Intervju: Tore Renberg solodebuterer med albumet «Ingen nåde»

Tekst: Stian B. Hope

Tore Renberg er godt kjent som forfatter, med store romansuksesser som Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og de kritikerroste bøkene om det kriminelle radarparet Rudi og Jan Inge i Teksas-serien. Imidlertid har han aldri lagt skjul på at det ligger en musikalsk åre godt forankret i kroppen. Han begynte å spille piano og fiolin allerede i 7-8 årsalderen, gitar som 15 åring, og sent på 80-tallet frontet han rockegruppen Hekkan. Men selv om «litteraturen kom i veien» som han sier, holdt han alltid liv i musikerfoten gjennom kortlevde kompisprosjekter, som Lemen i Bergen på 90-tallet, Verdensrommet,  Stavanger Energi og Modan Garu spredt utover 2000- tallet. For ikke å glemme samarbeidet med Janove Ottesen som resulterte i barnemusikalen Det tusende hjertet, og teaterstykke Sonny basert på Kaizers Orchestras tekst og musikk.

Med albumet «Ingen nåde» har han latt kompiser være kompiser og satset på en ordentlig utgivelse med profesjonelle musikere; gitarist Alexander Flotve, bassist Chris Holm (Sondre Lerche, Young Dreams, Aurora) og trommeslager Iver Sandøy (Emmerhoff and the Melancholy Babies) pluss gjester som Christine Sandtorv (Ephemera) og Morten Abel. Yngve L. Sætre (som omtrent har produsert halve popnorge) har stått for produksjonen i Duper studio, og albumet gis ut på det velrenommerte plateselskapet Grappa.

Det er duket for soloartisten Tore Renberg!

 

 

Du har jo skrevet og gitt ut låter før, med Verdensrommet, Stavanger Energi og Modan Garu, hva fikk deg til å skrive denne gang?

– Du kan få det korte svaret først: Jeg måtte, det indre trykket var så stort.

Og så kan du få et litt lengre: I 2008 la jeg ned det siste bandet mitt, Modan Garu, etter å ha spilt i 3 band på 6 år. Jeg var på et punkt i musikerlivet mitt hvor jeg hadde forsøkt og forsøkt, men ikke fått det helt til. Altså, det finnes gode låter i alle de tre bandene, jeg er stolt over ting vi gjorde, men det ble aldri så bra som jeg ville at det skulle bli. Årsaken er veldig enkel: Dette var kompis-band. Vi arbeidet ikke nok. Vi øvde kanskje en gang i uka. Det er bare å se i øynene, ingen blir veldig gode uten å arbeide veldig mye. Jeg var frustrert over at det ikke ble jobbet nok, frustrert over at vi ikke klarte å ta det lenger. Så jeg la alt ned og bestemte meg for at det var slutt mellom musikken og meg.

Men det var det ikke?

– Nei, det var ikke det. I 2013 hadde jeg ikke spilt gitar på fem år. Jeg hadde gitt ut Vi ses i morgen og Angrep fra alle kanter, og jeg hadde startet på det som skal bli bind 3 i Teksas-serien. Men så hendte det noe. Jeg begynte å våkne om morgenene med musikk i hele kroppen. Det surret med ideer til låter, det summet med riff og melodier og tekstlinjer i meg, og hver gang jeg gikk til kontoret, dro blikket seg mot gitaren som sto der, ensom og uspilt, i hjørnet.

Det var ikke mulig å la være, jeg måtte åpne gitarkassen og begynne å spille igjen.

Hva hendte da du gjorde det?

– Nei, jeg var skikkelig rusten. Jeg har nokså brei musikerbakgrunn, jeg spilte fiolin i 5 år, fra jeg var 9 til jeg var 14, og jeg spilte piano, og jeg lærte meg å spille gitar da jeg var 15. Men nå var det leeeeeeeenge siden jeg hadde plassert fingrene på gitarhalsen.

Da jeg begynte å spille var det som å møte en gammel kjærste igjen. Jeg var nervøs, jeg var spent, jeg var full av spenninger. Jeg slo en C, jeg slo en Am, jeg slo en Em, og jeg opplevde stor og enkel glede ved alt som hendte. Ganske raskt begynte det å trille låter ut av meg og det jeg merket, var at jeg laget sanger på en annen måte enn før. Stemmen min hørtes annerledes ut, låtene var annerledes.

