Humor som ventil, litt drøy, men mest gøy

– Mye av min humor fungerer jo som en slags flukt, man kan la seg underholde og le av ting som er litt skumle og vanskelige.

Tekst: Siri Larsen / Foto: Stein Hjelmerud, Sigurd Østensen / Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg / Omslag: Gyldendal

Barn liker morsomme bøker, og en forfatter som har lykkes i å få barna til å le, er Marius Horn Molaug. Han har skrevet syv bøker i Verdens verste-serien, og to ganger blitt nominert til Bokslukerprisen, i år med boken Verdens verste fotballag. Så hva skal til for at barna synes det er gøy å lese?

Dine bøker slår godt an hos målgruppa, og du er for andre gang nominert til Bokslukerprisen med boken Verdens verste fotballag, gratulerer!
Takk, det er veldig gøy at barn liker det jeg skriver. Merker det når jeg reiser rundt i Norge og leser fra bøkene mine sammen med illustratørene (Kristoffer Kjølberg), at det er mange som kjenner til universet.

Hva er det barn synes er morsomt med bøkene dine?
At ting er litt drøyt, det som går over grensen. Da kommer den umiddelbare latteren. Jeg elsker å karikere, så når det er typer det er lett å overdrive, så drar jeg det så langt jeg kan. Noen ganger må jeg begrense meg litt, for å beholde menneskeligheten og gjenkjenneligheten, selv om jeg lyst til å dra det enda lenger. Jeg personlig kan bli helt slått i bakken av humor som tør å dra det så langt at gjenkjennelsen kanskje ikke er der lengre.

Er det vanskelig å skrive morsomt for barn?
For meg faller det naturlig å skrive humor, spesielt for den aldersgruppa. Jeg prøver å ta barneperspektivet, og har nok beholdt barnet i meg, er rett og slett litt barnslig, så det er veldig enkelt for meg å være i den verden. Mye av det jeg skriver synes jeg er morsomt selv. Jeg setter opp rammene for historien i forkant, og velger en tematikk som man kan kjenne seg litt igjen i, og situasjoner som er absurde og morsomme. Det er mye ordspill, og absurditeter, der ting går litt av skaftet. Men det er ikke alt som er så gjennomtenkt, og jeg tenker ikke så mye når jeg skriver, men skyter litt i alle retninger. Det er også veldig mye visuell humor i bøkene mine.

Er det lettere å formidle visuell humor?
Ja, for meg funker det veldig godt, og særlig når jeg er ute og leser. Det er helt avgjørende at jeg har med mye tegninger, og at jeg kan spille tekst og bilde opp mot hverandre, veldig mye av humoren ligger der.

Illustrasjon: Kristoffer Kjølberg

Hvordan fungerer samarbeidet med illustratøren?
Vi samarbeider, men det er først og fremst jeg som kommer på illustrasjonen. Jeg skriver tekst og ser ganske tydelig for meg tegningene. Det er naturlig for meg med den bakgrunnen jeg har (red:tegneserier), og fordi det er så viktig del av boka. Det hender at Kristoffer endrer litt på det, eller kommer med innspill, for han er en veldig kreativ og morsom sjel.

Må innrømme at det er ikke alt jeg synes er like morsomt, noe synes jeg er litt ekkel, for hva er greia med brunsnegler? Skjønner at noe kan synes det er ekkelt. Jeg synes det ekle er gøy, uansett, men skjønner at for eksempel episoden der Ruben og Kent spiser brunsnegler kan bli litt brutal for noen. Jeg elsker ekle ting, og det gjør tydeligvis mange andre også.

Hva er det som gjør at det ekle er så morsomt? Er det fordi det er satt inn i en veldig gjenkjennelig kontekst, med mange drøye overraskelser?
Humor handler jo ofte om et brudd med det du forventer. Ja mye av humoren ligger nok sikkert der. Kontrasten mellom det vanlige og det overraskende, ekstreme ting som skjer i en hverdagslig situasjon.  Jeg prøver å lage situasjoner som er litt troverdige, som dras ut i det ekstreme, og at det tar litt av. Jeg tror ofte redaktøren og andre holder meg litt tilbake, og at jeg av og til har lyst til å ta enda mer av, men de tenker at jeg må dempe meg litt.

