Av: Cathrine Strøm Intervjuer 29. juli 2015

Blant bygdedyr og bibliofanter

Er bygdedyret et misunnelig beist eller en misforstått type som egentlig bare søker tilhørighet? Illustratør og kunstner Kjersti Johanne Barli undersøker fenomenet på fantasifullt vis i sommerens utstilling Inni granskauen i Galleri VIS på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka.

Tekst: Cathrine Strøm/Foto: Cathrine Strøm og Kjersti Johanne Barli

Du har kalt utstillingen «Inni granskauen – karakterstudier fra Norge», hvorfor det?

Det er egentlig noe så inni granskauen rart at bygdedyret fortsatt skal få herje rundt oss i 2015.

Kjersti barli plakatA3_til_digital_bruk Navnet på utstillingen er tenkt som et bilde på Norge og oss nordmenn – her vi bor inni fjellheimen. «Inni granskauen» er i tillegg et uttrykk vi gjerne bruker når vi skal forsterke et budskap. Norge har en veldig sterk identitet utad, med fjell, fjorder, skog, eventyr og det hele. Turister fra fjerne land har en felles oppfatning av et fjell- og fjordlandskap fylt med troll og vikinger. Jeg retter søkelyset mot et forholdsvis alvorlig fenomen – bygdedyret – samtidig som det gjøres med mye humor, noe tittelen også gjenspeiler. Det er egentlig noe så inni granskauen rart at bygdedyret fortsatt skal få herje rundt oss i 2015.

Kan du si litt om hva slags utstilling dette er, og hva publikum kan få se?

Dette er en slags prosessutstilling, som gjør opp status for min visuelle forskning rundt bygdedyret. Bygdedyret er en sosial mekanisme som har som mål å holde folk innenfor en sosial gruppe eller samfunnsklasse på plass. Det kan på mange måter sies å være janteloven, som Norge også er berømt for, i praksis. Bygdedyret er summen av mange stemmer som hvisker og tisker. Bygdedyret er et hårete beist som lusker i skyggene og passer på at ingen skiller seg ut fra flokken uten at det får sosiale konsekvenser for vedkommende.

Et sted på veien oppdaget jeg at bygdedyret har blitt en slags kompis for meg.

Min interesse for å jobbe med denne tematikken springer ut fra en liten hendelse på en fest i hjembygda for noen år siden. Jeg var hjemme på juleferie og ble invitert på en fest med gamle venner, hjemme hos en gammel kompis. Jeg tok med meg en vinflaske og fikk et vinglass i hånden da jeg kom inn. Kvelden forløp rolig, med musikk, prat og etter hvert tilløp til dans. Stuen fyltes av mennesker, en god del jeg ikke kjente. Utpå natten kom en fyr bort til meg og ville stille meg et spørsmål. Det lød «er det fordi du bor i Oslo at du drikker vin av vinglass?» Jeg hadde aldri sett denne mannen før, men han hadde altså fått nyss i at jeg var utflytter, og likte ikke mine fjonge vaner. I august 2014 åpnet min første soloutstilling Er det fordi jeg bor i Oslo? på Grønland i Oslo.

Inni granskauen

Besøkende på utstillingen vil se mine forskjellige forsøk på å nærme meg tematikken. Jeg forsøker å ufarliggjøre, eller kanskje hjelpe bygdedyret gjennom mitt arbeid med tematikken. Et sted på veien oppdaget jeg at bygdedyret har blitt en slags kompis for meg. Et misforstått dyr som kanskje ønsker et bedre liv selv også, frigjort fra all fremmedfrykten og sjalusien.

Jeg samarbeider for tiden med forfatter Ellen Mari Thelle om en billedbok, og i en tekst hun skrev etter å ha lest min mastertese snudde hun om på det og så verden fra bygdedyrets ståsted, i tråd med mine tanker om at det kanskje er et misforstått dyr. I verkene Inni byen og Inni parken kan man se et lite bygdedyr i form av en katt, som forsøker å finne tilhørighet andre steder etter at bygda har glemt helt hvem han er. Samtidig rommer utstillingen også andre, mer brutale fremstillinger av bygdedyret.

Du har allerede holdt på med dette prosjektet en stund, hva slags reaksjoner har du fått?

