«Alle barn må vise frem rene hender når de kommer til biblioteket»

Det er utrolig hva man kan lære av å søke i gamle aviser. Alt om Deichmans mørke fortid for eksempel. Dette er Del 1.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oslo Museum (ukjent fotograf og Anders Beer Wilse) og Deichmanske bibliotek

Jeg har usjarmerende store hull i mine historiekunnskaper. Krigen kan jeg for eksempel skammelig lite om. Jeg kan litt litteraturhistorie, men med tanke på at jeg er bibliotekar er egentlig ikke de kunnskapene så veldig mye å skryte av heller. Og det man er dårlig på, er man jo gjerne ikke så interessert i, så historiekunnskapene mine blir ikke bedre med tida (eller historien, om du vil…).

Men nå har jeg kasta meg på en idé om å finne fram gamle saker om Deichmanske bibliotek og samtidig få vist dere noen av mulighetene som finnes i databaseutvalget vårt. Jeg har brukt Nasjonalbibliotekets avisdatabase som har digitalisert flerfoldige aviser, noen av dem helt tilbake til slutten av 1700-tallet.

For hundre år siden er folk nokså opptatt av lyspærer, korsett og mat og drikke.

Jeg har funnet fram saker om Deichmanske (med søkeord «Deichmanske», så eventuelle saker der det bare står «Deichman» er utelatt) fra årene 1915, 1925, 1935, 1945, 1955, 1965, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015. Her er del én (av to), med mine personlige favorittsaker fra 1915–1955.

Jeg har leita meg fram til Deichman-saker blant mengder av:

• Annonser for bedrifter som brukte biblioteket som veianvisning (typ «Vi holder til i Fredensborgveien 1, like bak Deichmanske bibliotek»)
• Informasjon om utstillinger. Jepp, bokutstillingene i biblioteket ble ofte annonsert i avisene.
• Hva skjer-annonser. Selv om vi fikk ny formålsparagraf i bibliotekloven i 2014 der vi i større grad enn tidligere har blitt pålagt å være et aktivitets- og formidlingshus, skjedde det mye på biblioteket «i gamle dager» også: Barneteater, sjakkturneringer, foredrag og musikkarrangementer. Sistnevnte var det særlig mye av på 1950-tallet, musikk-kvelder på hovedbiblioteket og Grünerløkka filial, viet klassisk musikk med musikkbibliotekar Ella Arntsen som innledende kåsør.
• Reklame. Ikke reklame for Deichmanske, men reklame som det likevel er umulig å la være å feste blikket ved. Skal si en lærer mye om hvordan det var å leve i ei anna tid ved å se på reklame, både på produktene og framstillingen. De morsomste reklamene er selvsagt de som er ordentlig gamle (for hundre år siden er folk nokså opptatt av lyspærer, korsett og mat og drikke) og de som er fra 1980-tallet (mye prisfest og SALG SALG SALG. Anbefaler for øvrig på det varmeste å sjekke ut A-magasinet, for eksempel 5. januar 1985).

Deichmanske for 100 år siden: Fakta og glede

Jeg får 28 treff på «Deichmanske» i arkivene fra 1915. Jeg lærer at Morgenbladet fortsatt brukte gotisk skrift til forskjell fra for eksempel Aftenposten. Så jeg googler gotisk skrift og lærer videre at bruken av gotiske fonter i Norge så godt som forsvant etter første verdenskrig på grunn av assosiasjoner til tysk nasjonalisme (og der lærte jeg litt om en krig også, gitt!).

Ellers lærer jeg ikke så altfor mye. Det er stort sett fakta- og gladsaker Deichmanske blir nevnt i for hundre år siden. Et eksempel på førstnevnte er en notis i Aftenposten som forteller om antall «folkeboksamlinger» i landet. Rundt århundreskiftet skjer det en revolusjon innen norske bibliotek; de blir flere og større. Per 23. mai var antallet 1014, og hele 119 av dem lå i Romsdals amt med Søndre Bergenhus amt på en «annenplass» med 69 stk. I Oslo (Kristiania) var det to: Deichmanske hovedbibliotek og Grünerløkka filial.

