Vi møter Elsa & Emilie
Nykommere med faste håndtrykk og stor pop-teft
Tekst/Foto: Frank Michaelsen
«Litt uvirkelig» sier Elsa Søllesvik og Emilie Haaland Austrheim om den siste tidens utvikling. Spilling på by:Larm, Lindmo, God Morgen Norge og dagen etter dette intervjuet: alle norske sommerhiters fødestue: VG-lista Topp 20. Elsa ser morgendagen for seg: «Opp på scenen i høye hæler. Viktig å ikke falle» sier hun.
Elsa & Emilies singel «Run» er en sofistikert, smådunkel og catchy liten luring. Se opp for flåtten i sommer, men se også opp for «Run»!
Skulle bare sende noen demoer
Av de viktigste noteringene duoen har gjort til nå er platekontrakten med Sony. – Dere må forklare for en vanlig dødelig hvordan dette føles?
– Det er ikke så lett å forstå hva det innebærer, sånn med en gang. Det som imponerer mest er hvor mye de gjør for oss. Man hører jo historier om folk som har signert store platekontrakter – og så skjer det ingenting. Sånn er det ikke her. Vi skulle egentlig bare sende noen demoer rundt for å sjekke hva folk syntes.
– Hva var det med låtene deres som trigget en enstemmig reaksjon på SONY-kontoret?
– Kanskje det var lenge siden de hadde hørt noe sånt?
Du tror det ikke før du får CD
Det er kanskje lenge siden noen har hørt musikk av typen jentene lager, men hvor lenge siden? I disse retromaniske tider er vel de fleste artister inspirert av noe som foregikk for 15 år siden, eller 25, eller 35? Ikke Elsa og Emilie.
– Vi er inspirerte av Highasakite, Ellie Golding, Susanne Sundfør, og Lykke Li, blant annet.
Veldig samtidige inspirasjonskilder. Ingen forsøk på å ri vibber fra 70-tallet her i gården altså. Kommer dere til å gi ut på vinyl?
– Vi snakker om det, men har faktisk mest lyst på CD. Vi er CD-folk. Vi bruker Spotify av og til men synes man får en mer helhetlig lytteropplevelse med CD’er.
– Jøss. Det hadde jeg ikke ventet å høre. Hvordan påvirker dette måten dere setter sammen albumet på?
– Vi passer på låtrekkefølgen. At vi ikke får for like sanger etter hverandre. At vi blander happy songs med sad songs.
– Hva har dere valgt som åpningsspor da? En rolig forventningsbygger eller en låt som sier HEI?
– Det er nok mer det siste. Åpningssporet vårt er pompøst. Det er tittelsporet. Den er ytterst på skalaen vår, for å si det sånn. Rett på sak. Smeller litt. Det er greit å begynne litt sånn «pang».
Faste håndtrykk
Elsa & Emilie er nye i bransjen og begynner så vidt å ane hva det vil si å være profesjonelle aktører. Dette medfører at man må tenke over alt fra hvordan man turer frem i sosiale medier til hvor fast håndtrykk man har.
– Ja det blir litt sånn at man ikke legger ut alt på Face lenger når man begynner å få «jobbvenner» der. Da tenker man mer på hva man kommenterer og engasjerer seg i. Og så får man jo møte mange nye mennesker og da er et fast håndtrykk viktig. Vil du teste?
Elsa gir meg hånden og jeg lar meg imponere av et unektelig fast håndtrykk. Emilies håndtrykk er ikke så dårlig det heller.
– Ofte er vi mer opptatt av folks håndtrykk enn hva de heter… Noen har jo et helt slapt et! Men det kan bli for fast også. Jeg har blitt skvist et par ganger av sånne brautende mannfolk, minnes Elsa.
Noe av det som gjør sangen «Run» så vanskelig å ignorere – er den vakre vokale samklangen. Det er i høy grad et «sound». –Hvordan fant dere dette soundet?
– For min del startet det da jeg fant ut at jeg kunne synge «allikevel», husker Elsa. Jeg begynte med gitar da jeg var 9 og sang litt innimellom, men sluttet brått. Hadde vel hørt stemmen min på opptak en gang og tenkt «dette er ikke bra nok». Da jeg tok motet til meg en dag og sang for Emilie fikk jeg godkjennelse. Hun hadde veldig godt gehør og kunne legge ters (andrestemme red. anm.) på alt.
Jentene later til å være bevisste på styrkene sine. Rollefordelingen i låtene ordner de greit og effektivt.
– Det blir gjerne at vi synger ett vers hver. Hovedstemme på meg og andrestemme på Emilie i refrengene, forklarer Elsa. Det enkle er ofte det beste.
Hvis resultatet blir sånn som dette (andresingelen «Another Day») – da er jeg helt enig:
