Ubehagelig fra 1950-tallets Svalbard

Heidi Sævareid skriver godt, og hennes nyeste utgivelse Longyearbyen er en ubehagelig roman å lese.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Lidia Drzewiecka / Omslag: Gyldendal

Eivor er gift med Finn som gjør tjeneste som lege på sykehuset i Longyearbyen på Svalbard, på midten av 50-tallet. De har to barn, Unni og Lisbeth. Eivor finner seg ikke til rette og kjenner seg både utenfor og utilpass i de fleste sammenhenger. Dette er først og fremst hennes historie.

Besteforeldre til inspirasjon

Heidi Sævareid er nå ute med sin første bok for voksne. Hun har fra før skrevet fire bøker for ungdom, og tre ganger har forfatteren blitt nominert til Brageprisen, samt mottatt både Kulturdepartementets Debutantpris og Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. Sævareid er kjent for å gjøre grundig research og Longyearbyen er ikke noe unntak. I sin nye roman bruker forfatteren sine besteforeldres historie. Legen Gunnar Bjørner og hans kone Margrethe flyttet til Svalbard noen år etter krigen. Forfatterens mor, Nina, og hennes tante Tove bodde på den avsidesliggende og kalde øya deler av av sin oppvekst.

Husmorfelle?

I starten av boka tenkte jeg at dette dreide seg om den klassiske husmorfella. Der rollen som den lykkelige husmoren som tar seg av barn, mann og hus sakte men sikkert får en snikende følelse av at det finnes noe mer der ute. Noe mer å trakte etter og som setter andre spor etter seg enn det en ryddig kjøkkenbenk og mette familiemedlemmer gjør. I denne rammen kunne historien om Finn og Eivor vært lagt hvor som helst og Svalbard ville kun vært en brukbar kulisse. Etter å ha lest videre, skjønte jeg at det ville være å undervurdere Sævareid.

Det er Eivor som har synsvinkelen i største delen av boka. Når det en sjelden  gang skifter og vi får Finns synsvinkel, får vi hans til dels kritiske blikk på sin kone, men også hans lengsel etter at hun skal være mer åpen og inkluderende, både mot ham og mot samfunnet rundt dem. Som her hvor Finn irettesetter Eivor i en svært så belærende tone:

«Vi må bare ha en avtale,» sier han lavt. «Vi må holde oss til avtalen. Det er ikke noe verre enn det. Er ikke det i orden?»
«Du gikk jo ut nå og lot jentene være igjen alene i stuen mens jeg var i badet,» sier hun og snur seg halvt mot kummen igjen, men hun vet at han lett kan plukke ned innvendingen. Det er noe annet å gå flere timer lang skitur uten klar plan for barnepass. Hun kjenner fortsatt den forbudte fryden i kroppen – fryden over å ikke se seg tilbake. Finn går inntil henne igjen og holder rundt henne. «Eivor,» hvisker han. «Må du alltid være så langsint?»

Personlig får jeg et ambivalent forhold til Finn. Han framstår på den ene siden som en real fyr, positiv og sosial, mens han samtidig virker både i overkant godtroende og med liten evne til å se sin kones situasjon som hjemmeværende på Svalbard. Hun er uten det nettverket han som ansatt har. I tillegg har Finn en høy posisjon som lege, en posisjon som gir status og innpass hos alle samfunnslag og de ulike yrkesgruppene. Likevel, han prøver nok å gjøre sitt beste, men det er helt tydelig at Finn og Eivor lever svært forskjellige liv i Longyearbyen.

Men, det er mer i Eivors historie enn en utilfreds husmor. Og det er her det ubehagelige kommer inn. Ubehaget er der helt fra starten, men ikke like tydelig. Det øker utover i teksten og bygger seg opp. Forfatteren greier å få fram en slags uhygge, bygd opp av små observasjoner, enkle kommentarer, gjentatte refleksjoner og tanker.

Eivor går kortere og kortere etter hvert som dagene lukker seg rundt henne. For hver dag blir det lille vinduet med skumring mindre og mindre, og bevegelsesrommet hennes snervrer seg inn i takt med det. Hun tør ikke gå lange turer i mørket, selv ikke med Jossa, selv ikke med gevær og hodelyket. Mørket er alltid verre med hodelykt. Nattens skapninger kommer liksom nærmere, de trykker seg mot lysranden, usynlige og veldige.

Venn til belastning

Det er ikke bare i disse kortere bemerkningene i teksten at dette kommer til uttrykk. Det kommer også i stor grad fram i forholdet til Heiberg. Jens Heiberg jobber som intendant  og er en mann som mange har meninger om. Heiberg uttrykker en sterk mistro mot russerne på øya og hans uttalelser virker nesten paranoide. Viktig da å huske på at vi befinner oss på 1950-tallet og mye var annerledes. Hans holdninger omfatter både russiske myndigheter, men også de russiske arbeiderne i gruvesamfunnet Pyramiden.

Heiberg blir en venn av familien, en venn som ganske snart blir en belastning med det som viser seg å være psykisk sykdom. Finn sliter med å balansere forholdet til Heiberg, som venn kontra et stadig mer akutt behov for medisinsk behandling. Eivor aner tidlig at Heiberg holder noe skjult for dem og opplever hans uberegnelighet som truende, spesielt i forhold til de to døtrene. Forholdet til Heiberg står for mye av spenningen i teksten og bygger seg sakte men sikkert opp utover i fortellingen.

