Boklykke. Eller «Var det ikke her jeg skulle av?!?»

Å lese på reise er ingen spøk. Noen ganger går det for langt.

Tekst: Astrid Werner/Foto: vonderauvisuals, Flickr.com

Shit! Der forsvant holdeplassen min i det fjerne… Satser på neste. Eller… Nei, er det mulig – der var den også forbikjørt! Vanligvis går jeg fra Munkegata og opp på hovedbiblioteket, men denne dagen ble trikketuren forlenga til Nationaltheatret…

Å lese trikkende

Og det er tydeligvis ikke bare meg som har opplevd å ha nesa godt nede i en bok, for etter hvert (og alltid litt for seint) å oppdage at man skulle gått av. Kanskje er det en litterær lidelse, å forsvinne så til de grader inn i boka at resten av verden også forsvinner helt? Vi er flere på biblioteket som har samme erfaring. Den ene historien etter den andre dukker opp om folk som har havna i den andre enden av byen før de har oppdaga at landskapet rundt dem ikke lenger er kjent. For ikke å snakke om alle som har gått på feil buss eller bane og kjørt laaange strekninger før et eller annet har fått dem til å heve blikket og oppdage fadesen.

«Hun fortsatte like så godt å lese mens hun gikk. Og det gikk bra en stund, men så…»

Å lese gående

Jeg har en venninne som nå er blitt pensjonist og som så langt står for den ultimate historien i denne sammenheng. Lesende, for ikke å si lesegal som hun alltid har vært, gikk hun av trikken (til og med på riktig stopp!), men så ble boka slett ikke lagt i sekken. Hun fortsatte like så godt å lese mens hun gikk. Og det gikk bra en stund, men så… -Ops! Hva f- er dette, vått og klissete, hun hadde greid å gå rett over et avsperret område og tråkka uti våt sement og nye trikkeskinner! Gjett om arbeidsfolka på sidelinja fikk seg en god latter. Etter å ha ledd meg skakk av historien selv, måtte jeg jo også synes litt synd på henne. De nye, hvite sandalene hennes hadde endt rett i søpla. Med forslåtte knær sa hun til meg: «Vet du, jeg hadde til og med sement i trusa!»

Å lese pekende

Hva er det med oss som gjør at vi til de grader lar oss bli dratt inn i et litterært univers? Eller er det kanskje bøkene selv som har skylda? Om du skulle lure – min ferskeste opplevelse, da jeg torsdag morgen en dag i juni befant meg på Nationaltheateret, skyldtes Lars Mytting. Hans nyeste bok Svøm med dem som drukner  dro meg inn, til et helt annet sted. Som en skjebnens ironi befant jeg meg denne morgenen i Frankrike, nærmere bestemt i Somme – da en lys stemme på gebrokkent engelsk spurte meg om veien til «the Vigeland park»? Et fransk par lurte nemlig på hvilken trikk de skulle ta, og jeg greide i første omgang å vise dem i motsatt retning, før hodet mitt landa i Oslo igjen og fikk sagt ifra: «Sorry, wrong direction!». Så bortreist kan man altså bli bare boka er den rette!

Pass deg for disse bøkene

Og Myttings bok var ikke den første som førte til lengre trikketur, det er sikkert. Når jeg tenker tilbake kan jeg godt huske at Knausgårds Min kamp. Andre bok førte til samme resultat. Og enda nærmere i tid er Ida Hegazi Høyers bok Unnskyld – en sterk historie som holdt grepet gjennom alle de 245 sidene.

Når det gjelder innlevelse, er det for øvrig ingenting i veien med min i alle fall. Som student med barnelitteratur på pensum, befant jeg meg en dag gråtende på trikken. Grunnen? Anne fra Bjørkely av L. M. Montgomery fikk tårene til å trille!

God sommer!