Hvorfor gjorde de det?

– Jeg tror det var fordi jeg ikke gikk til det med en idé om at det skulle høres sånn eller sånn ut. Hvis du forstår hva jeg mener. Altså, da vi startet Stavanger Energi, ville jeg at det skulle være et nyveiv-band. Da vi startet Modan Garu, ville jeg at det skulle være et analogt synthpop-band. Det var på en måte sjangerdrevne prosjekt. Dette var bare drevet av min glede ved å lage musikk.

 

 

Når skrev du låtene, hvordan var skriveprosessen, brukte du lang tid?

– Jeg skrevet brorparten av låtene på Ingen nåde fra 2013 og fram til innspillingen, som startet i Duper Studio i august 2015. Jeg laget vilt mange låter, opp mot hundre. I tillegg hadde jeg masse gammelt – ubrukt – materiale, som jeg kikket på. Veldig lite av det ble brukt, men det finnes én rest av det på albumet, første halvdel av låten «Søster til Jasmin». Det er en rework av en gammel Verdensrommet-låt som het «Tre». Ellers er alt nytt.

Det er veldig ulikt hvor lang tid en låt kan ta. Paul Weller i The Jam har fortalt at det tok ham like kort tid å lage «That’s Entertainment» som det tar å høre låten. Han skrev den en natt etter at han kom hjem fra byen, som et svar på det han hadde opplevd i London-natten.

Det kan jeg relatere til. Enkelte låter skrives på kort tid, som en slags eksplosjon. Andre tar himla lang tid. Det finnes eksempler på begge deler på platen. Låten «Vil du komma nærmare» skrev jeg på et par dager, på hytta til onkelen min på Knaben, mellom 11. og 13. desember 2014. Jeg var oppe i snøen, helt alene, jeg hadde stukket meg vekk fra alt og alle, jeg gikk der og savnet Hilde og ungene og mamma, og så ramlet denne sangen ut av meg.

Det er lett for meg å se at det er en situasjonsbetinget sang. For å si det enkelt: Konteksten, i møte med meg, skapte låten. Hadde jeg ikke vært der, i den settingen, så alene, så savnende, ville den ikke blitt laget. Den begynte med noen tekstlinjer: «Vil du komma nærmare / eller trekke du deg nå? / Vil du vær min innerste / eller går du før eg forstår?» Og så kom denne sirkulerende kordrekken, som går fra Em7, via Am7, til D, med en Hm-variant, og vips var det i gang. Den har en sånn Bjørn Eidsvåg-gyng i seg, og det er ikke ofte jeg har laget noe sånt. Hele låten, alle versene, refrengene, og strukturen, ble ferdigkomponert på de dagene.

Et eksempel på det motsatte er den apokalyptiske balladen «Trenå står i brann», som avslutter side 1. Den har jeg brukt to år på. Jeg har laget x antall demoer av låten, i veldig mange tempo og spillestiler, og det var ikke før et par uker før vi gikk i studio at jeg fant ut hvordan vi skulle løse den.

 

 

Når slo det deg at dette kunne bli et album, og at du ville gi det ut?

– Jeg er en nokså målretta type, så jeg tror ikke det tok meg mange dagene etter at jeg begynte å komponere før tanken dukket opp. Det er noe jeg har tenkt på i over 20 år, at jeg en dag skal jobbe skikkelig med musikken og lage et solo-album. Det handlet om å bestemme seg og ta steget. Nå hadde jeg materialet, syntes jeg, så da var det bare å gi gass.

Hvordan gikk du frem for å finne studio og produsent?

– Det første jeg gjorde var å bestemme meg for at jeg ikke skulle gi dette ut selv. Det er jo fullt mulig i dag å spille det inn selv og fyre det ut. På Soundcloud, hvor som helst, ikke sant. Det er en veldig positiv ting, på mange måter, at DIY-holdningen er så utbredt og at alle bare kan kjøre på.