Et eksempel på en gladsak er en sak om barns sommerlesning i Aftenposten 16. juni. Journalisten har her observert at det, til tross for alle fritidsaktiviteter barn har å beskjeftige seg med, er mange besøkende i «Deichmanske læsesal for ungdom». Barna oppfører seg pent, og bibliotekaren som uttaler seg om dette, er frk. Buhre (bildet). Frk. Buhre jobbet altså i ungdomsavdelingen der bøkene fra 1900 til 1919 var plassert i bur.

 Frk. Buhre jobbet i ungdomsavdelingen der bøkene fra 1900 til 1919 var plassert i bur.

Deichmanske for 90 år siden: «Hvor Deichmanske skal ligge»

Året 1925 gir meg 59 treff. Her får vi 16. mars i Aftenposten en fin parallell til dagens situasjon i Bjørvika. Den første utgravinga av tomta til dagens hovedbibliotek er omtalt og avbilda. Fire dager seinere er det i samme avis en uttalelse fra daværende «chefbibliotekar», Arne Arnesen, som er bekymra over bokmengdene – biblioteket, som på dette tidspunkt ligger i «Eventyrgården» i Kristian IVs gate, har så mye bøker og så lite plass at det er umulig å holde oversikt over bøkenes fysiske tilstand og tyverier. Jeg håper Arne Arnesen pusta letta ut da «gamle nye Deichman» sto ferdig på Hammersborg i 1933.

 

Deichmanske for 80 år siden: Jubileum, nytt bygg og nye muligheter

I 1935 gir Nasjonalbibliokets avisdatabase meg 119 treff. I notatene mine har jeg skrevet «Tar jo helt av. Sikkert på grunn av nytt bygg i 1933.».

Deichmanske 150 år
Ikke bare har Oslo forholdsvis nytt hovedbibliotek, Norge fikk også sin første biblioteklov dette året, og dessuten feira Deichmanske 150 år. Mye avisplass er derfor via Deichmanskes historie. I Aftenposten 11. januar er det viet en tre kvart side til en slik Deichman-sak med overskrift «Biblioteket som ikke vilde dø. Tross motstand og motgang en vekst fra 6000 til 245 000 bind og 3 filialer». Deichmanske bibliotek ble stifta i 1785 ut ifra kanselliråd Carl Deichmans boksamling bestående av 6000 bind. Erkebiskop Aslak Bolts bibel er nok den mest kjente blant bøkene. Bibelen er fra ca. 1250 og er Norges eneste bevarte kirkelige middelaldermanuskript og finnes fortsatt på hovedbiblioteket sammen med andre skatter.

Mein Kampf er blant de tre mest populære fagbøkene.

I forbindelse med 150-årsjubileet finner jeg dessuten et radioopptak (fordi jeg hadde glømt å begrense søket til «Aviser») med intervjuer med avdelingsbibliotekarene: sjefsbibliotekar (ovenfor nevnte Arne Arnesen), katalogsjef, utlånsjef (som kan informere om at Mein Kampf er blant de tre mest populære fagbøkene), lesesjalsjef, sjef for teknisk avdeling (teknisk avdeling ble oppretta fordi bibliotekarene med innkjøpsansvar for faglitteraturen stort sett var humanistisk orientert og slik forsømte teknologisk og naturvitenskapelig litteratur) og sjef for barneavdelingen. Opptaket er fra 12. januar, på selve jubileumsdagen. Det er imidlertid ikke så behagelig å lytte til grunnet «Knitring, skraping, hakk og brudd». Jeg drømmer om at noen bibliotekhistorisk interesserte elektronikamusikere sampler opptaket.

Barnas hender og stemmer
I forbindelse med 150-årsmarkeringa omtaler dessuten Aftenposten 15. januar Deichmanbladets jubileumsnummer: «dets velredigerte organ Deichmanbladet har selvfølgelig sendt ut et jubileumsnummer». Deichmanbladet ble utgitt fra 1932 til 1957, og som mange av dere vet ble bladet vekka til live igjen med første (av hittil 4) nummer høsten 2013. Jubileumsnummeret inneholdt selvsagt biblioteksjefens beretninger om Carl Deichman, men blant innholdet er det også en sak om den daværende barneavdelingen på Grønland: «Alle barn må vise frem rene hender når de kommer til biblioteket, og de som har glemt å vaske sig, finner det heldigvis i sin orden at de må gå hjem og ta igjen det forsømte.»

