Kanalrocken i Horten – to sjukt fine dager i juli

Kanalrock 2016 017

Publikum foran Haikjeften, den største av to scener på Kanalrocken.

 Tekst & foto: Jorun I. Husdal

Omtrent på den tida da jeg fortsatt lurte på om det var for sent å begynne å leke med barbiedukker (ja), og for tidlig å ta høl i nesa (nei), så Kanalrocken i Horten dagens lys. Første gang festivalen ble avholdt var i 1991. På den tida begrensa min festivalerfaring seg til den årlige trekkspillfestivalen ved Femund i Nord-Østerdalen, og jeg var fortsatt noen år unna å rulle meg rundt i gjørma på Roskilde fjorten dager til ende.
Kanalrocken er primært en pønkefestival, men pønken forgreiner seg i alle retninger, og festivalen har husa alt fra Motorpsycho, Seigmen, Stengte Dører, Bøyen Beng, Israelvis, MDC, Kort Prosess, Brutal Kuk, Honningbarna, Årabrot, Kvelertak, Valentourettes, og så videre – alt for mange nevnt, alt for mange glemt.
Selv var jeg kanalrockjomfru da vi dro i vei. Jeg hadde skikkelig høye forventninger, og med kjæresten i passasjersetet suste jeg som et utålmodig barn på E18 med dunkende hjerte og stjerner i blikket. Kanalrock 2016 viste seg å skulle innfri så det riktig sang i sjela! Og det tok sin tid, men her er altså min lille hyllest til en jævlig fin festival.

 

FREDAG 29. JULI, SÅNN I 19-TIDA:

Idet vi kravla ut av volvoen var festivalen alt godt i gang. Mens Dødsdømt spilte opp i bakgrunnen tok vi omgivelsene i nærmere øyesyn. Noen hadde vært rause nok til å deltidsdonere en hel fotballbane, hvor man bare kunne kjøre bilen rett inn, og et realt steinkast unna lå scenene. Mens vi slukka tørsten med hver vår kjølebagkalde øl, fikk vi opp teltet, og det helt uten å ta livet av hverandre i prosessen. Etter å ha klappet oss selv på skuldra, rusla vi mot festivalområdet. På veien så vi en fyr som, halvt i skjul, satt på kne i gresset og dro desperat i noe som måtte være Vestfolds største hanekam på vei til å kantre, og videre passerte vi åtte identiske, absintgrønne telt. Her bodde de mindreårige individualistene fra Blitz. Vi ble litt bløte om hjertet.

Da vi endelig kom frem, og kunne kjenne ørene blø på en sånn deilig vond måte, viste det seg at vi var i feil ende, og måtte nesten gå til Østfold og tilbake for å veksle billetter inn i armbånd, som var riktig så gilde der de glitra som gull i sola!

Vi hytta godlynte med nevene – nå ærre fesstival!

Vel inne fikk vi slengt oss inn i den akkurat passe store folkemengden da Strebers begynte å spille. Og verden er jo som alle vet et merkelig og sammensatt sted, hvor man for eksempel treffer på sambygdinger i publikum. Veldig glade sambygdinger med barnefri. Sambygdinger på to meter og ti som i vill gledesrus dytter både kjæresten min i bakken, og byr på en vennlig albue til hvem enn som står i umiddelbar nærhet.

De neste timene gikk jeg rundt på området, som en gammel sirkushest med nesa full av sagmugg, og bare tok inn den velkjente og nostalgiske festivalfølelsen. Jeg følte meg rett og slett på plass; Kjøpe en øl, trave litt rundt – der var det en konsert gitt – slå av en prat med kjentfolk eller fremmede, og bare ha det dritfint. Det var kort mellom barene og scenene, og et eller annet sted mellom DOA og MDC, eller kanskje til og med etter, kom det et tett duskregn. Vi løp tilbake til campinga og krøp inn under forteltet på husbilen til en gammel kompis, og snart hamra regnet på teltduken og det sildra ned langs hjørnene. Rundt bordet rullerte det flasker med alt fra øl til akevitt og becherovka, og mens vi ikke løste et eneste problem i verden, kanskje heller skapte noen flere, så ramla det inn folk fra alle kanter. Og sånn gikk kvelden over i natt, i en slak og deilig kurve, hvor vi tilslutt bare gikk på alle fire hjem til teltet vårt, og stupte forover og landa rett på en vidunderlig luftmadrass.

