stoner doom. Som på årets andre utgivelse fra bandet, Fishing for Fishies, er det en politisk plate, men der Fishies var leken og utforskende er Rats Nest en dystopisk og tung fortelling. Årets album.

 

2. Otoboke Beaver – ITEKOMA HITS

Jeg forstår ikke mye av tekstene til Otoboke Beaver, men det spiller ingen rolle. Makan til aggressiv punk-attitude skal du lete lenge etter. Stemmebånd vrenges over vekselvis melodiske og støyende gitartepper på en vanvittig intens måte. ITEKOMA HITS er egentlig en blanding av tidligere utgitt materiale og nytt, men oppleves som et komplett og balansert album. Total spilletid er på under en halvtime, men det er så mange detaljer, breaks og skifter at det oppleves som en lang og omfattende lytteopplevelse å spille plata fra start til slutt. Årets oppdagelse for min del.

 

3. Sâver – They Came with Sunlight

Først ut av årets norske doom-trippel er Sâver. Jeg måtte vende tilbake til denne plata etter å ha sett bandet på Øya. Jeg synes plata var helt ok før jeg så dem live, men etter det vokste den seg stor og farlig. Dette er ikke lett tilgjengelig musikk, du må investere noe i lytteopplevelsen for å få fullt utbytte. Men det er det verdt. Dette er sludgy doom av ypperste klasse.

 

4. Golden Core – Fimbultýr

Norges doom-maskoter viser voksne takter på sin andre utgivelse. Der den første plata bar preg av demolyd og to veldig unge og uferdige (men talentfulle!) musikere tar Fimbultýr mange skritt i riktig retning. Med god knotteskruing fra selveste Kurt Ballou (Converge) låter det mektig og mørkt. Fimbultýr er en voldsom og god plate, mørk og mektig.

 

5. The Devil and the Almighty Blues – Tre

The Devil and the Almighty Blues vet å navngi plater. Tre er den tredje skiva fra doomblues-ensemblet og den er enda litt råere, enda litt mer insisterende og hissig enn de to foregående. De har funnet sin sjanger og sitt sound og det er ingen som låter som dem. De blir bedre for hver plate.

 

6. FAENIHÆLVETTE – Samlede utgivelser 2019

7. Altin Gün – Gece

8. black midi – Schlagenheim

9. Tropical Fuck Storm – Braindrops

10. Erlend Ropstad – Brenn Siste Brevet

 

 

KONSERTER

1. King Khan & The Shrines – Blå

2. The Cure – Øya

3. Idles – Øya

4. Sâver – Øya

5. Electric Wizard – Kulturkirken Jacob

6. The Sisters of Mercy – Rockefeller

7. Uncle Acid and the Deadbeats – Blå

8. Magma – Cosmopolite

9. Fontaines DC – Øya

10. King Gizzard & The Lizard Wizard – Alexandra Palace

 

ÅRETS FAVORITTER (Katrine Judit Urke)

Tre album

Suckerpunch av Sigrid

Et av høydepunktene mot tampen av året er å åpne Spotify når de har summert opp musikkåret ditt. I år var dette for min del en meget konfronterende opplevelse. Jeg har hørt mye på Sigrid, 8 av topp 10 er Sigrid-låter fra Suckerpunch som utkom 8. mars i år. Guilty pleasure-begrepet er jo litt avleggs, men jeg ble faktisk flau av dette, jeg trodde lyttevanene mine fortsatt var noenlunde alternative.

Konserten hennes i høst på Terminalen i Ålesund, min og superstjernens felles hjemby (så ja, at jeg har gått opp i Sigrid handler nok litt om lokalpatriotisme også), var så deilig, jeg fikk skrike ut min kjærlighet og ekstra moro var det å gløtte bort på mannen til bestevenninna mi som tydeligvis kan alle låtene hennes, altså ikke bare de fra albumet, helt utenat. Jeg tror det var dagen før konserten at Klassekampen publiserte første i en rekke saker om elendig personalpolitikk fra managementet hennes, og som godt fagforeningsmenneske burde jeg ikke fronte slike artister, men jeg klarer ikke å la være. Guilty pleasure, altså. Sigrid fra Ålesund er bare så kul og bra og dyktig.

