Debutant pirker i det norske selvbildet

Emil B. Lund ville skrive om en selvdigger. En fyr på topp i alle livets spill. Det endte med en monsterutgave av vestkanten. Nå skal boka utgis i Bulgaria.

Tekst: Gunnar Vilberg /Foto: Frank Michaelsen

Med Norske edelstener (2014) har Oslo-forfatter og litteraturviter Emil Bussoli Lund (f. 1978) debutert med en bok jeg har savnet i mange år. På stilsikkert og mesterlig vis tar han leseren med inn i en verden befolket av unge, vakre og vellykkete mennesker fra gammel norsk overklasse.

Her er hver kommentar og bevegelse kalkulert. Hvert knull en lek. Nyrike wannabes med Porsche Cayenne behandles som uinteressante sosiale eksperimenter. På toppen av dette hierarkiet står hovedpersonen selv, Victor Sommerfelt. Intelligent, arrogant og uslåelig. Men hva befinner seg bak den perfekte masken? Vi inviterte forfatteren til en prat.

Norsk overklasse er sjelden beskrevet i norsk samtidslitteratur. Hvorfor akkurat aller beste vest?
Jeg er opptatt av de sosiale konstruksjonene vi mennesker mer eller mindre mekanisk benytter oss av og tenkte at et miljø- og generasjonsportrett av de mest privilegerte i verdens mest privilegerte land var et godt sted å begynne. Fasadespillet har interessert meg lenge, og selv om det antagelig blant mange har et noe tvilsomt rykte, mener jeg det er lite som tyder på at det ikke er helt nødvendig for vår opplevelse av sosial harmoni. Og sosial harmoni er det heldigvis flere enn den definerte overklassen som er opptatt av. Det kan sikkert være lett å ha en hermetisk forståelse av boken. At dette er et lite, lukket miljø som ingen forstår noe av, men jeg tror at dette langt på vei er utfordringer som mange flere enn den absolutte overklassen står overfor.

Jeg tror ikke jeg kan skryte på meg noe opprør. Det høres for heroisk ut til meg å være.

Vi får historien servert av hovedpersonen Victor. Hvordan oppfatter han omgivelsene og seg selv?
Egentlig begynte hele prosjektet for mange år siden med et bilde av en selvdigger. En fyr som var på topp i alle livets spill, men som var dypt ulykkelig. Victor er paradoksal og jeg tror jeg har en tendens til å interessere meg for motsetningsfulle mennesker, gjerne mennesker som uttrykker sterk tvil. Han ser på seg selv som en agent som skal avsløre hykleriet, samtidig som han er fanget i dette selv og ikke er i stand til å bryte ut av det på noen som helst måte. Dette tror jeg han forstår, og det er vel også grunnen til mye av hans sorg og fortvilelse. Selv ønsker han å skille seg ut, bli definert som noe helt spesielt, men samtidig er han totalt avhengig av å være en skinnende stjerne i det miljøet han er en del av. Dette er en form for snobberi jeg dessverre ikke kan si er meg helt fremmed. Det å være en selvfølgelig del av noe, men samtidig representere noe annet, en annerledeshet.

Jeg er opptatt av de sosiale konstruksjonene vi mennesker mer eller mindre mekanisk benytter oss av

Jeg tok meg selv i å måtte google mye mens jeg leste boka. Her florerer det med navn på alt fra drinker, merkeklær og utesteder, til faktaopplysninger om kunstnere, musikk og litteratur. Hvor mye er fiksjon?
Det er masse fiksjon. Victor er ikke en pålitelig forteller. Han er en skrønemaker og finner stor glede i nettopp det. Han veksler hele tiden mellom å utrykke en reel kunnskap, og med overlegg å feilinformere sine omgivelser og leseren. Han vil helst være et menneske som representerer enorm kunnskap og intelligens, men samtidig er han av den oppfatning at det ikke spiller noen rolle om det han sier er korrekt, fordi det er nesten ingen som kan noe som helst om noen ting uansett.

Emil B. Lund tror fasadespill er noe flere enn overklassen er opptatt av.

