Barndomslesing: I Elsa Beskows eventyrland

En av mine første sterke leseopplevelser stammer fra før jeg kunne lese selv. Det er fortsatt mors stemme jeg hører når jeg leser Elsa Beskows Reisen til landet «Det var en gang».

Tekst og foto: Astrid Werner

Barndommens somre var lange og solfylte, i alle fall husker jeg (som de fleste andre) dem sånn. Mesteparten av tida tilbragte familien på hytta i Mossesundet med utsikt mot Jeløya og Gjøva midt imot.

Som yngst i en familie med bibliotekar-mor var det naturlig nok også et par bokhyller på hytta, og billedbøkene lå nederst og var lett tilgjengelige. Vi hadde mange slektninger og dermed også mange bøker som hadde gått i arv og var gamle allerede i min barndom. En av de jeg husker aller best, var Elsa Beskows Reisen til landet «Det var engang».

Før jeg selv kunne lese, lå jeg langflat på gulvet og bladde i den slitte boka. Jeg så på bildene av barna som plutselig havnet midt i eventyret når de klatret opp på ryggen til en mosegrodd trestamme. De festet en gammel paraply på den og vips– ble den ble til en flygende drage med vinger! I starten var det mor eller storesøster som leste historien for meg, og det er nok mors stemme jeg hører inne i hodet, når jeg igjen blar i boka.

I starten var det mor eller storesøster som leste historien for meg, og det er nok mors stemme jeg hører inne i hodet, når jeg igjen blar i boka.

Reisen til landet «Det var engang» er etter hva jeg har skjønt en av de mindre kjente Beskow-bøkene.  Her får vi historien om Per og Kari (som i en tidlig dansk-norsk utgave fra 1924 het Kai og Kaisa) som bor sammen med mor og far inne i skogen. Slik beskrives noe av det utrolige som skjer under leken med det gamle treet:

«Men like ved stod en gammel, hul eik, og i den eika bodde en liten, grå nisse. Han var full av leven og spillopper enda han var nesten hundre år gammel. Mens barna var inne i hytta, krøp han ut av eika og sprøytet med trollsprøyten sin over hele det gamle treet så det ble levende.»

Dermed starter historien, og Per og Kari kommer til eventyrland. Alt er slett ikke som skal i dette landet, som styres av et stort og stygt troll. Men heldigvis er redningen nær, nå som Per og Kari har kommet!

Bildene er i farger, men har noe nedtonet over seg, som ble forsterket av at både boka og historien framsto som gammel allerede den gang. Aller best husker jeg det første bildet av barna som klatret opp på trestokken og senere det som viser Kari som «lysker» trollet, hvilket betyr at hun har det store trollhodet i fanget som hun klapper samtidig som hun synger en voggevise.

Lenge lette jeg som voksen etter boka i bokhandlere uten hell, før jeg en gang på nittitallet fant et opptrykk. Å boklykke!