 

All Mirrors av Angel Olsen

Det føles som Angel Olsen har fått et større rom siden sist, som om hun står i midtsalen på Deichman Hovedbiblioteket, for å ta et flott og kjent eksempel. Musikken er luftigere og samtidig mektigere. Det er mye strykere og store følelser, men samtidig holder hun på det nære og evnen til å gi meg lyst til å skrike, på en god måte. Hele albumet er sterkt, men det er åpningslåta «Lark» jeg stadig lengter etter. Jeg gleder meg stort til konsert på Rockefeller 1. februar.

 

Break Up av Morten Myklebust

Jeg har alltid vært begeistra for Morten Myklebusts fløyelsrøst og musikken hans, både som del av duoen Apothek og som soloartist. På Break Up har han med seg Susanne Sundfør både som produsent og musiker. Sundførs koringer som ofte liksom ligger og svever bak Myklebusts vokal gir meg samme følelsene som Angel Olsen-albumet jeg omtaler ovenfor – det er frysningsframkallende og majestetisk og nært, på samme tid. Låtene er knallsterke og varierte, vi får nedpå singer songwriter-låter og fengende pop, og lekne og vakre «Silhouette» høres ut som noe fra en annen tid, kanskje den kunne passa inn på Paul Simons Graceland eller noe. Myklebust er ufortjent uoppdaga, så hvis du ikke har hørt om ham håper jeg du tar imot denne anbefalingen som en julegave eller et nyttårsforsett.

 

En single

«Hvorfor er det så lett» av Bøler

Bøler profilerer seg som «Østkantens fremste psykedeliske viserockband», og jeg har også sett dem omtalt som viseprog. Det synes jeg er en god beskrivelse av opplevelsen – musikken bør kunne treffe både musikknørdsa og De Lillos-fans. De norskspråklige tekstene er bittersøte og morsomme og tankevekkende: «Hvorfor er det så lett å ha det gøy og så vanskelig å ha det bra?». Der har du noe å tenke på mens du venter på debutalbumet som kommer snart. Albumet kommer til å være spekket av helt fantastisk nydelige låter (dette garanterer jeg – jeg har hørt mange av dem på konserter) fremført av musikere kjent fra band som Hajk og The Switch og sunget av Olav Midttun Lie som har en av Norges fineste stemmer.

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Ådne Evjen)

20 BESTE UTENLANDSKE ALBUM:

1. Nick Cave & The Bad Seeds – Ghosteen


Musikken på Ghosteen har Nick Cave laget sammen med sin gode musikalske partner Warren Ellis. Sammen har de laget filmmusikk til flere filmer. Lydbildet er da også i stor grad preget av filmatiske stemninger, det er svevende synther, englekor og innimellom Caves piano. Ikke en eneste gitar eller trommesett i mils omkrets. Kall det gjerne elektronika eller ambient, det fungerer uansett perfekt som innpakning for tekstene på Ghosteen. Ghosteen er et storslagent verk om sorg og håp fra mester Cave.

2. Big Thief – Two Hands
Det ikke er mange band som gir ut to plater i løpet av et kalenderår. Her må man legge til at det er kanskje enda sjeldnere at artister gir ut to så kvalitetssterke album bare i løpet av et halvår. Det er rett og slett imponerende! Nå gjenstår det å se om Big Thief også kan overbevise i samme grad som liveband når de gjester Oslo og Rockefeller 14. mars neste år.

3. Thom Yorke – Anima
Det er et dristig og frekt prosjekt Thom Yorke har bragt i havn med Anima. Han har så totalt gitt blaffen i om låtene har hitpotensiale eller ikke, han har bare fulgt eget hjerte og gitt ut det albumet han kunne stå inne for akkurat nå. Det er en dristighet man sjelden ser, og en dristighet som sikkert vil støte noen bort, for dette er musikk for de som har tid til, og interesse av, å gå i dybden.

