Frode Granhus 1965 – 2017

Ikke før jeg entusiastisk har fortalt flere rundt meg om mitt nye bekjentskap med krimforfatteren Frode Granhus, leser jeg at han er død.  Det var en trist og uventet nyhet å motta.

Tekst: Astrid Werner/Forsidebilde: Vigmostad & Bjørke/Schibsted/Foto: Kjell Ove Storvik

Det var som en del av min «nye» oppdagelse av lydfiler sendt direkte til nettbrettet mitt, at Frode Granhus dukket opp. Jeg har i løpet av sommeren utforsket flere tilbydere av skjønnlitteratur på lyd og alle har selvfølgelig en egen krimsjanger. Etter å ha vært igjennom flere kjente og kjære forfattere, kom jeg over undersjangeren «kriminallitteratur fra Nord-Norge». Jeg tenkte at det måtte jeg jammen prøve, og lasta lykkelig ned noe som viste seg å være nummer to i en serie. Boka Stormen fenget fra første stund. Frode Granhus er en mester i å lage uhyggelige stemninger og bøkene i serien med politibetjent Rino Carlsen er like mye thrillere som kriminalgåter. Det som er med på å øke spenningen ytterligere i Stormen, er måten Carlsens eldre kollega på finurlig vis blir en del av handlingen og dermed også oppklaringen av den gamle mordgåten. Ikke alle barndomsminner er av det lyse slaget.

Av og til lurer jeg på hvor helsefremmende det er å lese krim.

Uten filter

Når jeg hadde oppdaget at jeg hadde startet med bok nr. to, var jeg raskt ute med å få lastet ned første bok i serien. Malstrømmen skuffet heller ikke og jeg skjønte godt at denne hadde fått gjennomgående gode anmeldelser når den kom, i 2010. Selv er jeg (dessverre, må jeg si) en person som leser uten filter. Det er utrolig slitsomt, for historiene og enkeltpersonene i dem lever videre i meg i lang tid. Av og til lurer jeg på hvor helsefremmende det er å lese krim, for en i utgangspunktet litt sart sjel. Likevel, det er noe med spenningen og drivet i fortellingene som jeg antagelig ikke ville ha vært foruten, siden jeg fortsetter å lese. Hjernens veier er helt sikkert uransakelige. Malstrømmen har flere sterke historier om vanskjøtsel av barn, i flere generasjoner og med katastrofale følger inn i samtiden. På sitt vis blir heldigvis en slags rettferdighet opprettet til slutt, men jeg sier «en slags» med vilje, siden en udåd aldri kan gjøres om i ettertid.

Lofoten

Fortsatt inne i Granhus-bobla, bestilte jeg bok nummer tre: Djevelanger. Igjen ble jeg raskt sugd inn i handlingen og denne gangen fikk hurtigruteskipet m/s Lofoten en sentral plass. Selv har jeg tilbake i 1981 faktisk vært om bord i samme båt, men med langt lysere minner fra den sommeren enn bokas hovedpersoner i Djevelanger har. Oppbyggingen av uhyggestemning er her enda mer påtagelig og en  nedtelling mot en varslet katastrofe, er med å skru opp tempoet i fortellingen. Flere av Granhus’ bøker har barn i hovedrollen, og Djevelanger er intet unntak. Disse barna blir hovedpersoner både fordi de ofte fungerer som en utløsende faktor i historiene, men også i kraft av å være ofre. Ofre for de voksnes manglende vilje til å ta tak i den uretten som foregår i deres eget lokalmiljø. Ofre for å innrømme at fasaden bare er nettopp det, en fasade som skjuler både vanskjøtsel og familiehemmeligheter. Ikke alle småsamfunn har narkohandel eller hvitvasking av penger i sin midte, men alle småsamfunn har barnefamilier.

Jeg opplevde at min egen fantasi var i stand til å produsere de verst tenkelige scenarier, med god hjelp fra en dyktig forfatter selvfølgelig. Løsningen var ikke nødvendigvis den jeg så for meg, men ikke mindre utrolig. I Djevelanger var det Rino Carlsens kvinnelige kollega som satt med deler av nøkkelen.

Jeg har allerede gjort alt klart for å høre på bok nummer fire i serien: Kistemakeren, men den har jeg foreløpig til gode. Baksideteksten lover nok et spennende mysterium, til tross for Rhinos egne ønsker om en rolig tilværelse som lensmann i Lofoten. Vi vet vel av erfaring at slike ønsker neppe slår inn når det kommer til våre litterære detektiver.

Jeg synes det er trist og leit at vi som lesere ikke få flere gode spenningsbøker fra forfatteren Frode Granhus. Han var en mester innenfor sjangeren og omgivelsene hentet fra både Lofoten og Vesterålen var med på å tilføre romanene en egen lokal koloritt.

*

Les flere av Astrids kriminelle tips:

Den rare maten og havet

#hvorerboka – Fransk spenning i Moss

Halloweenlitteraturen