Men det finnes også en felle her, tenker jeg, og det er at man ikke møter nok motstand. Jeg er vant med det fra litteraturens verden, å sende manus til forlaget og møte kritiske lesninger. Få tilbakemeldinger, få tyn, skrive mer, stryke, forandre.

Jeg ønsket at det skulle være sånn med musikken min også. Jeg ville ikke at det skulle være for lett, hvis du skjønner hva jeg mener, og jeg ville at det skulle nå potensialet sitt. Så jeg sa til meg selv at dette skal du gjøre på gamlemåten. Sende inn til plateselskap. Utsette meg selv for kritikk, for innspill, og for muligheten av å bli refusert.

Jeg valgte Grappa Musikkforlag og Andreas Risanger Meland, en A&R jeg har hørt veldig mye godt om. Jeg rådførte meg med folk i musikkbransjen og mange pekte på ham som en klok og flink mann. Jeg sendte en bunke demoer til ham sommeren 2014, etter å ha arbeidet i ca. ett år sammen med gitaristen Alexander Flotve. Det gikk en drøy måned før Andreas ringte og sa at han hadde hørt på materialet og syntes det hadde potensiale til å bli en god solodebut.

Grappa og jeg valgte produsent sammen. Andreas var tydelig på at han ønsket en produsent som ville ivareta det spontane, det nære og det direkte i materialet mitt. Han ville ha på plass en erfaren produsent som kunne foredle meg og materialet på en måte som passet uttrykket. Han ville ha en tekst-orientert produsent, en som vernet om innholdet og om tekstene, og som kunne ta det i en spennende retning.

Vi valgte oss Yngve Leidulv Sætre i Duper, som jeg har fulgt siden han sang i legendariske Barbie Bones på starten av 90-tallet. Jeg var enormt stor fan av det bandet. Katalogen til Sætre er mildest talt imponerende, jeg mener, Pogo Pops, Ephemera, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra, Fjorden Baby!, DumDum Boys … Heldigvis sa han ja! He he. Ha kunne jo sendt en mail og sagt «takk for demoer og lykke til med neste bok.»

He he, det ville jo vært litt kjipt. Hvordan var det å jobbe med Yngve?

– Sølvreven fra Ørsta, som vi kaller ham, er en veldig hardtarbeidende og bånn ærlig produsent. Hvis han ikke liker noe gir han klar beskjed. Og hvis han liker noe, så er han on fire. Han jubler når det svinger og gir maks motstand når det lugger. Han spurte og grov, han gikk løs på tekstene mine, han var hundre prosent til stede. Det er sånn det skal være.

Jeg hadde tre briljante uker i Duper, sammen med ham og Iver Sandøy, trommer, Chris Holm, bass, Aleander Flotve, gitarer. Vi spilte alt inn live. Et enormt bra band. I tillegg fikk jeg med meg to av heltene mine som gjesteartister, Morten Abel og Christine Sandtorv. Det var stort for meg. Det er tre av de sterkeste ukene jeg har hatt.

 

Hvordan tror du folk vil reagere på at forfatteren Tore Renberg gir ut musikk?

– På samme måte som jeg hadde reagert hvis jeg ikke var Tore Renberg. «Hæ?» «Javel?» «Skal han gi ut soloplate nå?» Jeg håper folk klarer å legge vekk forestillingene de måtte ha om meg og lytte til plata. Det fortjener den.

Er det en fordel eller en ulempe at du er godt kjent fra før?

– Det er en fordel og en ulempe.

Singelen «Margaret» er en fengende og godlynt poplåt, er den representativ for albumet?

– Jeg tror egentlig ikke det! He he.

Stavanger Energi var bl.a. inspirert av The Aller Værste! og XTC, mens Modan Garu av Depeche Mode og Kraftwerk. Hvem fikk du kick av denne gang?

– Som jeg nevnte – denne gang handlet det ikke om én sjanger eller en retning. Jeg kjente meg fri i komposisjons-fasen og så meg ikke til høyre eller venstre. I grunnen minner det om da jeg skrev «Mannen som elsket Yngve», da jeg for første gang følte at jeg skrev med min egen stemme som basis og ikke etterlignet heltene mine.