Outsider

Eivor er jo (genialt nok) utenfor arbeidsfellesskapet. Hun er hverken ansatt ved sykehuset eller i gruvene, i avisredaksjonen eller hos Sysselmannen, for å nevne noen av mest aktuelle stedene. Det er få husmødre på stedet og langt de fleste er i jobb. De jobber for det meste ved sykehuset, i kantiner eller med renhold. Dermed blir det ikke noe fellesskap med andre husmødre å trekke veksler på. Dette utenforskapet gir oss et annet blikk enn en ansatt ville hatt. Når dette blikket utenfra også tilhører en kvinne som må sies å være både introvert og med en hang til svartsyn, er premissene lagt for en interessant psykologisk fortelling.

Eivor kjenner også samtidens skjeve blikk på seg, i det hun tilsynelatende foretrekker hunden Jossas selskap, framfor sine egne barns. Også Finn stusser over det han oppfatter som hennes mangel på engasjement for barna. Men er det dette dreier seg om? Det er Finns synsvinkel som gir oss dette blikket på Eivor. Dette kommer først og fremst fram i dialogene dem imellom:

Han har rett, Eivor; sier han og skubber henne lett til side. «Best å dra.» Han bøyer seg ned og løfter ankeret, langer det over til Olaussen, og sleden suser avgårde med to hvinende barn om bord.
«Litt av en oppvisning fra ungene,» bemerker Finn etter en liten stund.
«Ja, sånn er det i det virkelige livet,» sier Eivor, hun griper om stavene igjen og begynner å gå.
«Hva?» Finn står fortsatt stille.
«Barna,» sier Eivor og snur seg. «Det er sånn de er. Unni, i alle fall.  Og Lisbeth følger på når Unni er i gang.»
Finn lar stavene henge.
«Forteller du meg om barna våre – hvordan de er?»
Eivor ser på ham, vet ikke hva hun skal si, men han bare ler.
«Du har rett, du ser slike trassanfall oftere enn meg. Men nå skal vi ut og kose oss og ha helt fri. Vi får skynde oss, så stakkars Olaussen slipper å være alene med ungene så altfor lenge.»

I Finns hode framstår Eivor både som langsint, usikker i tillegg til å være hakket mer opptatt av egne behov enn det han setter pris på. At han ser på henne som litt egoistisk blir aldri sagt rett ut, men ligger mellom linjene og er lett å få øye på. Hennes behov for frihet, for å komme unna leiligheten på sykehuset, med sin knugende stemning og klamme varme, virker fremmed både på omgivelsene og på hennes mann.

Kalde omgivelser på Svalbard. Foto: Pixabay, Einar Storsul

Kulde og ensomhet

Så blir det kanskje overtydelig i kontrast mot Finn, som er både sosial og godtroende på grensen til det naive, i sitt forhold til menneskene rundt seg. Finn er opptatt av delta i miljøet i Longyearbyen og har i løpet av kort tid blitt med i en treningsgruppe i tillegg til den lokale fotogruppa, der han er et ivrig medlem. Han er også nøye med å delta i sosiale arrangementer som blir arrangert. Vi hører stadig om fester som blir arrangert. Han prøver å få Eivor til å delta i større grad, men hun vegrer seg. Hun bruker problemer med barnepass som en unnskyldning, men som leser skjønner vi at hun egentlig ikke har så lyst til å delta.

Sævareid greier på en finurlig måte å koble Eivors ensomhet og frosne kropp mot omgivelsene på Svalbard. Den bitende kulda vinterstid med klar, høy himmel og det spektakulære nordlyset speiler hennes egen kulde og lengsel etter varme og kjente omgivelser.

«Fryser du nå igjen?»spør Finn. «Vil du gå inn og finne frem julepynten mens jeg gjør meg ferdig her? Jeg bærer inn juletreet etterpå.» Hun rister på hodet, trekker jakkeermene nedover hendene og snuser inn tjæreduften, prøver å gå inn i den lukten. Den er fast og solid. Hun maner frem følelsen av varme bryggeplanker under føttene, en svart solvegg mot ryggen.

Jeg oppfatter ikke Eivor som utelukkende negativ og avvisende. Hennes opplevelser av naturen når hun er ute på noen av sine mange turer med Jossa, viser stor evne til å ta del i naturopplevelsene øya har å by på og la seg bergta av de storslagne omgivelsene. Kanskje har hun ikke samme behov for å være sosial og til stadighet ha folk rundt seg og tett innpå seg, som Finn har? Kanskje har ikke det behovet for bekreftelse gjennom andre som kommer til uttrykk hos ham? Det å ikke uttrykke tilhørighet på samme måte som normen er i det miljøet du tilhører, kan på mange måter virke truende på andre og vil dermed ofte øke graden av utenforskap.

Ugjestmilde Svalbard

Det er beskrivelsen av isolasjon som sitter lengst i, etter å ha lest Longyearbyen. Forfatterens evne til å få fram hvordan overvintringen i de ugjestmilde omgivelsene på Svalbard virker inn på menneskene som bodde der og var overlatt for en stor del til hverandre når siste båt gikk på høsten. Da visste alle at det ville være månedsvis før de igjen fikk livstegn fra omverdenen. Noen taklet denne isolasjonen bedre enn andre. Heidi Sævareid greier å gi liv til fortellingen om en familie som bodde her på denne tiden. Historien om Eivor og Finn og deres to barn på Svalbard på 50-tallet er et godt tidsbilde. Eivors situasjon blir dessuten et vitnesbyrd om hvordan familielivet kunne oppleves før det ble vanlig for kvinner å jobbe utenfor hjemmet.