Jeg har egentlig bare fått positive tilbakemeldinger. Folk synes det er et veldig interessant tema, og deler gjerne av egne erfaringer med bygdedyret. Jeg vet ikke hvordan det oppfattes i bygde-Norge at jeg sitter i byen og tegner bygdedyr, det er i alle fall ingen som har konfrontert meg med det hittil. Jeg tenker at selv om nordmenn er glade i bygda, er vi jo ikke helt fri for selvironi der heller. Jeg tenker også at en av grunnene til at nettopp jeg kan ta opp denne tematikken er at jeg har tilbragt størsteparten av mitt liv på bygda. Jeg har hatt hund, katt, kaniner, hest, gris og sau, samt vært avløser i stall og kufjøs. Jeg heter Kjersti Johanne Barli og er oppvokst på Barlia i Barliveien 5 i Verdal. Tilhørigheten til bygda er absolutt på plass.

kjersti johanne barli Foto Når det er sagt, vil jeg presisere at når man snakker om bygdedyret i 2015, behøver man ikke nødvendigvis lenger skille mellom bygd og by. Bygdedyret finner man begge steder, om enn i forskjellige former. Hele Norge er dessuten ei bygd i verdenssammenheng, og man kan finne forskjellige versjoner av bygdedyret innenfor alle land, samfunnsklasser og kulturer. Selv om begrepet «bygdedyret» oppstod som betegnelse for noe som før primært foregikk på bygda, har det fått avkom som stadig har tilpasset seg nye omgivelser og som nå strekker seg langt utover kommune- og landegrenser.

Jeg har imidlertid arbeidet med det originale «moderbygdedyret» som utgangspunkt i mitt arbeid hittil. Tor Jonsson, en ensom dikter i Lom, innførte begrepet på 1930-tallet. Han kjente veldig på ensomhet og utestenging, og endte med å ta sitt eget liv i ung alder. Alf Prøysen videreførte begrepet i sin eneste roman for voksne, Trost i taklampa, hvor Gunvor får gjennomgå da hun er hjemme på ferie fra livet som fabrikkansatt i byen.

Du har nylig gitt ut boka Peculiar Forest på det slovenske forlaget Look back and laugh (gratulerer!). Hva slags bok er dette, og hvordan har det seg at du gir ut en bok på et slovensk forlag?

Look back and laugh kontaktet meg tidligere i vår med spørsmål om jeg ville gjøre et lite bokprosjekt med dem. Zoran Pungerčar, som driver forlaget, ønsket å gi ut en samling med tegninger, og jeg fikk full frihet utover det. Jeg var da i startfasen Inni granskauen av arbeidet mot denne utstillingen, og tenkte at dette måtte da kunne kombineres. Boken Peculiar Forest ble til i løpet av fire effektive uker. Det er en liten bok, bestående av én setning og femtito sider med et visuelt narrativ om bygdedyret. Tittelen på denne utstillingen slo ned i meg da jeg funderte på hva det norske navnet på boken kunne vært.

Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?

Jeg står opp rundt klokken ni, spiser knekkebrød til frokost og tusler inn i arbeidskottet mitt. Jeg har et fire kvadratmeter stort kott i leiligheten som fungerer som mitt kontor enn så lenge. Det har et vindu, men det er ut mot stuen. Heldigvis har jeg en liten huleboer i meg, og synes egentlig det er skikkelig koselig. Jeg forsøker likevel å komme meg ut en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg bor like ved botanisk hage og jeg går gjerne en tur der inne. Eller får i stand kaffeavtaler med venner. Eller jogger en tur. Eller sitter på balkongen en stund.

I opptakten til utstillingen har jeg hatt stor glede av å besøke Oslos parker på pinnejakt. Jeg fikk en idé om å ramme inn et par av trykkene med greiner, og dermed var letingen etter bra pinner i gang. Fikk en del undrende blikk fra forbipasserende. Det ligger fortsatt noen skitne pinner i badekaret som ble til overs. Og balkongen er full av greiner.

Etter dagens utflukt er det rett inn i kottet igjen. På morgenen svarer jeg på mailer, gjør research og leser aviser, på ettermiddagen og kvelden tegner jeg. Det er i alle fall strukturen jeg forsøker å holde meg til. Tidligere har jeg til tider jobbet omtrent døgnet rundt, i en tanke om at så lenge jeg er våken, er jeg på jobb. Jeg har heldigvis blitt flinkere til å ta litt fri på kveldene etter hvert. Det er vinn-vinn – jeg får brukt tid på andre ting og prosjektene jeg jobber med får modnet litt «i fred» i underbevisstheten. Når det er sagt, er jo frilanslivet uforutsigbart – plutselig har jeg en deadline om 24 timer (oftest på grunn av prokrastinering) og må bortprioritere alt annet for å komme i mål. Det er spennende.

På utstillingen kan man se både trykk og keramikk. Kan du fortelle litt om teknikkene du bruker, og hva slags materiale du liker best å jobbe med?

Når det kommer til teknikker, er det collage som er favoritten. Jeg begynner ofte den visuelle delen av et prosjekt med å tegne, klippe og lime sammen karakterer. Deretter er disse med på å gi liv til prosjektet, og utvikle ideene videre. Collage gir så mye gratis, både med tanke på fargene og teksturene i de forskjellige papirene, men også i selve formgivningen. Jeg klipper feil eller bytter om på kroppsdeler mellom de forskjellige karakterene og: vips! Nye karakterer Detalj fra Inni granskauen Galleri VIS sommer 2015 og retninger oppstår. Jeg pleier å lage karakterer og alt annet av innhold for hånd først, for deretter å komponere de sammen til ferdig tegning i Photoshop.

Ellers trives jeg selvfølgelig også godt med blyanten. Underveis i masterprosjektet mitt ved KHiO begynte jeg også å eksperimentere med keramikk og modelleire, som et ledd i utforskningen av hva visuell historiefortelling kan være. Det endte opp i en større produksjon av skulpturer, fliser og skåler, som fortalte om bygdedyret. Å la hendene arbeide med leiren er også noe jeg opplever som veldig fruktbart for resultatet – nye former oppstår, og jeg oppdager ting jeg kan ta med meg tilbake inn i tegningen igjen senere.

Hva (eller hvem?) inspirerer deg?

Oi, det er så enormt mye! Er det lov å si at jeg blir inspirert av å være ute i naturen? Det er jo sant. Jeg passer en hest en gang i uken, og under rideturene i skogen ramler det mange ideer ned i hodet mitt. Kanskje er det bare klisjéen om at straks man foretar seg noe annet (som for eksempel å dusje) løsner alt, som viser seg å stemme. Ellers følger jeg selvsagt med på arbeidet til utallige tegnere, kunstnere og illustratører i Norge og rundt om i verden, og jeg leser skjønnlitteratur og biografier og alt mulig annet når jeg har tid. Ingen nevnt, ingen glemt?

Du er en av tretti nominerte til prisen Young Illustrators Award 2014, som deles ut i Berlin til høsten. Hva slags pris er dette, og hva betyr det å bli nominert?

Ja! Det er veldig gøy. Prisen deles ut under illustrasjonsfestivalen Illustrative i Berlin. De omtaler seg selv som «world wide leading festival for illustration», skjønt jeg hadde ikke hørt om dem før de tok kontakt med meg. De ønsker å være en arena hvor illustratører kan møtes og utveksle Inni granskauen kunnskap. At prisen heter Young Illustrators Award betyr ikke nødvendigvis at illustratørene er unge, men at illustrasjonsstilen til de nominerte er «current and fresh», som de selv skriver på nettsidene sine. Morsomt. Det er klart det er kjekt med nomineringer og priser, og så får jeg reise til Berlin og se på alt spennende folk driver med, delta på utstilling, danne nye bekjentskaper, gå på foredrag og på fest. Og Berlin er jo alltid bra.

Gallerirommet, Galleri VIS, er et rom alle brukerne av biblioteket må gjennom, og mange stopper opp og kikker.

Hva tenker du om å holde denne utstillingen på biblioteket på Grünerløkka?

Det er helt fantastisk! Allerede første monteringsdagen av utstillingen snakket jeg med så mange forskjellige mennesker. Jeg passet barn, sparkesykler og hunder, jeg diskuterte bygdedyr med turister og jeg snakket med småbarnsmødre om fargebruk i barnebøker. Gallerirommet, Galleri VIS, er et rom alle brukerne av biblioteket må gjennom, og mange stopper opp og kikker. Hit kommer folk for å låne bøker, lese, studere, ha møter, printe dokumenter, gå på do(!) eller bruke internett. Det er et rom med konstant sirkulasjon og med et bredt publikum som ikke er det typiske kunstpublikummet, og det er spennende.

I tillegg vanker det også skribenter og forfattere og andre som kanskje har bruk for en illustratør der. Tegning er jo tett knyttet til litteraturen, og det hadde jo vært utrolig gøy om det dukket opp nye samarbeidspartnere som følge av denne utstillingen. Jeg er også utrolig fornøyd med det fysiske gallerirommet – for et takknemlig rom å jobbe med! Gammelmodig og akkurat passe «stille», jeg opplever at arbeidene vokser veldig på det. Tusen takk! Galleri VIS - et samarbeid mellom Grafill og Deichmanske bibliotek, Grünerløkka.