4. Ezra Furman – Twelve Nudes
Velkommen til Ezra Furmans verden, en verden hvor tvilen regjerer. Religiøs og åndelig tvil, tvil rundt kjønnsidentitet og tvil rundt hvor veien går videre, kort sagt tvil rundt hele eksistensen. Så hva er løsningen på all denne eksistensielle funderingen? Hvordan bekjemper man sine indre demoner? Svaret er rock’n’roll! Albumet Twelve Nudes konkluderer med det i sistelåten What Can You Do But Rock’n’Roll. Da har Ezra Furman i løpet av 27 minutter vist fram tolv aktmalerier – eller låter – for oss. Det kan meget godt hende at dette er det beste rock’n’roll-albumet du kommer til å høre i år.

5. Leonard Cohen – Thanks for the Dance
Der den forrige plata var hjerteskjærende – nesten til det uutholdelige – er Thanks for the Dance mer fylt av melankoli, kjærlighet og begjær. Det er både vemodig og trist at dette antagelig er de siste sangene vi får høre fra en av de virkelig store poeter og sangsmeder verden har sett, men samtidig er det godt å vite at albumet vil stå seg meget sterkt når katalogen til Cohen skal vurderes. «I sailed like a swan», synger han i The Hills. Det gjorde du sannelig, Leonard. Takk for alle sangene!

6. Fontaines D.C. – Dogrel
«Dublin in the rain is mine/A pregnant city with a catholic mind». Slik kickstarter irske Fontaines D.C. sitt debutalbum Dogrel. Vokalist Grian Chatten fortsetter låten med å synge «My childhood was small/ But I’m gonna be big» i refrenget til Big. At han og bandet kommer til å gjøre det stort tror vi så gjerne, for det smaker fugl av hele plata. Det er drivende rock i punk- og postpunklendet, det er skildringer av et regntungt Dublin, det er frustrasjon og viktigst av alt, det er ei samling fantastisk gode låter.

7. Big Thief – U.F.O.F.
Big Thief er mestere i å skape stemninger, uansett valør. De bruker ikke sterke virkemidler, men de når likevel godt fram til lytterne. Det er kanskje ikke «quiet is the new loud», men det er heller ikke så voldsomt langt unna. Mine favoritter på plata er tittellåten U.FO.F., Century, Cattails og Orange.
Big Thief har igjen lagd et album som det er veldig lett å like, og som for undertegnede står seg godt når man sammenligner med de to første platene de ga ut. Det sier ikke så rent lite, for det var to knallsterke utgivelser. Det er sannelig U.F.O.F. også!

8. Bill Ryder-Jones – Yawny Yawn
På Yawny Yawn får vi rene pianoversjoner av den forrige plata Yawn. Bill Ryder-Jones er en svært oversett artist her til lands, og nå er det på tide at flere får øynene opp for denne lavmælte og dyktige artisten. Sjekk ut Yawny Yawn, og sjekk ut «moderalbumet» Yawn. Begge er så absolutt verdt det.
Toppspor: And Then There’s You og Don’t Be Scared, I Love You.

10. Sharon Van Etten – Remind Me Tomorrow
What is the difference between now and then?», spør Sharon Van Etten på det siste albumet Remind Me Tomorrow. Snakker vi om det musikalske, består forandringen i at hun har gått fra å være gitarbasert – ofte akustisk – til å bli mørkere og mer synth- og beatbasert. Van Etten forklarer dette skiftet med at hun en periode ble lei gitaren, lei av å spille de samme akkordrekkene. Hun lånte en synth, en Roland – Jupiter 4, og begynte å utforske nye musikalske landskap. Jupiter 4 er også tittelen på en av låtene på plata.
Hamskiftet hun har gått gjennom kler henne så helt åpenbart, og Van Etten framstår som en artist med et spennende og framoverrettet uttrykk. Viktigst av alt er det at Remind Me Tomorrow er full av gode låter og har blitt en kanonsterk utgivelse som garantert vil prege oppsummeringen av musikkåret 2019.

