Django Reinhardt : Han var så nyskapende at det ble en egen sjanger
På en av fjorårets første sommerdager, med sola sprutende i bakken og all verdens musikk tilgjengelig under tastene, ble jeg spurt om forslag til sommermusikk. Det første jeg kom på var Django Reinhardt og hans versjon av Sweet Sue, Just You. Pussig nok, siden jeg ikke hadde hørt på Django på årevis. Seinere gikk jeg hjem og satte på samleskiva jeg har med ham, som siden har fått strømme hyppig ut av høyttalerne i stua mi, slik den var ment å skulle gjøre.
Tekst: Ranja Bojer
Første gang jeg hørte om Django Reinhardt var i Lillebjørn Nilsens perle, «Tanta te Beate», som har vært en av mine favoritter siden barndommen. Ikke bare synger han om Reinhardt, musikken er også innen sjangeren som enkelte bare kaller djangomusikk. Django var faktisk så nyskapende at det ble en egen sjanger. Djangomusikk. Eller «gypsy swing» og «hot jazz» som det også kalles. Og det er nettop det Hot Club de Norvège spiller, orkesteret som Nilsen hadde med seg på «Tanta te Beate». De er selvfølgelig oppkalt etter orkesteret til Django Reinhardt – Hot Club de France, og holder fortsatt koken, blant annet spiller de rett som det er på den årlige Djangofestivalen i Oslo, verdens eldste festival til ære for Reinhardt.
Så hva var det denne Django gjorde da, som var så spesielt? Han var jazzgitarist, men i tillegg tok han med seg elementer fra musikken til sitt folk – romani-folket – så vel som annen europeisk tradisjonsmusikk. Ifølge Herman Willis i Instant Karma. Populærmusikkens kulturhistorie var Reinhardt den eneste europeeren som tilførte jazzsjangeren noen avgjørende impulser.
For Django Reinhardt var sigøyner, født i Belgia i 1910. Han vokste opp i fattigdom, og uten skolegang, med omreisende foreldre som var underholdningsartister. Da Django var rundt tolv år fikk han et strengeinstrument som var en hybrid mellom gitar og banjo. Allerede som trettenåring begynte han å opptre med musikken sin, på en av dansehallene som var populære på den tiden. Han var selvlært som musiker, så godt som analfabet og kunne heller ikke lese noter, dermed måtte han etter hvert få andre til å transkribere musikken han hadde komponert.
Da Reinhardt var atten, tok vogna han og kona bodde i fyr, et talglys veltet og antente noen papirblomster kona hadde lagd for å selge. Begge kom seg ut i live, men Django ble alvorlig skadet på et bein og på den ene hånden. En stund hadde legene tenkt å amputere beinet, men det slapp de heldigvis. Mest alvorlig for Reinhardt var at han mistet førligheten i to av fingrene på venstrehånden. Han kunne ikke lenger rette ut ringfingeren og lillefingeren. De neste to årene brukte han på å utvikle en helt særegen teknikk der han spilte med tommel, langfinger og pekefinger. De imponerende gitarsoloene hans ble altså spilt med bare to fingre.
Etter sin rekonvalesensperiode var Django tilbake på scenen i Paris, og i 1930 imponerte han igjen publikum med sitt lynraske fingerspill. Etter hvert kom krigen, og Paris ble erobret av tyskerne. Men Reinhardt fikk fortsette å spille på nattklubbene i Paris, nattklubber som for øvrig ble hyppig frekventert av nazistene. Kanskje de valgte å overse at han var sigøyner for å kunne glede seg over musikken hans.
Django Reinhardt regnes som en av de store inspirasjonskildene til artister som B.B. King og Carlos Santana, og han fortsetter å inspirere også yngre artister av i dag. I 1946 turnerte han i USA med Duke Ellington. Han døde i 1953, etter en hjerneblødning, bare 43 år gammel.
Sommeren er her, og når sola skinner er det bare å åpne vinduene og dele Django Reinhardts brillefine virtuositet med naboene.
Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no
PS Mandag 27. juni ville en av Europas største jazzmusikere og gitarlegender gjennom tidene fylt hundre år. Robert Normann var en legende, langt utover Norges grenser. En av dem som hørte geniet i Normanns spill, var nettopp Django Reinhardt. «Hva skal dere med besøk av meg? Dere har jo Robert Normann,» sa Reinhardt en gang.
Jon Larsen fra Hot Club de Norvège om Django Reinhardt