 

LØRDAG 30. JULI, TIDLIG MORGEN, MULIG FORMIDDAG:

Det skal trærne ha – de kan det å skygge for! Jeg kan ikke huske sist jeg sov i telt uten å våkne opp med duken klistra til ei svett panne. Formen var ellers nærmest upåklagelig … i alle fall den første halvtimen. Det var noe mer ærlig over fyllesjuke før; Den var der da du våkna, insisterende, men likevel som et ufravikelig bevis på at du hadde forgifta og dehydrert kroppen dagen før. Nå for tida har den en ubeleilig evne til å komme snikende på deg som en ninja, og når du føler deg ganske trygg, kjører den mikroskopiske sverd langt inn tinningene dine, gjerne i to omganger, med akkurat så stor avstand i tid mellom kulene at du rekker å trekke et lettelsens sukk før den haler deg inn igjen.

Vi hadde praktisk parkpledd; fleece på oversiden, presenning under. Vi fyrte opp spritbrenneren, og lot den nyinnkjøpte kaffekanna få sin førstereis. Pulverkaffe smaker forunderlig godt på tur. Festivalnaboer kom innom og fikk seg en kopp, og det ble riktig så trivelig etterhvert, og snart ble det knekt en og annen øl for å ri av siste bølge fra dagen før. Det var omtrent på samme tid at en eller annen fotballkamp sparket av i den enden av campinga som fortsatt så ut som en fotballbane. De hadde ikke spilt lenge før himmelen åpnet seg. Bokstavelig talt. Det var så vidt jeg kunne se mohawkenes synkende virilitet gjennom veggen av regn. Jeg slengte på meg regnfrakken, og satte meg i bagasjerommet i bilen, dingla med beina, og prøvde å følge med på hva som skjedde på banen. Det var lettere sagt enn gjort, da fotball ikke akkurat troner lista over ting som får pulsen min til å øke. Jeg fikk med meg at noen tok ting med stort alvor – det var nummererte trøyer, leggbeskyttere, knottesko og en viss stringens over spillestilen, mens den andre halvdelen sparka litt rundt  i skinnyjeans og vernestøvler, før de la seg på rygg i gresset. Det var en underlig affære, men oppmerksomheten driftet snart videre, og jeg tok meg selv i å studere himmelen og hvilken retning regnskyene tok. Jeg hadde jo ellers hørt at Horten er den byen med færrest antall regndager i landet, og det virka mest som om alle disse regndagene det er så få av hadde samlet seg sammen i en drøyt to timers innful skur. Jeg følte meg litt poetisk, og forsøkte å deklamere Obstfelders “Det regner i dag” i hodet, men dette var ikke et vakkert, rytmisk og suggererende regn, det var tusenvis av himmelens engler som pissa i kryss.

 

Kanalrock 2016 033

En slags fotballkamp, før himmelens sluser åpnet seg.

Men skuren fikk skurt fra seg, og snart sto en insisterende sol høyt på himmelen som fikk det til å dampe fra gresset. Jeg ble haula inn i en nabocamp, hvor praten og ølen fløt fint. Det er i grunn et fortreffelig fenomen – når man bare har noen og femti timer på seg, er det å etablere nye vennskap fort unnagjort, og uten all denne sirklinga og følinga på tenna man ellers holder på med.