Også 17. januar blir barneavdelingen omtalt i Aftenposten i en gladsak om leselyst. Barnebibliotekaren har laga en konkurranse der oppgaven er å velge en favoritt blant fjorårets bøker og skrive en bokomtale. Avisen har trykket vinneren, 17 år gamle Sverre Holm, sitt bidrag. Blant det han skriver om Sverre Amundsens Maskingutten som blev bilkonge er dette:

Alle barn må vise frem rene hender når de kommer til biblioteket.

«Denne bok er virkelig verdifull, for den lærer mig at det må arbeides, det må utrettes noget i livet, – det må utrettes noget mere enn å tjene til det daglige brød, – det må utrettes noget til hjelp for menneskeheten. – Hvor mange mennesker går det ikke i dag – i vårt land – i hele verden – til de dør, – de har ikke utrettet noget i livet, noget virkelig.
      Ja, men alle kan da vel ikke bli opfinnere, blir det sagt.
      Nei, man behøver ikke bli opfinner for å utrette noget i livet,  nei, det ligger tusen på tusen opgaver i livet, – det er det bare om man tør å ta fatt.»

Vakre og ødelagte bøker
Kåringen Årets vakreste bøker, som nå blir organisert av Grafill, ble innstiftet i 1933. 14. februar omtaler Aftenposten en utstilling på biblioteket i den forbindelse. Nesten alle bøkene er fortsatt å få lånt på biblioteket. Blant vinnerne er Karl Rosners Ungarske kunstnertresnitt i det tyvende århundre som blant annet inneholder originaltresnitt av Paul C. Molnár, noen av dem virkelig vakre! På bildet til høyre gjengir jeg ett av dem etter beste evne.

Den på Litteraturbloggen tidligere nevnte «Biblioteket er skuffet»-saken fra Deichmanbladet 1935 er 22. mars gjengitt i Aftenposten. Deichmanske har her sett seg lei på unødvendige kostnader grunna lånernes (og særlig barns) dårlige behandling av bøkene: «Dere klager over at vi har for få bøker. Dere har selv skyld i det». Fire dager senere trykker samme avis et forslag til løsning fra en leser: Ved å innføre en egenandel på skolebøker slik at barna får et eierforhold til dem, vil barna trolig behandle bøkene bedre og slik bli oppdratt til en generell respekt for bøker.

«Gumlende, pratende, sittende og spaserende studenter»
Aftenposten trykker også et sint, og nokså sarkastisk, Deichmanske-innlegg 23. mars. Her er det en som har sett seg lei av at «studenter okkuperer Deichman» når de heller burde sitte på universitetet. Ikke bare fører dette til at ikke-studerende blir fratatt leseplasser: «Studentene tillater sig å omdanne halve biblioteket til spisebrakke. Allesteds gumlende, pratende, sittende og spaserende studenter. Jeg vil foreslå at styret for det Deichmanske bibliotek likeså godt tar skrittet helt ut og omdanner utlånssalene til sovesaler for studentene.»

En liten måned etter (20. april) følges dette opp i samme avis, og nok en gang refereres det til Deichmanbladet der det har stått at studenter og ikke-studenter er like velkomne, men at biblioteket anser studenter som kun leser egne bøker som et problem: «I forleden morgen var der av ca. 160 besøkende bare 16 som brukte en Deichman-bok» og dette «Forholdet har innbragt biblioteket mange klager». «Sykt nørd å klage på det,» sa kollegaen min da jeg leste opp dette til henne, men vi forstår at det er frustrerende å oppleve at «byens borgere henvises til gaten og kaféene», som forfatteren av det første innlegget skriver.

Rojal adresse
Ellers ser jeg flere steder at hovedbiblioteket er adressert med Henrik Ibsens gate 1. Adressa til hovedbiblioteket er i dag Arne Garborgs plass 4. Men fra 1930–2006 var adressa Henrik Ibsens gate 1. I 2006 var det 100 år siden Henrik Ibsen døde, og da fant byrådet og bydelsutvalget ut at «dagens Henrik Ibsens gate ikke helt er forfatteren ‘verdig’», så da flytta Henrik Ibsens gate til Vika via Slottet som faktisk overtok bibliotekets adresse (fram til 2012, vel å merke, men resten er ikke så viktig her. Det viktige er selvsagt at hovedbiblioteket har hatt samme adresse som Slottet.).

