Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Nora Nordskar Hoel Intervjuer 21. januar 2019

Klimaprat med Espen Stueland

Forfatter Espen Stueland tok utgangspunkt i egne opplevelser da han skulle skrive om klimaendringene. Han mener det er langt mellom dem og politikernes språk og avtaler.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Portrett: Tomas Moss / Omslag: Forlaget Oktober

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad og på Deichman starter vi året med en måned viet klimaet, sammen med Klimafestivalen § 112. Her på Litteraturbloggen markerer vi det med en rekke innlegg viet et knippe forfattere som på ulikt vis tar opp klima og miljø i sine bøker.

Espen Stueland er essayist, kritiker og tidligere tidsskriftredaktør. Han har skrevet flere diktsamlinger siden debuten i 1992, men det er den kritikerroste boka 700-årsflommen som gjør at vi i dag ønsker ham velkommen til Litteraturbloggen. Med den boka føyer Stueland seg inn i rekken av forfattere som bruker litteratur til å adressere klimaproblemet. Boka består av 13 tekster hvor litteratur, politikk og natur står side om side.  I 2004 ble han kåret til en av Norges ti beste forfattere under 35 år av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.

I boka di, 700-årsflommen, skriver du om hvordan klimaendringene omtales av politikere og i litteratur. Hvorfor ønsket du å fortelle om akkurat det?

Jeg ønsket å ta utgangspunkt i min egen opplevelse av flommen på Voss i 2014, som var en ekstrem hendelse. Det er mange ulike måter å formidle slik hendelser på: tekniske målinger av vannstand, gjennomstrømming i elver, meteorologiske beskrivelser av nedbør og jordskrefare, til de erfaringsbaserte og personlige – folk som hjelper til med å redde unna campingvogner og bobiler på campingplassen, som ser elva vaske ut grunnen under barndomshjemmet der familiebildene fortsatt henger på veggen, folk som må sette opp varseltrekanter når de ser grunnen under Europaveien er i ferd med å feies bort. Det er uendelig varierte opplevelser, og i tillegg ettervirkninger i lokalsamfunnet, nye bilder av natur og kultur. Dette er den nye virkeligheten, som forskerne beskriver som en konsekvens av den globale oppvarmingen, naturvitenskapelig og statistisk sett. Det er ofte langt fra politikernes språk om hvor «viktig» det er at vi klarer å overholde Parisavtalen, til hva de gjør og ikke gjør.

Hvordan engasjerer du deg i kampen for en mer bærekraftig verden?

De vanlige måtene: Ved å legge til rette hverdagen med ulike måter å få ned mitt eget og familiens karbonavtrykk på (sykle og ta tog fremfor å kjøre bil og fly, i størst mulig grad), ha et bevisst forhold til kjøttforbruk og langveisfraktet mat, sortere, kompostere – de vanlige tingene. Og ved å skrive om det, med utgangspunkt i hvordan jeg opplever at verden endres på grunn av oss, vårt karbonforbruk. Ord er handling, tilhørighet, forpliktelse og motstand. Ordvekslinger fører til at bevisstgjøring, refleksjon – for flere og flere er det ikke lenger like selvsagt at forbrukskultur og vekstøkonomi er et mål på hvilket samfunn vi ønsker i framtiden. Hvis vi virkelig ønsker en verden som er like god å leve i for våre barnebarn som den er for oss i dag, må vi spørre oss: Er vi villige til å ta konsekvensene av det ved å gjøre endringene som må til for at det skal være mulig?

Her kan du låne Espen Stuelands bøker

Hvordan kan litteraturen være med på å påvirke det grønne skiftet?

Ved å sette klimaendringene øverst på dagsordenen, og slik protestere mot at alt – også måten historier fortelles på – fortsetter som før. Siden ord er handling, tilhørighet, forpliktelse og motstand, som kan motivere og bidra til bevisstgjøring, har litteratur noe å bidra med her. Det finnes mange sjangre den kan gjøre det i: Poesi, roman, cli-fi, dystopi, og ikke minst sakprosa, essayistikk. Hvis det er slik at vi ikke engasjerer oss fordi vi ikke merker konsekvensene på kroppen, og fordi det skjer langt borte, kan litteraturen skape bilder som tydeliggjør hva vi er i ferd med å miste nå.

Kan du anbefale en bok som kan inspirere flere til å tenke grønt?

Carl Frode Tillers roman Begynnelser vil jeg absolutt anbefale. Alle kan lese sakprosabøkene Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen og Naomi Kleins Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet, selv om sistnevnte er noe omfattende. Jeg vet ikke om så mange er klar over at Pave Frans’ Laudato Si’ (Lovet være du), som er skrevet ut fra et knallsterkt klimaengasjement, er oversatt til norsk. Den kan anbefales! Og så kan man runde av denne lesestunden med å lese Theis Ørntofts formidable diktsamling Dikt 2014, som også er gjendiktet til norsk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.