11. Queen Zee – Queen Zee
Det er tøft og aggressivt, og det er ikke musikk eller tekster du stiller deg likegyldig til. Låter som Loner, Idle Crown, Victim Age og Sissy Fists er sterke låter på alle vis. Queen Zee har fått gode kritikker i hjemlandet, og det er ingen som helst grunn til at vi ikke skal trykke dette tøffe og provoserende bandet til vårt bryst. Liverpool – og verden – har fått sitt nye Frankie Goes To Hollywood, i en mer ekstrem og punka utgave. Dessverre er bandet nå oppløst, etter en kort og hektisk karriere.

12. Aldous Harding – Designer
Kassegitar, klar, fin stemme og fine vokalharmonier åpner den nye plata til Aldous Harding. Dette har hele veien vært basisingrediensene til artisten fra New Zealand. Det får vi mer av på Designer, som er den tredje plata til Aldous Harding. Konklusjonen er at Designer, er ei helstøpt og fin plate og at Aldous Harding i løpet av 40 minutter gir oss et knippe forunderlige og gode låter.

13. Jessica Pratt – Quiet Signs
Over sart gitarspill svever Jessica Pratt sin drømmende og lett overjordiske stemme. Tenk deg en varm, stille sommerdag. Du ligger i gresset, ser opp mot himmelen, hører fuglekvitter og kjenner lukta av gress og blomster. Litt av den samme sommerlige følelsen får man når man hører Jessica Pratt synge og spille. Suset i bakgrunnen gir en ekstra effekt av autensitet. Det er nesten som om hun er i rommet, eventuelt i blomsterenga, sammen med deg.

14. Kevin Morby – Oh My God
Det er tøft at Morby i 2019 går til det modige skrittet å gi ut et dobbelt konseptalbum om åndelig og religiøs søken. Nå er det opp til lytterne å gi plata den oppmerksomheten og den tida den fortjener. Kanskje kan det nettopp derfor være lurt å skaffe seg dette konseptalbumet på vinyl i stedet for å høre den på digitale musikkplattformer. Jeg tror faktisk Oh My God er som skapt for vinylformatet. Jeg tror også at albumet, som er nummer fem i rekken, vil stå sentralt i Kevin Morby sin diskografi når hans artisthistorie en gang skal skrives.

15. Beirut – Galipolli
Det er veldig godt å være tilbake i Beirut sitt musikalske univers. Det er gjenkjennbart og trygt, det er vakkert og litt sørgmodig, men fint. Jeg kan bare konkludere med at Zach Condon og co igjen gir oss gode musikalske opplevelser. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne plata både til gamle og nye fans.

16. Peter Perrett – Humanworld
Det er en sterk oppfølger til How The West Was Won Peter Perrett har laget. Jeg har vanskelig for å si hvilket av de to som er det beste albumet, jeg tror jeg holder de for å være av omtrent samme kvalitet.

17. Lana Del Rey – Norma Fucking Rockwell!
Fengende og gode poplåter er det Lana Del Rey gir oss på sitt siste album.

18. Black Midi – Schlagenheim
Kall gjerne musikken til black midi støyrock, postrock, progrock eller eksperimentell rock. Selv hevder bandet at de bl.a. er opptatt av klassisk musikk á la Bela Bartok. De har bakgrunn fra kunstskolen the Brit School i London, og det virker som de gjennom dette har befridd seg fra noe av grunnstrukturene i tradisjonell låtskriving. Vers-refreng-vers-mønsteret ser ikke ut til å bry dem nevneverdig.

19. Modern Nature – How To Live
Fra det tidligere medlemmet i Ultimate Painting, Jack Cooper, springer dette fine bandet ut. Det er en aldeles nydelig samling med stemningsfulle låter bandet kommer opp med i debutalbumet. Sjekk f.eks. ut Criminals, Footsteps og Oracle. Sjanger? Tja, folkpopelektronikaindie? Jeg aner faktisk ikke, men jeg vet at det er bra.

