Søk Meny Lukk
Lukk
Ingvild Lothe Foto: Frank Michaelsen
Av: Marte Hagen Intervjuer 9. mars 2018

Ingvild Lothe: – Litteraturhistorien er full av yndige kvinner som ikke gjør en flue fortred

Hva mener Ingvild Lothe om feminisme og skrivearbeid, det å våge å ta plass, og om hvordan strukturene er i endring?

Tekst: Marte Hagen / Foto: Frank Michaelsen / Omslag: Kolon forlag

Ingvild Lothe ga i 2016 ut diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt, som hittil har kommet i fire opplag, selges i flere nordiske land, og nå oversettes til både svensk og tysk. Diktene følger et diktjegs utvikling fra jente til ung kvinne. Med et uventet rett-frem språk, rå og ironisk tone, mørk humor og skjeve metaforer skildres vonde barndomsminner, ungdomskvaler, apati, sex, abort, ensomhet, og til sist: kjærlighet.

Flere litteraturkritikere har kalt diktsamlingen din feministisk. Anser du selv samlingen som feministisk, og hadde du et bevisst feministisk prosjekt med diktene?

Jeg forstår at prosjektene mine kan tolkes feministisk, og det er de nok også. Men jeg hadde ikke et bevisst feministisk prosjekt da jeg skrev, jeg tror heller at diktene automatisk ble formet etter hvordan jeg tenker og beveger meg i verden. Jeg ville bare uttrykke meg, få ut litt frustrasjon, jeg elsker ord, de er så veike.

Diktsamlingens omslag er et umiddelbart blikkfang, med en sommerfugl som presser seg frem fra og flyr ut av – ikke av en kokong, men en tampong. Hvordan kom du, forlaget og illustratøren frem til akkurat dette omslaget? Og hvilke tilbakemeldinger har du fått?

Illustrasjonen er tegnet av min eks-forlovede, Krister Kanck. Han hadde allerede laget en slags forenklet skisse av tegningen til litteraturtidsskriftet Kamilla. Illustrasjonen tiltalte meg med det samme, jeg følte at den sto godt sammen med innholdet i diktene, og den kronologiske fortellingen. Da manuset ble antatt insisterte jeg på at han skulle lage en ny, mer detaljert versjon. Det ville han gjerne, og forleggeren min gikk god for idéen.

Noen har blitt støtt av omslaget, en gang hørte jeg en guttegjeng reagere med “æsj”. Men de aller fleste synes det er kult. Jeg tenker uansett at hvis folk blir provosert av det, så er det bra.

LOTHEINGVILDHvorfor_er_jeg_så_trist_når_jeg_er_så_søtNY

Til Klassekampen (27. desember 2016) sa du at diktjeget sliter med samfunnets krav til jenter om å være snille og søte, og at det er ingen som gir plass til unge jenter. Er diktsamlingen et ønske om å skape rom for andre typer unge kvinner enn dem vi er vant til å møte i litteraturen og media?

Litteraturhistorien er full av yndige kvinner som aldri gjør noen fortred. For meg er det helt fjernt, jeg har alltid vært litt vill. Men med tiden har jeg også lært meg at en selv må si fra hvis det er noe en ikke liker eller synes er feil, at en må ta plass hvis det er noe en ønsker å formidle, at hvis en rekker opp hånda så hører folk som regel etter, men det er sjelden en kvinne i begynnelsen av tjueårene får spørsmål om hva hun mener i et rom fullt av femti år gamle menn. Det var vel egentlig det jeg mente med uttalelsen i Klassekampen. Men jeg er ikke så flink med ord.

Samlingens diktjeg er rå, sår og hard på samme tid, hun kjemper med apati og livstretthet, og er åpen om sex på måter som ikke først og fremst er forførende eller sensuelle. Var det motstand i det å skulle skrive et slikt diktjeg, med tanke på forventningene samfunnet har til unge kvinner, og vår tids trend med å koble det litterære jeget til forfatteren?

