Lysende tekster i mørke tider

Tekst & foto: David Jønsson

I fjor høst befant jeg meg i en av de øverste etasjene på Litteraturhuset, der jeg smådøsig fulgte etter duften av tømmerhoggerkaffe, som til slutt førte meg til et møterom av den klassiske, generiske typen. Her skulle det avholdes et seminar om musikk-kritikk i regi av Norsk Kritikerlag. Rundt meg satt et bredt utvalg av kulturarbeidere, skribenter av diverse slag, konsertarrangører og nysgjerrige sjeler, som var samlet for å få tilskudd av nye impulser, tips til finpussing av tekster og friske kilder til inspirasjon. Det er fort gjort å kjenne på en form for fatigue over ens egen skrivestil.

På dette seminaret fikk vi også utdelt Tore Stavlunds essaysamling Fra lydsporet til den endeløse endetiden (Absolutt forlag), som samler et utvalg av Stavlunds tekster i perioden 2011-2021. Jeg hadde lest et og annet av Stavlund tidligere, spesielt hadde jeg latt meg begeistre av hans anmeldelser og tekster i Jazznytt, der han har jevnlige bidrag. Men en fyldig oversikt over hans tidligere meritter hadde jeg ikke. Den klassiske Donald-setningen «til glede for nye lesere» passer fint å bruke i denne sammenhengen.

I ærlighetens navn kan jeg ikke si at jeg umiddelbart dro hjem og begynte å lese boka, men den havnet ufrivillig i den stadig voksende «skal leses ved anledning»-hylla på kontoret. En hylle som gir meg stadig mer dårlig samvittighet og som jeg nesten ikke tør å vende blikket mot når jeg haster forbi. Faktisk skulle det gå over et halvt år før jeg plukket den ned og tok den med meg som lesestoff til sommerferien. I sommer satt jeg som fjetret på en forblåst strand på svenskekysten og bladde oppslukt videre til neste side. Det var en sjeldent fullkommen leseopplevelse.

Tore Stavlund (f. 1976) er utdannet litteraturviter, jobber til daglig i Aschehoug, og er en aktiv skribent. De fleste tekstene i essaysamlingen har tidligere vært utgitt i publikasjoner som ENO, Klassekampens Musikkmagasinet, Jazznytt og Vinduet. Essayene har uten tvil enorme kvaliteter individuelt sett, men de innehar en kollektiv kraft som slår med full tyngde når den leses som en helhet. Tekstene er hentet fra årene 2011-2021, et tiår der det føltes ut som den ene katastrofen etterfulgte den andre, både her hjemme og ute i den store, vide verden. Noe som også fungerer som en slags innramming for tekstene til Stavlund. Som han selv skriver i innledningen: «For å parafrasere Brecht: Framtiden ligger i mørke, og de gode kreftene er svake. I dette mørket tumler essayene i denne samlingen omkring, i skyggen av flyktningskrise, klimakrise, finanskrise, kald krig, pandemi – i den endeløse endetiden, krisetiden vi til enhver tid lever i, hvor vi alltid styrer mot den store katastrofen – i rastløs søken etter trøst, i musikken».

I løpet av bokens godt over tyve essays handler det om et variert nedslag i musikkhistorien, satt inn i en mer eller mindre aktuell kontekst. Bon Jovi, Black Sabbath, Laetitia Sadier, TNT, Sun Ra, Neil Young, Maja Ratkje, Magni Wentzel, PJ Harvey, Henryk Górecki, Claude Debussy, John Coltrane, Burial og Twisted Sister, er noen av artistene som spinner rundt hverandre i Stavlunds mangefasetterte og teksturrike tekstunivers. Ikke bare om musikk, men også om liv som kretser rundt musikken.

Essayene tar gjerne utgangspunkt i en artist eller et verk som beveger seg i Stavlunds sfære, før det zoomes ut og sangen, verket, artisten, settes inn i et makroperspektiv og snøres deretter mesterlig sammen til en imponerende helhet med mange kontekstrike lag. For eksempel essayet Havnekonflikten, som tar starter med rockebandet Twisted Sister, før det spinner videre med arbeiderkamp, forholdene til havnearbeidere både her i Oslo og i andre havner, markedsliberalisme, finanspolitikk og filosofihistorie. Rett og slett mektig.