20. slowthai – Nothing Great About Britain
slowthai er det nye britiske stjerneskuddet på hihop-himmelen. På albumet Nothing Great About Britain gir han oss en harsk og rett fra levra-beskrivelse av hvordan det er å leve i Storbritannia i dag. Han er ikke nådig verken med de politiske lederne eller kongehuset: «I wouldn’t lie, you’re an English rose, I wouldn’t lie to you/I tell you how it is, I will treat you with the utmost respect/Only if you respect me a little bit Elizabeth, you cunt».

 

20 BESTE NORSKE ALBUM:

1. Jenny Hval – The Practice of Love


Jenny Hval har rett og slett skapt et mesterverk av et album i The Practice of Love. Her har vi en norsk stjerne på den internasjonale musikkhimmelen, og nå gjelder det bare å ta godt vare på henne og sette pris på kunstneren, låtskriveren og komponisten Jenny Hval.

2. Erlend Ropstad – Brenn siste brevet
Hva skal man si om Erlend Ropstad? Han leverer så til de grader varene på sitt siste album. I tillegg er han en av de aller beste liveartistene der ute. Jeg blir rett og slett i godt humør av å høre musikken hans! Fabelaktig!

3. Sverre Knudsen – Lit
På albumet Lit har Sverre Knudsen har litt færre musikalske samarbeidspartnere å støtte seg på, men det musikalske står ikke noe tilbake for det han gjorde på de to forrige platene. Her er det bare for den interesserte lytter å gi seg i kast med det foreløpig siste albumet fra Sverre Knudsen. Fordyp deg gjerne i albumrekka Vi, Gud og Lit i kronologisk rekkefølge, slik man bør med trilogier. Hør etter likheter, se etter forskjeller. Det er et svært så fascinerende univers å dykke ned i.

4. Granem – Solstreif
Man kan si at Granem befinner seg i spekteret som rommer folkrock og mer tradisjonell visesang. Man kan f.eks. finne spor av Nick Drake, Fairport Convention og små hint av det norske bandet Folque i musikken. Når det er sagt står Granem aldeles støtt og stødig på egne musikalske ben. Det er en meget moden, sterk og solid plate Granem har laget. Gi den litt tid og tålmodighet, og du skal bli rikelig belønnet.

5. Marja Mortensson og Daniel Herskedal – Lååje – Dawn
Stemmen til Marja Mortensson spenner over et bredt spekter og er sterk, sjelfull og klangfull. Sammen med mektige basstoner og nydelig klassisk spill fra strykekvartetten, blir albumet til en utrolig spennende helhet. Skal man likevel trekke fram enkeltspor fra albumet, kan man f.eks. nevne åpningssporet, tittellåten Lååje-Dawn, Eagnede fropmemehkem og Arrode våårege. Når det er sagt, er det ti meget sterke komposisjoner Marja Mortensson og Daniel Herskedal har jobbet fram. Det er vakkert, det er sakralt, det er mektig, og dette albumet fortjener å få masse oppmerksomhet!

6. Erling Ramskjell – Kaospraksis
Det er et tøft uttrykk Erling Ramskjell har valgt å kle albumet Kaospraksis i. Trommisen er veldig frampå, det er tøffe riff, skjeve twang-gitarer, sylfint Farfisa-orgel og Ramskjell sin sterke og tydelige vokal på toppen. Det er ingen akustiske gitarer på plata, men det gjør ingenting, for dette funker utrolig bra. Hvis det finnes rettferdighet her i verden, vil denne plata selge i bøtter og spann, for det er i høyeste grad ei original og spennende plate Erling Ramskjell har laget.