Noe av det var litt vanskelig å skrive, jeg følte meg ofte utsatt, men så tenker jeg også at det er viktig å ufarliggjøre de negative sidene av seksualiteten, å kunne snakke om den som noe annet enn opphøyd og fantastisk og privat. For det er den ærlig talt ikke i vårt samfunn. Alle seksuelle erfaringer er ikke gode erfaringer, og i følge for eksempel voldtektsstatistikken er jeg ikke alene om å mene det.

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt er blitt trykket i fire opplag, selges i både Danmark og Sverige, og oversettes til tysk og svensk. Har du noen idé om hva det er i diktene dine som treffer leserne, på tvers av landegrenser? Kan det være, slik flere kritikere også har nevnt, at det er en generasjonsbeskrivelse som treffer uhyggelig godt?

Det håper jeg jo. Det var aldri bevisst at samlingen skulle speile en generasjon, jeg skrev sånn jeg følte det var naturlig å skrive, og om ting som en del av hverdagen min, som internett og Netflix. Kanskje det treffer andre unge mennesker fordi det minner om deres egen hverdag.

Kanskje er det den skarpe, ironiske, og sinte tonen, like mye som tingene, som treffer? Språket som er mer rett frem enn typisk lyrisk, med litt skjeve og merkelige metaforer, som “månen er på sitt aller vakreste; guds avklipte tånegl”.

Det var på forfatterstudiet i Bø jeg fant den tonen. Der fikk jeg prøve mange ulike ting, og la fra meg forsøket på å skrive klassisk og flinkt. Nå speiler språket og tonen hvordan jeg tenker og snakker. Og det er det kanskje lettere å relatere seg til?

Ingvild Lothe Foto: Frank Michaelsen

Virginia Woolf understreket i Et eget rom fra 1929 at økonomisk frihet og et fristed i form av et eget rom var nødvendige forutsetninger for at også kvinner skulle kunne skrive skjønnlitteratur. Nå, nesten 90 år og mye viktig likestillingskamp senere, opplever du at kvinner og menn har like forutsetninger for å skrive litteratur?

I Norge i dag tror jeg absolutt kvinner og menn har like forutsetninger for å skrive litteratur, men det er fremdeles store forskjeller på hvordan man blir møtt av eksempelvis kritikere. Der unge kvinner ofte blir satt i bås og sammenlignet, som at det skulle være et slags felles prosjekt eller en “gruppe”, blir ikke unge menn behandlet på samme måte. Hos menn føler jeg at verket i seg selv blir lest for hva det er, mens det hos kvinnene ofte blir fokusert på at verket er skrevet av en kvinne. Det håper jeg det kan bli slutt på.

Finnes det nye utfordringer i vår tid som hindrer skrivearbeidet?

Personlig synes jeg at internett, smarttelefoner, og det at en alltid må være tilgjengelig, er det største hinderet når det kommer til lese -og skrivearbeid. Jeg må ta aktive valg hele tiden, for eksempel legger jeg fra meg telefonen minst en time før sengetid slik at jeg skal klare å konsentrere meg om å lese en bok.

Det å kalle noe for feministisk litteratur kan være et tveegget sverd; på den ene siden fremheves denne litteraturen som potensielt bevisstgjørende eller frigjørende, på den andre siden finnes det en risiko for at litteraturen mister lesere eller ikke anses som allment relevant. Hva tenker du om dette?

Jeg liker ikke å bli stemplet. Jeg vil ikke skrive bøker for kvinner, jeg vil skrive for mennesker som liker å lese, uavhengig av kjønn, politisk ståsted, og så videre. Det beste er jo å bli lest av en litt konservativ, hvit mann i førtiårene og kanskje få muligheten til å påvirke hans syn?

Sett fra et feministisk ståsted: Hvor tror du litteraturen kan gjøre det viktigste arbeidet framover? Hvor trenger vi endring? Hvor brenner det?

