Minneord til Klaus Hagerup

Merete Lie, avdelingsdirektør for Deichman Hovedbiblioteket, minnes den entusiastiske, varme og kloke forfatteren Klaus Hagerup som gikk bort 20. desember 2018.

Tekst: Merete Lie / Foto: Morten Krogvold, Aschehoug

Jeg håper jo at jeg får den fordi jeg har skrevet noen gode bøker, ikke bare fordi jeg er syk,» sa Klaus Hagerup like før han mottok Brages hederspris i november i år. Med Klaus Hagerup er en entusiastisk og allsidig forfatter gått bort, nesten like beskjeden som han var morsom og raus i møte med dem rundt seg.

Klaus Hagerup fikk en stor leserkrets og bøkene hans er oversatt til en rekke språk. Han visste at arbeidet hans nådde langt. Men hans beskjedne person gjorde at han kanskje ikke var helt klar over hvor mye han betydde for mange. Da min eldste sønn fylte ti år, sto det øverst på ønskelisten: I kveld håper jeg dere leser minst fire kapitler fra «Landet der tiden ble borte». Jeg var selv like begeistret for å lese høyt fra Klaus Hagerup sin første barnebok som barna var for å høre den. Deretter kom bøkene om Markus, og det var særlig disse som skulle gjøre han så populær.

Med Markus og Diana fikk vi i 2001 en av de beste barnebøkene jeg har lest. Det er ikke umulig at Markus er verdens feigeste gutt. Han er redd for høyder og for mørket, for sykler, isbreer og jenter. Aller reddest er han for å være Markus Simonsen. Men når han skriver fanbrev til alle kjendisene for å be om autografer, er han ikke seg selv lenger. Da er han angrende, dopingdømt idrettshåp, eller en gammel, blind bestemor. På denne måten har han skaffet seg en imponerende autografsamling. Med Klaus Hagerup sine bøker ble tema som sorg og savn tatt på dypeste alvor og fortalt med stor respekt, ellevill humor og varme. De mange prisene han mottok i sitt forfatterskap viser at det var mange som ble grepet av det han skrev.

Han var begeistret, begeistrende og inkluderende. Kort sagt en forfatter som svært mange var glad i.

Klaus ble født inn i en kunstnerfamilie der moren Inger skrev lyrikk og faren Anders var barnebokforfatter. Kunstnerfamilien vokste seg etter hvert imponerende stor og produktiv. Broren Helge ble dikter og fikk flere barn som begynte å skrive. Klaus fikk etter hvert to døtre som begge ble barnebokforfattere. I et portrett Klaus Hagerup laget om seg selv skrev han: Med mye skriving rundt meg, var jeg fast bestemt på at jeg i alle fall ikke skulle bli forfatter når jeg ble stor. Et treigere yrke kunne jeg vanskelig tenke meg, dessuten måtte det jo være millioner av folk som skrev bøker. Sannsynligvis over hundre tusen bare i Norge. I min barndom drømte jeg om å bli olympisk mester i tikamp og skuespiller. Etter et skuffende friidrettsstevne skjønte jeg at gullmedaljen aldri kom til å bli min.

Klaus arbeidet både som dramatiker, skuespiller og regissør. Han skrev mye dramatikk og var tidlig på 70-tallet med å starte Hålogaland Teater. I 1988 skrev han biografien om sin mor «Alt er så nær meg». Omtrent samtidig begynte han å skrive for barn og har siden skrevet mange romaner for barn, ungdom og voksne.

Kunnskap og engasjement farget Klaus sin rike produksjon og varierte kunstnerliv, fra hans tidlige politiske engasjement på 70-tallet, hans interesse for teater og sport, til vin, mat, til de mange ulike formatene han skrev i. Og aller mest var han engasjert i menneskene rundt seg. Han var begeistret, begeistrende og inkluderende. Kort sagt en forfatter som svært mange var glad i.

Her kan du låne Klaus Hagerups bøker.

Da Litteraturhuset Fredrikstad åpnet i 2013 [hvor Merete Lie var administrerende direktør], var det naturlig at det ble nettopp Klaus Hagerup som ledet åpningskvelden. Han var scenevant skuespiller og respektert forfatter, og en ruvende skikkelse i byens kulturliv. Klaus møtte godt forberedt, men var samtidig ganske nervøs. Da vi ble bedre kjent, lærte jeg at nervøsiteten var en konstant del av den skapende Klaus og hans personlighet. Før en samtale eller en opptreden på scenen hadde han behov for å sjekke at planen vi hadde lagt sammen forløp som den skulle. Gjerne gjennom daglige, eller ennå hyppigere telefonsamtaler når kvelden nærmet seg. Aldri uvennlig eller vanskelig, kun fokusert, energisk og spent. Underlig nok forsvant noe av nervøsiteten de siste årene da han ble alvorlig syk og virkelig hadde grunn til å engste seg.

Klaus ble etter hvert ikke bare en forfatter jeg respekterte, men også en god venn jeg alltid så frem til å møte. Jeg jeg vil alltid huske han som en entusiastisk, varm og klok mann og sender gode tanker til Bibbi, Hanne og Hilde.