7. Joddski – Glasshuset Morgengry
Selv om tekstene til Joddski er kontante og hardtslående, er det flere av låtene som er pakket inn i myke, sløye og fengende lydbilder. Som f.eks. åpningslåten Kom hjem, Dumsnill og Gutta Boys. Så er det andre litt mørkere låter, som den soul-/funkaktige Mørk og Mañana. Hele albumet er variert og godt, og avslutter med en av de sterkeste, og mørkeste, av de tolv låtene på plata, Uten stans. «Utførr stupet i stupefart», rapper Joddski. En mørk og sterk avslutning på et mangslungent og meget solid album.

8. The Modern Times – Algorhythmic Dance Music
Med enkle, men fine The World Needs More Parties, avslutter The Modern Times albumet med et statement som de fleste kan være enige i. Det vil ikke forundre meg om albumet faktisk kan være soundtracket til en del festligheter både i Norge og ute i den store verden framover. Bandet har i hvert fall gjort sitt til for at festen og algorytmedansen skal få en god dytt i riktig retning.

9. Blomst – Blomst IL
Blomst er et band som er ekstremt lett å like. Det skyldes ikke bare energien og arbeidsmoralen, men også de gode låtene. Låter som De Retusjerte, Penger i Madrassen og Mine Hender Brenner sitter som skudd og får publikum til å danse, synge og søle øl. Mine Hender Brenner åpner med et vanvittig fengende gitartema. «Mine hender brenner når jeg tar på deg!», skrikesynger Horpestad. Jeg tipper vi vil få mye glede av Blomst framover. I Ida Dorothea Horpestad har vi fått en sterk, uredd og drivende god frontfigur som gir jernet hele veien. Det er en fryd å se og høre henne og bandet på scenen.

10. Moddi – Like in 1968
Moddi har lykkes godt i å lage et album til ettertanke. Et album som påpeker at vi lever i dystre tider: «Sometimes it feels like things/have never been this bad:/an occean full of waste/a president gone mad.», men at det heldigvis fins håp. Ut av asken kan vi bygge nytt og begynne på ny frisk. Noe som godt oppsummeres i låten Dawn: «Rise up from the ashes/seedlings of freedom/We’ll walk into a new dawn/into the light».

11. I Was a King – Slow Century
Slow Century er et album å bli glad av, og som jeg mistenker kan fungere spesielt godt på varme sommerdager. Bandet har turnert som support for Teenage Fanclub. La oss håpe at dette fører til at bandet får velfortjent oppmerksomhet ute i verden. De trenger forresten mer oppmerksomhet i hjemlandet og, for dette er et band som fungerer glimrende både på plate og på scene.

12. Joddski – Livet e for kort
Joddskis svanesang er vemodig, trist og veldig bra.

13. Spielbergs – This is Not the End
At Spielbergs har fått mye skryt, skjønner man godt, for det er utrolig medrivende låter bandet har snekret sammen. Låter som Five on it, Distant Star, Bad Friend og 4AM sitter som ei kule (eller flere) fra første gangs lytting. De har også lagt inn et par lange lydmalende instrumentalparti, som roer det hele ned. Låten SK er en ren instrumentallåt, mens McDonalds (Please Don’t Fuck Up My Order) bare har et kort vokalinnslag inni den sju og et halvt minutt lange låten. På Sleeper varter de opp med akustisk gitar og neddempet vokal. dette gjør albumet mer dynamisk og variert.

14. ISAK – Ealán
«I just find it hard to feel comfortable on my own», synger Ella Marie i Ealán. Det kommer nok til å være mange folk rundt deg framover, Ella Marie. Den positive oppmerksomheten og interessen har du og bandet i aller høyeste grad fortjent! ISÁK innfrir forventningene.

15. Maria Due – The Colour White
Jeg vet ikke hvor mye oppmerksomhet det blir rundt albumet til Maria Due, men jeg håper virkelig folk får øynene opp for henne, for hun har laget en liten perle av et album.