 

Deichmanske for 70 år siden: Etter krigen

1945 er, forståelig nok, ikke et år med masser av Deichman-stoff. Jeg får 51 treff i Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

30. mai melder Dagbladet om den fortvilte situasjonen som har oppstått fordi hjemmestyrkene siden 8. mai bruker hovedbiblioteket (altså ikke Grønland, Grünerløkka og Torshov filialer) som overnattingshus, fortsatt er det hele 300 mann som sover i biblioteket. Sentralborddamen mottar tusenvis av oppringninger hver dag fra et frustrert lesetørst publikum. Først 26. juni melder Aftenposten at hovedbiblioteket er åpent igjen.

5. desember er det en frustrert leser som har sendt et brev til Dagbladet der han rett ut foreslår at bibliotekene sensurerer nazistisk litteratur. «Quisling er død, men hans ånd lever fortsatt – på Deichman», skriver innsenderen. Avisen har snakka med en universitetsbibliotekar som slår hardt ned på forslaget: «Vi må ikke innskrenke trykke- og lesefriheten. Det ville minne for meget om nazimetoder».

«Quisling er død, men hans ånd lever fortsatt – på Deichman», skriver innsenderen.

På tampen av året, 29. desember 1945, forteller sjefbibliotekar Aalheim til Aftenposten at leselysten begynner å bli normal igjen, altså mindre enn under krigen:
«– Er leselysten like stor ennu?
– Nei, slett ikke så voldsom som i krigsårene – det går tilbake og begynner å nærme seg det normale igjen.»

 

Deichmanske for 60 år siden: Kommunesammenslåing og søte bibliotekarer

I 1955-arkivet får jeg 80 treff. 6. januar kan Aftenposten fortelle at Deichman-filial nr. 25 er åpna. Her kan det se ut som om det har skjedd en helt vanvittig oppblomstring på svært kort tid, men den enorme økningen i filialantall (fra 3 til 25, altså) skyldes sammenslåingen av Oslo og Aker kommune i 1948.

15. januar er det i Aftenposten på trykk en morsom liten analyse av fresken i midtsalen på hovedbiblioteket, Axel Revolds Teknikken og vitenskapen. Innsenderen reagerer på at kvinnene på bildet kun har en symbolsk betydning mens det er mennene som her er de lesende subjektene. Men innsenderen prøver å forstå kunstnerens intensjoner, at Revold kanskje tenkte at «det ikke ble nødvendig med litterært interesserte kvinner på maleriet, når det overalt ellers i salen finnes søte bibliotekspirer i nette kontorforklær, som leter blant kartotekkort og stiller bøker tilbake på riktig katalognummerplass i hyllene.»

Kvinnene i biblioteket fortsetter åpenbart å skille seg ut gjennom året; i Dagbladet 20. august omtaler Einar Granum tredjebibliotekar Gerd Sælid som en «smilende, sommermild ungfrue som like gjerne kunne stått bak disken i et finere parfymeri». Granums reportasje er ellers morsom og velskrevet, og vi får vite at Gerd Sælid har sterk yrkesglede og -stolthet:

«– Det finnes neppe et mer interessant yrke. Store deler av tiden går med til å svare på det folk spør om. Vi legger stor vekt på referansearbeidet, og får aldri to like spørsmål. Telefonen ringer ustanselig og alltid foregår en spontan forandring hva emnet angår. Vi leser selvfølgelig alt vi kan komme over, ellers får vi støtte oss til vårt solide gjennomarbeidede katalogsystem.»

Legg merke til at du kan få tilgang til noen av databasene hjemmefra.

Morsomt er det at nåværende hovedbibliotekansatt Astrid Werner tidligere i år skreiv et begeistra innlegg om referansearbeid her på bloggen.

*

Her er databaseoversikten vår: https://www.deichman.no/side/databaser
Legg merke til at du kan få tilgang til noen av databasene hjemmefra. Og at der generelt er mye bra. Anbefaler spesielt dem som har nettbrett å sjekke ut PressDisplay!

Her er informasjon om Nasjonalbibliotekets avisdatabase: http://www.nb.no/Tilbud/Samlingen/Samlingen/Aviser
Og her er oversikten over avisene som finnes i databasen med fra og til-datoer: http://www.nb.no/nbsok/statistics/newspapers

Bortsett fra avisartiklene har jeg brukt det imponerende og praktfulle verket By, bok og borger: Deichmanske bibliotek gjennom 200 år av Nils Johan Ringdal som kilde til denne artikkelen. Og så litt Wikipedia.