Men selvsagt; jeg er en stor musikk-fan. Jeg får kick av låter og plater hele tiden. Det går i alle retninger. Det kan være Odd Nordstoga den ene dagen, Kvelertak den neste, Valkyrien Allstars den tredje.

Siden du er forfatter tipper jeg at teksten kommer først, men hva er viktigst, en god tekst eller en god melodi?

– Det viktigste er totaliteten. Den perfekte låten er den hvor teksten og musikken arbeider godt sammen.

 

Albumtittelen «Ingen nåde» høres litt kompromissløs ut, hva legger du i den?

– Jeg tenker ofte på nåde-begrepet. Det er i utgangspunktet et religiøst begrep, ikke sant, som viser til en altomfavnende tilgivelse, eller kjærlighet, gitt av Gud. Det er en fantastisk idé, som vi mennesker ofte har lent oss på opp gjennom historien.

Jeg har imidlertid aldri kjent den nåden, eller klart å tro på den. For meg er menneskelivet svært brutalt. Lidelsen er nådeløs, naturen er nådeløs, kjærligheten er nådeløs. Det er, for meg, en nøytral beskrivelse av vilkårene våre. Det finnes, sett i det lyset, ingen nåde som gis oss. Det finnes bare hendelser, det finnes bare en uopphørlig rekke av hendelser, gode, vonde, forståelige, uforståelige. Men vi mennesker, vi har vilje, vi har forandringens kraft i oss. Vi har håpet.

Jeg så, da jeg hadde komponert albumet, at alle sangene på en eller anne måte tematiserte denne nådeløsheten, så jeg syntes det var et mangetydig og fint begrep å benytte i tittelen.

Du opererer ofte med 5-årsplaner i forhold til bøkene dine, har du lagt en for musikken og?

– He he. Tja. Jeg har i hvert fall planer! Det jeg kan si for sikkert, er at dette ikke blir min første og eneste soloplate. Jeg har mange låter på lager og jeg kan kjenne at jeg har mange å skrive. Og så er jeg jo fryktelig glad i å stå på en scene og spille konserter, så jeg tenker at jeg skal gjøre det så mye jeg kan framover, parallelt med å skrive bøkene mine.

Har du hørt noen nye norske artister i det siste som du vil anbefale?

– Veldig mange! Jeg synes vi har en sterk musikk-scene i Norge, det skjer veldig mye spennende. Bandet jeg har hørt mest på de siste årene, er Valkyrien Allstars, ikke akkurat nytt, men skit la gå, de er enormt bra. Samme gjelder Thea Hjelmeland. Jeg så henne live for noen måneder siden, oh shit, det var et powerhouse av ei dame. Silja Sol er jeg også skikkelig glad i. Men jeg vil også slå et slag for alt som ikke er nytt. Jeg mener, hvor bra er ikke Ole Paus? DumDum Boys? Tønes? Morten Abel? Kvelertak? Odd Nordstoga? All hail norsk musikk, det er så mye knallgodt.

Du spiller i Oslo på Parkteatret 4. februar. Hva gleder du deg mest til?

– Å endelig stå på en scene igjen. Synge låtene, spille, dele kvelden med publikum. Det er fantastisk gøy. Og for et band jeg har med meg! Skikkelig stolt av det. Vi driver og øver nå, det skal bil stor stas, det der.

Kult! Vi gleder oss. Og så et siste nerdespørsmål til slutt, vinyl, cd eller strømming?

– Det beste med det som skjer nå, er at vi har muligheten til å bruke alle formatene. Jeg hører cd-er i bilen, jeg spiller vinyler i stua, jeg strømmer på mac-en. Musikk over alt.

Men jeg kommer aldri til å slutte å gå i platebutikker. Det er noe helt eget ved det. Gå inn dørene på Big Dipper, Apollon eller Ivar Skei, kjenne auraen, se alle platene, begynne å bla, gire opp stemningen og nysgjerrigheten, dra hjem med en pose med skinnende blanke vinyler. Det har jeg gjort siden jeg var 11 år og det skal jeg fortsette med til jeg ikke klarer å gå.

 

 

Les også:

Ukas tips! – Ja til mer Stavanger Energi

Litteratur med soundtrack