Fabuløs frokost

Tittelen Breakfast at Tiffany’s forbant jeg litt for lenge med et obskurt band, Deep Blue Something, og deres ene singlesuksess fra 1994. Det var for galt. Derfor fikk jeg endelig lest opprinnelsen til låta: Truman Capotes merkelige lille historie med samme tittel fra 1958.  Fortellingen om unge Holly Golightly er en slags forgjenger til vår genereasjons sex-and-the-city-suksess. Det er en finurlig beskrivelse av en 18-årig skjønnhet i krokodilleskinns-pumps som fra kveld til kveld lever på drinker og toallettpenger fra rike festløver. Hun er en litterær personlighet som har fått ikonisk status mye på grunn av filmatiseringen fra 1961 med Audry Hepburn. Historien er imidlertid mer enn en ode til dekadense og grip-dagen-mentalitet fordi Capote gir Holly dybde. Hennes kvikke ordveksling med jeg-personen, hennes særegne blanding av naivitet og innsikt, selsvtendighet og sårbarhet, materielle fokus og emosjonelle flyktighet vekker fascinasjon. Det er flott å se Holly i Hepburns skikkelse etter å ha lest kortromanen! Man går glipp av Capotes oppfinnsomme språk, den omtenksomme bareieren Joe Bell og den opprinnelige slutten, men slik Hepburn praktfullt inkarnerer Holly, både syklig tynn og med «såpeskurt, rødkinnet friskhet», fremstår hun som en rosa drøm for enhver casting-agent.

Ingela