Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Kommentarer 19. juli 2016

Barndomslesing: Empatipåfyll fra Indremisjonen

Til og med åtteåringer kan bli grepet av en rørende tekst.
Bli med meg tilbake til min første ordentlig sterke leseopplevelse.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Dere har sikkert hørt at litteratur er viktig, at det er viktig å lese høyt for barna og så videre. Selv er jeg ikke særlig flink til å tenke over og snakke om dette. Men selv om jeg synes det er litt kjedelig å snakke om hva som er viktig og heller liker å konsentrere meg om å ha det gøy, så har jo forskere faktisk funnet ut at det er veldig lurt å lese. Ikke bare pensum og fagbøker, men også skjønnlitteratur. Vi blir blant annet smartere og snillere av i tillegg til at det antas at vi får bedre utvikla empatiske evner. Og derfor er det kanskje særlig viktig at barn leser og blir lest for.

IMG_1968 [223740]Da jeg selv var barn, leste mamma og jeg mye i Mia Hallesbys 250 fortellinger for barn og unge. Boka ble utgitt av Indremisjonsforlaget i 1959 og har vært i familien min siden mamma selv var barn.

I forordet leser jeg at mange av fortellingene ble utgitt også ca. 25 år tidligere, noe som jo må tilsvare så tidlig som på midten av 1930-tallet. Boka er skrevet for «alle som arbeider med barn og unge i hjem, skole, søndagsskole og foreninger», altså er den nok ment som en høytlesningsbok. Tekstene er dessuten inndelt etter alder: er for mindre barn, er for de litt større mens c er ment for de største og de unge, og så er det noen som passer for flere aldersgrupper på tvers, da står det for eksempel ab.

At dette er en bok som har voksne som målgruppe ser vi enda tydeligere når vi videre får et alfabetisert saksregister over temaene som tas opp i boka. Første side i registeret ramser opp følgende temaer: Anger, Arbeid for Guds rike, Avholdsarbeidet, Bibelen (se: Guds ord) og Budene. Videre fortsetter det i samme stil, og det handler mye om synd:

IMG_1972 [233706]

Men selv om boka nå kan virke avskrekkende, eller nærmest litt sjuk, opplevde jeg den ikke sånn. Den inneholder snertne historier om barn og voksne som lærer noe nytt og nyttig om livet. Moralen er der jo, men den er diskré plassert i bakgrunnen.

Fortellingen jeg husker best, eller mer presist aldri kommer til å glømme, står kategorisert under det fjerde bud som lyder «Du skal hedre din far og din mor». Tittelen på teksten er «Et trefat til far og mor»:

IMG_1969 [223738]

Jeg kan ikke ha vært mer enn maks åtte år den første gangen jeg leste «Et trefat til far og mor». Jeg husker ikke meg selv som et spesielt følsomt, varmt eller empatisk barn (jeg var ikke det motsatte heller, men heller nokså gjennomsnittlig), men ble likevel ordentlig trist.

Hva er det med fortellingen som gjør så vondt? Hvorfor er det så lett å se hele situasjonen for seg? Er det dette med at bestefaren «var så gammel at han skalv på hånden», at man da umiddelbart synes synd på ham og skjønner at han ikke kan noe for hvordan han er? Er det denne tanken på at jeg selv kunne vært den som behandla en som er svakere enn meg dårlig? Ville jeg vært den samme hvis jeg ikke leste denne teksten?

Det kan godt hende at «Et trefat til far og mor» gjorde meg til et litt bedre menneske. Om ikke annet har jeg veldig gode minner knytta til å lese fortellingen.

Hva var din første sterke leseopplevelse? Del den gjerne i kommentarfeltet! 

2 Responses to Barndomslesing: Empatipåfyll fra Indremisjonen

  1. S. Tømmerås says:

    Jeg elsket å lese som barn. Min sterkeste leseopplevelse var en barnebok med reisemotiv (barn legger ut på tur på egen hånd -> roter seg bort -> kommer alt for sent hjem -> får omsorg, klem og kakao). Da var jeg i 10-årsalderen, og det gikk opp for meg med voldsom kraft at mine voksne ikke var slik voksne skal behandle barn. Jeg vokste opp med stadige overgrep fra voksne og hadde ingen steder å flykte til (utenom litteraturen). Min erkjennelsen av at barn ikke skulle ha det slik som jeg, var ekstremt smertefull fordi jeg ikke hadde noe menneske å betro meg til. Det skulle gå ytterligere seks år, med enda flere traumer, før jeg fikk flyttet vekk og på hybel, og da hadde jeg allerede to selvmordsforsøk bak meg.

    • Ingela Nøding says:

      Tusen takk for kommentaren din. Det er fantastisk at bøker kan gi oss en god verden å flykte inn i, men grusomt at kontrasten mellom bok og virkelighet er så stor for mange barn, slik den var for deg. Viktig å bli minnet om at vi alle må jobbe for å være den personen barnet kan betro seg til, enten vi er bibliotekarer eller noe helt annet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.