Det var endelig tid for en av de mest legendariske banda på line up-en i år. Og selv om det verserer visse rykter om dagen, antagelig sanne sådan, om et kreativt sammensurium av ideologier i en eller annen kristenkonservativ nasjonalistsuppe, var det med et visst pønkhistorisk sus at De Press kom på scena og dro “Fiskepudding” hele to ganger. De spilte på ingen måte dårlig, men å si at Andrej Nebb var i god gammel vigør er en sterk overdrivelse. Han var rett og slett en smule stivbeint og livløs. Foran ham sto det en rusten oljetønne med et par vernesko som noe slags scenedekor. Jeg sto liksom og venta på at det skulle bli noe gøy av det, at de skulle sette fyr på tønna, eller kaste hele driten i hue på folk, men det ble aldri noe virkelig crescendo verken på den ene eller andre måten. Stemninga var dessuten litt sånn blanda. Noen sto med ryggen til og armene i kors i stille protest, mens andre igjen kasta politikken på sjøen, og poga rundt foran scena. Alt i alt ble det til det å ha sett De Press live, om enn bare med ett originalmedlem igjen, og å ha hørt noen av de gamle hitsa som i sin tid ga dem Spellemannprisen, som var det som var verdt å ta med seg.

 

Kanalrock 2016 052

En smått flegmatisk legende.

Radigere boller ble det da Bøyen Beng entra scena. Jeg har for lengst mista oversikten over hvor mange ganger jeg har sett dem live de siste femten årene, men de skuffer jaggu aldri. Det er en prestasjon i seg selv bare det å holde nivå i år etter år. Harald Lange ruva med fysisk og åndelig størrelse, og ga som vanlig alt, fela spilte som aldri før, og det var topp stemning! Jeg skulle ha sagt så mye mer om Bøyen, men det er liksom sagt før, eller så er ord litt fattige. Men de er Oslo, de tar Oslo med seg til Vestfold, og gjør resten av byen overflødig. Det er Oslo som synger i hjertet mitt når jeg hører Bøyen, og har jeg Bøyen i øret, har jeg Oslo i øret.

 

Kanalrock 2016 136

Bøyen for ever!

Da Dia Psalma kom på var det som om det første anslaget på gitaren bare skrella av de siste tjue åra fra sjela mi. Jeg ble tenåring igjen, helt sånn umiddelbart. De har den effekten på meg. Og med et kamera som en gang i tiden var verdt et femsifra beløp dinglende rundt halsen, og stort sett omringa av halvannet hue høyere folk enn meg, hoppa jeg rundt som om det ikke var en dag i morgen, som om jeg slett ikke har isjias og dårlige knær. Og jeg skrek, jeg skrek til jeg kjente noe brast i halsen, jeg skrek “Hon ser”, og endelig, helt til slutt, som tredje ekstranummer, så kom den. Jeg var lamslått av glede, og med et svakt knekk i knærne, lettere tilbakelent med henda i været og nesa mot den nattemørke himmelen sang jeg med. Hvert ord, det sitter enda, etter så mange år.

 

Kanalrock 2016 166

Trallpønkerne i Dia Psalma, og fotografen i sitt mest stabile hjørne.

Etter å ha albua oss ut av folkemengden, og fått knea under kontroll, gikk vi på nachspiel i teltet. Der ralla Ronny Pøbel litt, før Vidar Rugset fra Valentourettes tok over, og runda kvelden fint av. Det gikk i Jokke og finslipt nostalgi, mens jeg lå i skje med dagens siste halvliter og følte meg full av kjærlighet og i ett med verden.

 

SØNDAG 30. JULI – HVEM SER VEL PÅ KLOKKA:
Søndag var strengt tatt ikke en del av festivalen. Vi tilbragte stort sett formiddagen som slakt utenfor teltet sammen med en håndfull av de hyggelige menneskene vi hadde blitt kjent med, og med ord som satt litt sånn halvveis fast i munnen. Jeg følte på en ambivalens som sto mellom det kroppslige og emosjonelle: Jeg var dønn sliten, men også fryktelig glad. De to siste dagene hadde fått litt mer liv i meg, fått blodet til å renne litt kjappere og varmere gjennom årene. Som et ømt knyttneveslag. For det er sånn jeg husker Kanalrocken, nå seks uker etter. Med enormt stor glede, og litt sorg fordi det er over ti måneder til neste gang. For vi sees igjen da, Horten! Det kan du ta deg faens jævla gift på!

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!