BOKSITATET: Trist, men sant

Gode forfattere er ofte gode observatører. Noen ganger formulerer de ord man aldri glemmer. Innleggene «BOKSITATET»  inneholder noen av våre favoritter.

Tekst: Astrid Werner

Romanen Kilden leste jeg for mange år tilbake og skjønte at min bestefars anbefaling hadde noe for seg – og angret nesten på at jeg ikke hadde lest den tidligere.

Fortellingen om fiskeren Markus har noe bibelsk ved seg. Den er gripende og vakker og fortjener nye lesere:

Han sitter og er i føling med steinen, med lynget omkring ham, med havet og alt. Speil dig i mig, sier det likesom, se hen på mig, gi akt på mig! Det er også det Markus gjør. Han går om og tar lære av det, av alt som lever og gror og er til. Han tar lære av fuglen i luften, av treet i skogen, av fisken i vannet. Ja, om det er krabbene nede på bunnen, så lærer Markus av dem med.  Han ser hvordan de holder på å slåss, at de rent ut lemlester hverandre for en liten matsmules skyld.

De har ikke mer forstand, tenker han og ryster på hodet sitt, neivel, men vi har mer forstand. Og enda, enda, tenker han videre, enda gjør vi det samme selv.

Scott, Gabriel: Kilden (1984) s. 174-175

Har du et favorittsitat fra en bok? Legg det gjerne inn i kommentarfeltet under, eller send oss på epost: deichman.litteratur@kul.oslo.kommune.no

Hvis du vil, kan det være vi publiserer det her på Litteraturbloggen!