Jeg hadde en gang en diskusjon med en ung, mannlig litteraturstudent. Han hadde ikke lest en eneste bok skrevet av en kvinne, men elsket eksempelvis Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård. Da måtte jeg le. Du ser ikke det samme mønsteret hos kvinner. For følelsen som blir skrevet fram i en bok er den samme, uansett hvilken fasong forfatteren har på tissen. Derfor tenker jeg at det viktigste fremover er å bli mer bevisst på å ikke stemple bøker som litteratur og “kvinnelitteratur”. Drømmen min er at bøker skal bli vurdert på samme grunnlag, at det skal bli like naturlig å plukke opp en bok skrevet av en kvinne som av en mann, og at kjønnet på forfatteren burde være det siste en tenker på når en leser en bok.

Og det skjer ting nå, ting er i forandring, det snur.

*

Tirsdag 13. mars, en snau uke etter den internasjonale kvinnedagen, inviterer Deichman Hovedbiblioteket til Feministisk leseliste – en samtale om øyeåpnende og inspirerende litteratur. Der møtes forfatter Ingvild Lothe, musiker Sandra Kolstad, dramatiker (m.m.) Camara Christina Lundestad Joof og Fett-redaktør Hedda Lingaas Fossum for å diskutere litteratur fra et feministisk ståsted, og for å anbefale bøker de mener vi bør lese. Arrangementet er helt gratis. Velkommen!

 

 

4 Responses to Ingvild Lothe: – Litteraturhistorien er full av yndige kvinner som ikke gjør en flue fortred

  1. Bente Lindbæk says:

    Gleder meg til møtet i morgen. Jeg har selv utgitt en bok Mine forunderlige formødre min oldemor bestemor og tante Lise Lindbæk som alle var forfattere – jeg er ogsåforfatter De har skrevet 52 bøker – kvinneliv fra Norge siden 18 20. Tar med meg noen ex imorgen, mvh Bente Lindbæk

  2. Der er meget interessant her, men jeg lurer på en ting: Forfatteren vil ikke have at hendes litteratur læses som kvindelitteratur, dette gentages i forskellige variationer, hun vil læses på lige linje med mandlige forfattere som hun mener i mindre grad omtales som om de «er» deres køn. Imidlertid, jeg oplever Lothes digtsamling som meget tæt knyttet til en kvindelig krop som menstruerer og så videre. Hvordan skal jeg som kritiker skrive om denne bog på en kønsneutral måde, sådan som forfatteren ønsker? Det virker kanskje lite grann paradoksalt?

    • Marte Hagen says:

      Det er et veldig godt spørsmål! Slik jeg forstår Ingvild Lothe, er det ikke kjønnsnøytralt hun ønsker å leses, men på samme premisser som menn, altså som litteratur, uten prefikset «kvinne» foran.

      Poenget er vel at lesere, kritikere inkludert, bør spørre seg hvordan de møter en diktsamling som Lothes. Leser de den som en allmenn beretning om å være et ungt menneske, eller leser de den som en mer spesifikk beretning om å være ung kvinne? Er menstruasjon for eksempel så fjernt fra en manns virkelighet at det ikke finnes noe å hente for en mann i slike dikt? Eller kan vi tenke at menstruasjon, abort, eller kvinners seksualitet også er allment, slik menns kropp, lyst og seksualitet ofte blir fremstilt, og lest, som allment.

      En kan selvfølgelig spørre seg om det er den riktige veien å gå – å allmenngjøre kvinnelige erfaringer, fremfor å holde fast på at de er spesifikt kvinnelige og heller arbeide for å gi det kvinnelige samme verdi og tyngde som det mannlige. Her finnes det jo ingen fasitsvar eller generell enighet, heller ikke innad i feminismen. Kanskje er det opp til hver enkelt kritiker å finne sitt eget standpunkt, og skrive sine kritikker ut fra det standpunktet?

Legg igjen en kommentar til Susanne Christensen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.