16. Michael Krohn – Varme dager
Det er absolutt et solid «coveralbum» Michael Krohn har begått, så får det være opp til lytterne å diskutere hvilke versjoner som gjør seg best. Kjøp for all del skiva, men lag gjerne en spilleliste med versjonene fra 1987 og 2019 vegg i vegg. At låtene og tekstene fra Varme dager, uansett versjon, står fjellstøtt, er hevet over tvil.

17. Kåre Indrehus – Livet på landet
Det er usikkert om Kåre Indrehus blir direkte rik på musikken sin, men sannelig tror jeg ikke Kåre Indrehus har begått sin beste plate så langt i karrieren. Indrehus synger «Men det er så få som vil høre en morsom type med sur gitar, når man heller kan gå på brygga og se en kjendis danse cha-cha-cha.» Nå får vi likevel håpe at plate- og konsertpublikummet ser at bak Indrehus’ svette og slit, har vi å gjøre med en spennende og tvers gjennom ærlig og særpreget artist. En artist som – hvis du gir ham tid – vil krype under huden din og bli der.

18. Synne Sanden – Imitation
Overjordisk vakker sang og vakre, til dels dvelende låter som bare kryper seg innpå deg, det er oppskriften på Synne Sanden sin siste utgivelse. Her har vi en norsk artist med internasjonalt snitt. Vil hun bli vår nye Jenny Hval?

19. Belle Sonder – Collected
Det er et spennende og variert debutalbum den norsk-britiske postrock-duoen Belle Sonder har gitt ut. Belle Sonder skal ha masse cred for at de lager musikk som vil prøve ut ting framfor å lage mer forutsigbar A4-musikk. I disse dager da det gis ut mye musikk som er pen, glatt og godt produsert, men som ikke gir særlig tyggemotstand er det befriende at det dukker opp band som Belle Sonder. De trengs virkelig i det norske musikklandskapet, og det er bare å sjekke dem ut først som sist.

20. Viktor Wilhelmsen – Knip igjen Øyan
Knip Igjen Øyan har blitt ei riktig så bra og helhetlig plate både tekstlig og musikalsk. Når mange norske artister til en viss grad har lett for å gå seg fast i samme sporet når det gjelder inspirasjon, syns jeg det er forfriskende at Wilhelmsen henter impulser fra andre univers enn det angloamerikanske. Den uvanlige kombinasjonen ørkenblues og nordnorsk lyrikk har falt særdeles godt ut på denne plata.

 

 

ÅRETS BESTE ALBUM (Tor Åge Naper)

1. Aldous Harding: «Designer»
(4AD)

2. Purple Mountains: «Purple Mountains»
(Drag City)

3. Big Thief: «Two Hands»
(4AD)

4. Peter Perrett: «Humanworld»
(Domino)

5. Jenny Lewis: «On The Line»
(Warner Bros. Records)

6. Cage the Elephant: «Social Cues»
(RCA)

7. Nick Cave: «Ghosteen»
(Bad Seed Ltd.)

8. Kevin Morby: «Oh My God»
(Dead Oceans)

0. Big Thief: «U.F.O.F.»
(4AD)

10. Sharon Van Etten: «Remind Me Tomorrow»
(Jagjaguwar)

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Roberto Joly)

Norske album:

  1. Pom Poko – Birthday
  2. Jenny Hval – The Practice Of Love
  3. Lindstrøm – On A Clear Day I Can See You Forever
  4. Ståle Storløkken – The Haze Of Sleeplessness
  5. Highasakite – Uranium Heart

Bobler: Fieh – Cold Water Burning Skin

 

Utenlandske album:

  1. Big Thief – Two Hands
  2. Michael Kiwanuka – Kiwanuka
  3. Lana del Rey – Norman Fucking Rockwell!
  4. Yola – Walk Through Fire
  5. Hot Chip – A Bath Full Of Ecstasy

 

 

ÅRETS BESTE ALBUM (ingen rekkefølge) (Kristian Reppesgård)

Atrium Carceri/Cities Last Broadcast – Black Stage of Night

Hexvessel – All Tree

Ison – Inner Space

Inkräktare – We are not really here

Heilung – Futha

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.