I frykt for å virke pretensiøs må jeg innrømme at jeg tenkte litt på Hamsuns Nagel da jeg skrev boken, en sjarlatan. Nagel kommer med fiolinkassen sin, så viser det seg at han bare har skittentøy i den. Men så er han jo en fiolinvirtuos likevel. Disse lagene fascinerer meg. Victor er en figur som ønsker å være kalkulert nok til operere slik med full kontroll og hensikt. Så alle disse referansene han kommer med stemmer noen ganger, andre ganger ikke. Det kan også være et morsomt spill i møte med en observant leser som liker å oppdage feil. Det er mye som tyder på at de fleste av oss liker godt å føle oss smartere enn andre, kanskje særlig når disse andre er pretensiøse nok til å skrive en bok eller lage en film eller stikke frem nesa på en eller annen måte. Når Victor sier noe galt, er det fort gjort å tenke: oi, oi, oi, han her forfatteren vet ikke hva han skriver om, uten å vurdere muligheten for at det faktisk er et poeng at karakteren i boken sier ting som er feil.

Det er mye som tyder på at de fleste av oss liker godt å føle oss smartere enn andre, kanskje særlig når disse andre er pretensiøse nok til å skrive en bok

Hvordan gjorde du research i forkant av boka? Satt du på Continental og drakk Dry Martinis?
He, he… Ja, jeg infiltrerte miljøet allerede som 14-åring og har ikke forlatt Continental siden. Nei – riktignok har jeg en viss erfaring fra vestkanten, men det miljøet jeg kjenner er nokså langt unna det jeg beskriver i boken. Dette er ment som en outrert og karikert miljøbeskrivelse og forsøker på ingen måte å gi et etterrettelig bilde av overklassen. Men jeg har nok gjort meg en del refleksjoner i mitt eget miljø som har skapt utgangspunktet for boka. Du kan kalle det en monsterutgave av et vestkantmiljø.

Kan man forstå boka samfunnskritisk og som et slags opprør mot denne type miljø og mentalitet?
Jeg tror ikke jeg kan skryte på meg noe opprør. Det høres for heroisk ut til meg å være. Ambisjonen er å peke på noen tendenser som jeg mener er i sterk vekst. Underveis i skriveprosessen ble det klart for meg at jeg egentlig hadde lyst til å fortelle en historie fra Norge, og jeg er faktisk litt overrasket over hvor lite penger og velstand preger de historiene vi forteller om oss selv, i det minste hva meg er bekjent.

Debutant Lund leker med tanken om at verden ser på Norge slik vanlige nordmenn ser på overklassen.

Vi er et av verdens rikeste land og har en av de mest kjøpesterke befolkningene, men likevel virker det som om vi er overbevist om at penger ikke har så mye med vår identitet å gjøre. Den gamle visdommen om at penger korrumperer er heldigvis ikke noe som angår oss. Jeg føler det er på tide å utfordre den selvforståelsen som tilsier at vi bare er en gjeng med hyggelige og inkluderende mennesker med hjemmestrikkete gensere og raggsokker på føttene som sitter og deler humanistiske og rettferdighetssøkende synspunkter. Jeg synes det var spennende med muligheten for at slik de fleste av oss opplever den overklassen boken beskriver, opplever resten av verden Norge. Et rent, perfekt og lukket sted hvor velstanden synger av full hals.

«Norske edelstener»? En tvetydig tittel?
Jeg håper det. Jeg slet lenge med tittelen. Jeg hadde lyst på en utypisk tittel som kunne operere på flere nivåer. Jeg ønsket at den skulle være misvisende ved første møte, men allegorisk lett tilgjengelig når man begynner å lese, at den skal pretendere noe eksklusivt, men samtidig avdekke noe latterlig, og gjennom disse ulike egenskapene sette tonen for romanen, som, om sant skal sies, i hvert fall er ment som «tonebevisst».

Boka er akkurat solgt til Bulgaria. Hvordan tror du Victor og gjengen klarer seg i utlandet?
Det er veldig uventet og hyggelig, og visstnok litt uvanlig. Jeg har prøvd å undersøke hvorfor de ble interessert i boka, men jeg vet ikke så mye om det foreløpig. Jeg er vel ganske sikker på at det ikke er noen grunn for meg til å bygge seg opp alt for store forhåpninger over hva dette betyr, men det er naturligvis veldig gøy.