På et tidspunkt i leserusen noterte jeg ned i min mentale marg «at dette er som om Michel Houellebecq skulle ha skrevet om musikk», og det er utelukkende positivt ment. Det er noe med den personlige stilen, som også er et klassisk essay-trekk, det engasjerende språket, men som allikevel er skrevet med en viss distanse, den imponerende detaljrikdommen, og den frie, men relevante assosieringen, som drar tankene mine mot den franske provokatøren.

Passende nok dukker Houellebecq opp i essayet Albumet med kua på, som tar for seg Houellebecqs bok Serotonin, samt EUs landbrukspolitikk og tilstanden til europeiske melkebønder. Stavlund kommer selv fra en familie med flere generasjoner av melkebønder, noe som har inspirert handlingen til Stavlunds romandebut Melk – En romodyssé, som kom ut i 2016 på Cappelen Damm.

Her påpeker Stavlund en feil (?) av Houellebecq som jeg selv stusset over da jeg leste Serotonin, at Houellebecq kaller Pink Floyd-albumet Ummagumma for «albumet med kua på». Men «albumet med kua på», er Atom Heart Mother. Videre skriver Houellebecq om låten Grantchester Meadows, som er på Ummagumma, så her kan det ikke bare ha gått fort i svingene. Hadde det vært en hvilken som helst annen forfatter, ville jeg tenkt at dette var en kjapp forveksling og en småpinlig feil, men her tenker jeg at dette var et bevisst og småsadistisk grep, et velrettet spark av Houellebecq, for å pirke borti oss pedantiske musikknerder. Stavlund drar også frem andre eksempler av bruk av musikk i Houellebecqs univers, som er et underbelyst aspekt i bøkene hans. Det er spesielt besnærende å lese om Houellebecqs referanser til en annen stabeis, Neil Young.

Selv om de fleste essayene har vært utgitt tidligere i publikasjonene nevnt ovenfor, er det også flere utdrag fra det havarerte bokprosjektet Hardrock. En bekjennelse. Deriblant Du vil ikke tro hva som skjedde da Bon Jovi dro til Moskva, som omhandler Bon Jovi og hans manager, Doc McGhee, sitt hårete oppdrag med å gjennomføre Moscow Peace Festival. En festival som ble gjennomført i 12. og 13. august i 1989 på Lenin Stadion i Moskva. Her spilte Bon Jovi hovedrollen, med Ozzy Osbourne, Mötley Crüe, Skid Row og Scorpions som andre aktører. En festival gjennomsyret av fullskala hedonisme i det aller djupeste av Sovjetunionen. Dopsmugling, CIA, Reagans USA og puddelhardrock er bare noen av ingrediensene i en smått utrolig historie, som har alle ingrediensene til en fremtidig Hollywood-film.

Doc McGhee og Moscow Peace Festival spiller også en sentral rolle i den ypperlige podkasten Wind of Change. Klaus Meine fra Scorpions har i alle år sagt at han ble inspirert av festivalen til å skrive monsterhiten Wind of Change. Eller var det egentlig CIA som skrev sangen?

La oss håpe Hardrock. En bekjennelse får se dagens lys en gang. Som en epilog til samlingen, avsluttes det med koronapandemiens (i hvert fall i denne omgang) siste åndedrag og Russlands grufulle invasjon av Ukraina. Som Stavlund skriver: «Den endeløse endetiden fortsetter å levere».

Det er Stavlunds formidable evne til å trekke tråder og sammenhenger gjennom musikkhistoriske og sosialpolitiske øyeblikk, som gjør essaysamlingen så fascinerende og fengende. Det er en perspektivrik og tilgjengelig måte å skrive om musikk på. Ikke minst får jeg sporenstreks lyst til å sjekke ut all musikken som nevnes i tekstene. For eksempel føler jeg trang for å sjekke ut nyansene og forskjellene i alle versjonene av Lush Life, skrevet av Billy Strayhorn, som nevnes i essayet Den sorte perlen.

Nylig ble det også kjent at Stavlund skal bidra med linernotes til Norske albumklassikeres nyutgivelse av Alf-Emil Eiks Joy & Breath of Eternity fra 1979. Det er oppløftende nyheter, for er det noe vi trenger til denne endeløse endetiden, er det godt lesestoff.

Lån «Fra lydsporet til den endeløse endetiden» her.
Lån «Melk – En romodyssé» her.

Sjekk også ut Stavlunds blogg for flere essay og tekster her.

Her er en spilleliste med noen av låtene som nevnes: