Vis meg bokhylla di

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Jeg starter like så greit med meg selv.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Jeg heter Katrine Judit Urke og er bibliotekar på Deichmanske bibliotek, Bøler og Oppsal filialer. Her er et lite intervju med meg selv for å vise at det finnes bibliotekarer som eier både få bøker og lite system.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Hylla står på soverommet mitt. Jeg kjøpte den fra Ida som hadde rommet før meg og jeg vet ikke hvor hylla kom fra før det. Før jeg flytta kvitta jeg meg med masse bøker fordi jeg visste jeg skulle få mindre plass. Derfor eier jeg nok en del færre bøker enn de fleste bibliotekarer. Innholdet, som blant annet består av bøker (stort sett oppslagsverker og skjønnlitteratur for barn og voksne), dvd-er, dagbøker, kompendier og fotografier, er stappa inn primært etter rekkefølgen jeg pakka dem ut fra flytteeskene, men også litt etter høyde. Jeg er ikke så opptatt av hvordan det ser ut på rommet. Jeg trodde jeg skulle bo der et halvår eller så, men nå har jeg snart bodd der i et år, så det hadde kanskje vært hyggelig å få det litt mer pent. Da kunne jo bokhylla vært et sted å starte.

– Her har du trukket ut det som ser ut som to billedbøker for barn. Hvorfor har du valgt å vise oss det?
– Vi får nok se ordentlig bra snacks fra andres bokhyller i innleggene framover. Det som derimot kanskje skiller seg mest ut ved min boksamling, er nettopp at jeg har noen pekebøker som jeg ikke har skaffa verken på grunn av barn eller av billedkunstneriske årsaker. Det handler vel heller om en slags guilty pleasure, noe jeg kan finne trøst i. Beibi lei seg handler om et barn som gråter og aldri blir fornøyd, til tross for at det blir tilbudt både mat, vann, smokk og så videre. Men så gir barnets mamma barnet en klem. Da er alt bra igjen. Kaj har en gave handler om Kaj som pakker inn bamsen sin, Lise, og gir henne til moren sin som gave. Men moren kan jo selvsagt ikke få Lise på ordentlig, Lise er jo Kajs bamse! For meg er det i blant nødvendig å bli minnet på at vi mennesker i bunn og grunn er så enkle.