Engasjerende, men overfladisk

I en bokhøst full av knuste barndommer debuterer Leonard Ibsen med et oppgjør med egen oppvekst. Resultatet er vondt, klokt og fengende, men også litt tynt og patetisk. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Agnete Øye/Bokomslag: Tiden og Cappelen Damm

Leonard Ibsen tar med seg familien sin, kone og to barn, og flytter hjem til sin fars leilighet på Jar. Forfatteren forteller om sin egen barndom i tillegg til foreldre og besteforeldre i et forsøk på å vise hva som kan gå i arv. Leonard er ti år gammel da faren hans dør og det skal handle mye om fedre, om savnet etter pappa, om frykten for en voldelig stefar og om å være far selv. Det er særlig erfaringene med vold som er sentrale. I fire år er Leonards mor sammen med en mann som er voldelig mot sønnen hennes, og slik Leonard ser det gjør ikke moren noe for å forhindre dette. Da Leonard selv blir far, merker også han en trang til å være voldelig.

Selvbiografiens utfordringer
Det har nærmest blitt en trend å himle med øynene over den selvbiografiske litteraturtrenden. Men jeg nekter å tro at jeg er aleine om å bli nysgjerrig når Tiden omtaler Jar som «sannsynligvis en av de mest selvutleverende debutromaner på lang tid». Nabokjerringa i meg våkner, for det er jo helt spesielt at en ung mann avslører seg selv som voldelig. Og så tar jeg meg i å google forfatterens mormor og å søke opp hans kone og søster på Facebook – hva er det egentlig som skjer med oss lesere når vi leser under denne kontrakten om at alt som står i boka er hentet fra virkeligheten?

Ekstra sterk blir denne kontrakten når Ibsen stadig viser oss hvor nøye han er på at alt skal være etterrettelig. To eksempler finner vi på side 89:

«Nei, det sto visst enda et glass igjen på kjøkkenbenken.» og «Når jeg tenker meg om, må det ha vært siste gang jeg hjalp Hassan med de sekkene.»

Ibsen diskuterer altså med seg selv om hva som skjedde og ikke, diskusjoner som kan minne om de Selma Lønning Aarø har med familien sin i En rekke avbrutte forsøk, et grep som gir teksten en sympatisk gjennomsiktighet.

Voldens manifestasjoner
Leonard blir fort irritert på kona si, han liker for eksempel ikke å bli forstyrra når han sitter konsentrert med noe, iallfall ikke når han blir avbrutt uten god grunn. Aggresjonen hans manifesterer seg fysisk, i ryggen og beina og testiklene, og for å roe seg ned går han lange turer. Men utover beskrivelsen av dette fysiske får vi ingen innsikt i denne trangen til å utøve vold: Hva foregår i hodet til Leonard? Hvilke tanker oppstår når han har det slik? Vi kan jo alle kjenne igjen hvordan det er å bli irritert på en av sine nærmeste, men hvorfor tipper det fullstendig over for Leonard?

Vi kan jo alle kjenne igjen hvordan det er å bli irritert på en av sine nærmeste, men hvorfor tipper det fullstendig over for Leonard?

Utydelige sammenhenger
Utsnittene Ibsen har valgt ut fra sine foreldre og besteforeldres liv kan virke noe tilfeldige. Jeg regner med at utvalget egentlig er gjennomtenkt, forfatteren ønsker nok å vise hvordan han har blitt den han har blitt. Men fortellingen om kunstnermormoren som fant seg en elsker (hun har for øvrig malt det flotte portrettet av Leonard som fjortenåring på omslaget) og konflikten mellom Leonards foreldre og besteforeldre på farsiden burde vært forsøkt plassert i en tydeligere sammenheng med fortellingen for øvrig.

Jar starter langt tilbake i tid når Ibsen nøster opp sin familiefortid, og slutter med lyden av et smell 22. juli 2011, noe som kommer litt brått på og som kan virke som en litt vel lettvint avslutning. Men jeg lurer på om Ibsen her forsøker å si noe om kulturforskjeller, på samme måte som han gjorde i Aftenposten i 2010 da han skreiv om «Hassan», stefaren som er innvandrer fra Iran. Kanskje er det spesielt kulturforskjeller rundt vold mot barn han ønsker å fremheve.

Oppgjøret
Som vi oppdager når vi leser romanen, har Leonard Ibsen fått hjelp for problemene sine i løpet av eller etter den tida. Alle romanens deler starter med små utdrag med sitater fra psykologtimer. Men hvorfor forfatteren, når han har fått hjelp, behøver terapi i full offentlighet, for det er det romanen ofte oppleves som, er ikke helt godt å si. Jeg var tidligere i høst og hørte på en samtale med forfatter Tove Nilsen som blant annet snakka om ulike måter å beskrive farsforhold: Det kan være et oppgjør, en kjærlighetserklæring eller en kjølig faktadistanse. Jar er utvilsomt et oppgjør.

Leonard Ibsens stefar, som i Jar er kalt Hassan, er anonymisert i romanen. Ellers skal karakterene etter hva jeg har forstått ha sine virkelige navn. Dette er kanskje en søkt og urettferdig sammenlikning, men i 2007 gjorde forfatteren et slags opprør med forfatterstudiet i Bø, der han selv hadde vært student, i tidsskriftet Prosa. Han navnga forelesere og kom med konkrete eksempler på hva de etter hans mening hadde gjort feil. Er det litt av den samme hevngjerrigheten vi ser i begge tilfellene? Ibsen forsøker å finne årsaker til at livet har blitt som det har blitt, men romanen mangler analyser og forsøk på å finne løsninger. I stedet får vi tidvis nærmest en unådig navnedrypping av enkeltpersoner som forfatteren mener har skyld i skjebnen hans, litt på samme måte som i artikkelen om forfatterstudiet i Bø.

For bortenfor alt dette er det også en klok og fengende roman.

Engasjerende, men overflatisk
Det viser seg å være vanskelig å se bort ifra forfatteren selv og hans hensikter med boka, men jeg gjør et forsøk. For bortenfor alt dette er det også en klok og fengende roman. Når jeg skriver «klok» er det på grunn av formuleringer som dette:

«Det fine med å ha en familie er at man slipper jaget etter mening; det er bare å komme hjem etter dagens arbeidsøkt og straks er det mening på alle kanter.» (s. 14)

Noen ville kanskje heller kalt en slik formulering svulstig, lesningen oppleves jevnt over som å lese en eldre herre fra vestkanten, men jeg finner det gammelmodige språket behagelig. Med «fengende» mener jeg at romanen engasjerer, særlig i møte med Leonard som barn, men samtidig er den såpass overfladisk at den krever akkurat litt for lite av oss.