Mbilia Bel – dronningen av kongolesisk rumba

Jeg var femten år og hadde flyttet fra Tanzania til Nord-Norge, jeg frøs overalt og hjertet var fullt av lengsel. I bagasjen til familien lå en kassett, en opptakskassett. På den ene sida sto det Mbilia Bel. Jeg ante ikke om det var navnet på et band, en person, en plate eller en musikkstil, men jeg pleide å spille den når jeg var alene hjemme. Jeg satte i kassetten, skrudde opp volumet og stilte meg opp foran stereoanlegget med gjenknepne øyne mens jeg lot musikken fylle meg opp, ta meg med vekk, til et helt annet sted, det brant under beina og brystet ville eksplodere. Dette var helt ulikt den andre popmusikken jeg hørte på, dette var bare mitt. Disse sangene fylte lengselen min med lykke, det var nesten så jeg kjente lukta av Afrika i neseborene.

Mbilia Bel (egentlig Mbilia Mboyo) er fra Kongo, der hun ble en stor stjerne på åttitallet

Mbilia Bel (egentlig Mbilia Mboyo) er fra Kongo, der hun ble en stor stjerne på åttitallet. Hun begynte som bakgrunnssanger som syttenåring, for blant andre Sam Mangwana, og ble oppdaget av den etablerte artisten Tabu Ley Rochereau (som ga henne artistnavnet Mbilia Bel) da hun var 22. Tabu Ley blandet amerikanske og karibiske elementer inn i musikkstilen kjent som kongolesisk rumba eller soukous, en svært dansbar musikkstil som vokste fram fra 40- og 50-tallet og stadig utviklet seg i de følgende tiårene. Han blir regnet som en av pionerene i sjangeren. Hans band Afrisa International lå i teten i Kongos populærmusikk, i knivskarp konkurranse med Franco og hans TPOK Jazz, som stadig lå et skritt foran.

Mbilia Bel ble hyret inn som medlem av Afrisa International, som korist med noen få solonummer. Men Mbilia var ikke egnet som bakgrunsssanger, hun var for stor, for glødende på scenen, en meget god danser og en eksepsjonell vokalist. Mesteparten av populærmusikken i Kongo er på lingala, et språk som egner seg svært godt til sang. Den klokkeklare røsten hennes lirte av seg tekstlinjene i forrykende tempo og med forbausende klarhet. I tillegg var hun vakker. Snart var hun gruppens udiskutable frontfigur, og Leys kone.

Mbilia var ikke egnet som bakgrunssanger, hun var for stor, for glødende på scenen, en meget god danser og en eksepsjonell vokalist.

Ley skrev de fleste låtene og takket være Mbilia Bel ble bandet hans Kongos største midt på åttitallet. Franco var sjanseløs. Mbilia Bels popularitet var formidabel, publikum gikk av hengslene og musikken spredte seg, først til resten av kontinentet, deretter til andre verdensdeler. Det hele varte i noen år. På slutten av åttitallet begynte ekteskapet å skrante og i 1988, etter flere store konsertsuksesser, flyttet Mbilia til Paris, der hun fortsatte å spille inn musikk. Tabu Ley fortsatte også med sitt orkester, men populariteten dalte raskt uten den store stjerna. Ingen av dem skulle hver for seg noensinne spille inn noe som kom i nærheten av det de hadde prestert sammen.

I flere år levde jeg uten denne musikken, jeg husket kassetten, jeg husket stundene foran stereoanlegget og hvordan tonene hadde røsket i meg, grodd fast bak brystbeinet mitt. Men hva var det det hadde stått på den kassetten, igjen? Det tok en del år før jeg fant ut av det, men med Internett under fingrene greide jeg endelig å få tak i musikken. Det var med ivrige hender og bevende bryst jeg rev plasten av CD-en og satte den i spilleren. Skulle jeg tilbake til Øst-Afrika nå?

Ja, det skulle jeg.

Mesteparten av populærmusikken i Kongo er på lingala, et språk som egner seg svært godt til sang.

Denne låten, Eswi yo Wapi, er skrevet av Mbilia Bel og Tabu Ley, og er tittelsporet på den første platen de ga ut sammen. Det året, i 1983, vant hun pris for beste nye artist, låten ble årets låt og bandet deres ble årets band på Kinshasa Music Awards.

Dette er en redigert versjon av saken som ble publisert på Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelingen sin blogg musikkprat
Tekst: Ranja Bojer

Sjekk også:
Kongo er viden kjent for sin populærmusikk, dansbar og fengende