Mye humoristisk barne- og ungdomslitteratur handler om å harselere med autoriteter, og i dine bøker får rektor gjennomgå, er det en personlig hevn?
Jeg er nok ikke så glad i autoriteter nei, men har ingen spesielle hevnbehov overfor rektorer, men kanskje lærere generelt, uten at det er helt konkret. Har alltid vært litt redd for rektorer, så har kanskje et behov for å gjenskapes en viss balanse?  Men rektors rolle har endret seg siden vi gikk på skolen. Barn jeg snakker med nå sier alltid at rektor er snill. Før var rektor en mystisk skikkelse som bare kom ut av og til, og hvis man slem kom man på rektors kontor, rektor var en trussel. Men selv om ikke rektor har den samme rollen nå, så kjenner barna til stereotypen av en rektorskikkelse, som gjør at de ler av at man harselerer med ham.

Mye av humoren ligger jo i det å ta tak i enkelte ting eller situasjoner å gjøre det ekstremt.

Det sies at humor kan brukes som en ventil, at latteren kan virke forløsende og ufarliggjøre vanskelige ting i livet. Tror du bøkene dine fungerer som et frirom for barn?
Det er et frirom for meg, og jeg tenker at bøkene kan fungere som et frirom for barn også. Mye av min humor fungerer jo som en slags flukt, man kan la seg underholde og le av ting som er litt skumle og vanskelige. Alle bøkene mine sirkler jo rundt redsler, det som er det verste, og jeg bruker humor for å bearbeide dette. Men det viktigste er å skrive en historie som kan funke, gi barn en morsom bok, og at de synes det jeg skriver er gøy.

Hvordan håndterer du den hårfine balansen mellom å være morsom og å mobbe?
Prøver å få til en stemning i bøkene mine der jeg tuller med alle. Trekke ut sider hos folk som mange har, og overdriver de såpass at man kan kjenne seg igjen, men ikke helt identifiserer seg med dem. Da ler man av dem, ikke av seg selv.  Har fått noe kritikk for banning, og noen likte ikke at jeg skrev bollesafari i Verdens verste ferie. Jeg kan jo se at man kan reagere på det, men jeg mener ikke å henge ut noen spesielt. Jeg bruker bare mulighetene der jeg kan overdrive litt ekstra. Mye av humoren ligger jo i det å ta tak i enkelte ting eller situasjoner å gjøre det ekstremt.

Men er det områder man ikke kan tøyse med?
Ja, og dette har endret seg de siste årene. Jeg opplever at det er mer krenkelser, og at man må passe på alt mulig. Har ikke merket så mye av det i bøkene mine, men de er nok ikke drøye nok. Kunne jo sett for meg at noen kunne følt seg krenket av innholdet mitt, men det virker ikke som om leserne mine opplever det på den måten. Men jeg er ikke opptatt av å karikere, bare for å karikere, men fordi jeg mener noe vil være morsomt. Jeg skriver ikke ting bare for å være drøy, men for at det skal være gøy.

Hva tenker du om statusen til humorbøker?
Jeg blir jo nominert til Bokslukerprisen og er anerkjent av målgruppa, men blir sjeldent anmeldt av seriøse anmelder. Jeg merker at det er en del, i hvert fall i kultureliten, som ikke synes bøkene mine er de beste. De synes kanskje det er litt for banalt og enkelt, men jeg bryr meg ikke om det.

Har du planer om å skrive flere bøker?
Jada, skriver stadig vekk, og til nå er det syv bøker i serien, og det kommer flere. Jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive noe annet enn denne type humor. Og så lenge dette fungerer så fint, og noen er interessert i å lese bøkene, så kommer jeg til å fortsette med å skrive Verdens verste-bøker. Det neste som kommer er Verdens verste vitsebok, det er en liten historie, ellers er det vitser som Ruben og Kent har samlet inn, så den kan dere glede dere til.

Molaugs bøker slår an hos barna.