Skrem meg til fornuft!

Nylig ble jeg redd. Det blir jeg nesten aldri. Det er et problem.

Tekst: Ingela Nøding/Foto av bokomslag: Gyldendal

Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde sett flere katastrofefilmer. Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde sett mer på TV de siste åra (vi har koblet ut TV-signalene hjemme). Kanskje jeg ikke hadde blitt så redd hvis jeg hadde hatt en skarpere kritisk sans. Men nå stirret jeg inn i Arill Riises bekymrede ansikt og kjente frykten i magen.

Direktesending

Arill Riise er nyhetsanker på TV2, her under en sending av «Landstinget». Foto: Mari Hvattum, CC BY-SA 3.0.

TV2-ankeret satt i studio med bilder av brann og ulykke bak seg og ba alle komme seg i sikkerhet. Jeg husker ikke en gang hva han sa. Bare noe om at klimaendringene hadde ført til naturkatastrofer over hele kloden. «Er det sant?» tenkte jeg og stirret på skjermen.»Oj… Er det for sent allerede». Når Arill Riise sa det, måtte det jo være sant.

Usannsynlig?

Men det var det jo ikke. Dette var bare en godt iscenesatt introduksjon til et samfunnsengasjert dansenummer på «Norske talenter». Klippingen var så brå at jeg trodde jeg så på en ekte nyhetssending. Selv om jeg nettopp hadde sittet og sett på vanlig fredagsunderholdning i min søsters leilighet. TV2 er jo så kommers. Med reklameavbrudd og sportsavbrudd og nyhetsavbrudd. Det kunne jo vært en ekte ekstrasending?

Den primitive angsten snakker til deg på en annen måte en Tine Sundtoft.

Kjenner etter

Heldigvis forsvant Riise, dansenummeret startet og jeg kunne sitte og kjenne på den uvirkelige følelsen ekte bekymring kan legge igjen i mellomgulvet. Jeg har likevel ikke glemt disse sekundene jeg faktisk var i tvil. I min verden, hvor bilulykker og alvorlige diagnoser omtrent er det eneste vi trenger å frykte, var dette en oppvekker. Jeg ble faktisk redd. Jeg følte skyld da jeg trodde operasjon redd jorden var gått ad undas. Jeg trodde faktisk det var mulig at vi hadde feilberegnet tiden vi hadde til rådighet. Det kan man kanskje le av, men jeg velger likevel å kjenne litt på denne følelsen av frykt blandet med resignasjon og melankoli. «Så greide vi det likevel ikke,» sa følelsen. «Jorden takket for seg i kveld. Nå er vi alene».

Heia ekte frykt

Denne lille opplevelsen ga meg nemlig troa på skremselspropaganda. Etter klimatoppmøtet i Paris har det vært mye snakk om hvorfor folk ikke klarer å ta alvoret helt inn over seg. At krisen strekker seg over for lang tid, at den føles for langt borte fra oss, at vi som enkeltmenneske ikke har noen påvirkningskraft. Men det å kjenne på ekte frykt, det virker. Den primitive angsten snakker til deg på en annen måte en Tine Sundtoft. Og hvor finner vi den? Jo, i fiksjonen.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=94KcI0gLq1A[/youtube]

Dystopier funker

Når vi ikke forstår med hodet, må vi forstå med kroppen.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvalmende redselen i Veien av Cormac McCarthy (trailer over) eller den bunnløse ensomheten i Veggen av Marlene Haushofer (trailer under). Historien om en far og hans sønn som vandrer alene gjennom et landskap av ødelagt natur og kannibalisme ga meg en frykt jeg aldri kan eller vil gi slipp på. Følelsen av plutselig å befinne seg totalt alene i verden og som byboer måtte overleve på matsanking fra skogen glemmer jeg heller aldri. Disse to mesterverkene har krefter som all verdens klimaforskere, toppolitikere og forente nasjoner aldri kan opparbeide seg. Dem som får oss til å forstå med magen at her må noe gjøres. Dem som tvinger oss til å se for oss noen groteske fremtidsscenarier og frykte dem med hele vårt sanseapparat og all vår forstand. Når vi ikke forstår med hodet, må vi forstå med kroppen.

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=q4zcR172NDM[/youtube]

De elendige

For å miste jorda til ekstremvær og ulevelige forhold blir som når et barn mister en god forelder. Noen du er helt avhengig av er ødelagt, dødssyk, uberegnelig. Nå må du klare deg som best du kan. «Kom dere i sikkerhet» betyr bare: «Finn et midlertidig sted å oppholde dere som kanskje er sikrere enn der dere er nå.» Det finnes ingen reell sikkerhet når moder jord tar kvelden. Da er vi alene, foreldreløse alle mann. Vi kan forsøke å tilpasse oss forholdene, men vi har ingen garantier for å klare det. Unner vi virkelig oss selv eller våre etterkommer en slik skjebne? Jeg er i hvert fall ikke særlig hypp på å oppleve at Golfstrømmen snur eller flyktningkrisen tredobles fordi grunnvannet i varmere strøk er brukt opp.

Så lån deg en bok, se en film og skaff deg litt real klimaskrekk og skremselspropaganda. Så kan vi endelig se å få gjort noe!