Vis meg bokhylla di, bibliotekar

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Nå har vi kommet til fjerde lesehest, Astrid Werner.

 Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Astrid Werner

Astrid Werner er bibliotekar på Deichmanske hovedbibliotek og fast skribent på Litteraturbloggen. Astrid har ei gammel bokhylle med mye historie, men med noe overraskende innhold.

– Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Denne hylla står på det gamle rommet mitt, som jeg hadde som barn. Nå er jeg tilbake i barndomshjemmet og dette rommet er «arbeidsrommet» mitt. Hylla er snekra av faren min og lagd av forskalingsmaterialer og dekker hele den ene ytterveggen i rommet. Han lagde den til meg når jeg var i begynnelsen av tenåra.

Etter at jeg flytta tilbake til dette huset og fikk tilbake rommet, havna de bøkene som er spesifikt mine i denne hylla. Samboeren min er med andre ord ikke så interessert i Fifty Shades-bøkene. Resten av bøkene i hylla rommer dermed alt fra Thore Hansen-samlingen min (som aldri aldri under noen omstendigheter blir lånt bort), Pippi–bøkene fra barndommen, minnebøker, floraer, diktsamlinger og buddhisme (puh!) i tillegg til Rocambole, selvfølgelig.

Jeg har til og med lest dem om igjen… Tør nesten ikke innrømme det.

– Her ser vi altså Rocambole-bøkene side om side med Fifty Shades-trilogien. Som vi ser på bildet av hele hylla, er det ikke gjort noen forsøk på å skjule E. L. James’ erotiske romaner, kanskje heller tvert imot. Hva slags forhold har du til Fifty Shades?
– Nei, jeg ser ingen grunn til å skjule Fifty Shades-bøkene, i alle fall ikke hjemme… Jeg reklamerte ikke akkurat for dem når jeg leste dem på trikketuren til og fra jobb.

Jeg kom borti bøkene litt tilfeldig, egentlig. Hadde selvfølgelig hørt en del om dem i forkant. Så lå det en pocket-utgave på engelsk som var en gave til jobben, men som ikke ble innlemmet. Set var bok nr. 1 og jeg tenkte at «den tar jeg og ser hvordan den er».

Så vrikka jeg ankelen to dager etter og ble sittende med beinet på en stol noen dager og dermed var det gjort! Jeg ble helt hekta! Jeg må innrømme at jeg liker bøkene, selv om jeg ser at det ikke er stor litteratur og språket er stappfullt av klisjeer. Som erotiske bøker fungerer de helt fint og med en rammefortelling som virker troverdig for sjangeren, så synes jeg absolutt de er lesverdige.

Jeg ble såpass betatt at da bok én var lest, med en skikkelig cliffhanger-slutt, måtte jeg halte ned til min lokale Ark-butikk og få tak i bok 2. Da jeg sto med den i hånda, tenkte jeg – nei, skitt jeg tar med nr. 3 også, det er jo snart ferietid! Og sånn ble det. Alle bøkene i trilogien ble slukt.

Jeg har til og med lest dem om igjen… Tør nesten ikke innrømme det. Tror særlig siste halvdel av siste bok Freed appellerer til mine mest sentimentale følelser, for jeg vet jo at det ender godt, men likevel har jeg lest den flere ganger.

Til slutt må jeg si at jeg synes faktisk det er en fordel å lese disse på engelsk, for på norsk kjenner jeg at jeg blir rød i kinna ganske fort!