Sommersnakk med Christopher Pahle

Litteraturbloggen snakker med et knippe barne- og ungdomsbokforfattere om de magiske leseminnene og om hvordan det er å skrive for barn.

Tekst: Nora Nordskar Hoel / Foto: Niklas Lello  / Bokomslag: Aschehoug

Tidligere har Christopher Pahle skrevet manus til tv-serier som Kongsvik Ungdomsskole og Jul i Blodfjell. Nå er han snart klar for å slippe sin aller første bok ut i universet. Kass og Tycho: De forbudte solsystemene er et stykke unna de humoristiske tv-prosjektene han har jobbet med tidligere; en science fiction-fortelling for eventyrlystne 10-åringer.

Gratulerer med Kass og Tycho: De forbudte solsystemene, hvordan er det å få gitt ut den første boken sin? 
Tusen takk! Det er veldig stas, og enn så lenge noe jeg ikke har tatt helt inn over meg, tror jeg.

Nå har det vært mest fokus på å få boken så bra jeg klarer, og gjøre den klar til trykk, så nervene kommer nok nærmere lansering (red. 30. august). Men for hver lille milepæl – å låse manus, å få omslaget, og så videre – blir det mer virkelig. Jeg vet ikke hvorfor, men det sprøeste var egentlig å få se den ferdige innholdsfortegnelsen.

I den store sammenhengen er jo dette bare nok en bok, men for meg er det et vannskille. Det blir litt omvendt Neil Armstrong, på en måte: et knøttlite skritt for menneskeheten, men et ganske svært et for meg.

Kan du fortelle oss litt om hvem vi blir kjent med i De forbudte solsystemene?
Historien handler om tvillingene Kass og Tycho, som av og til føler det litt som om de kommer fra feil planet. Kass er bråkjekk og uredd, på grensen til uvøren, mens Tycho er mer forsiktig og analytisk. De går hverandre en del på nervene, men utfyller hverandre egentlig ganske godt. En dag finner de et romskip skjult under et fjell i skogen. Før de vet ordet av det, befinner de seg på andre siden av galaksen og må finne veien hjem før det er for sent. På veien treffer de mange snodige skapninger, noen snille og noen slemme, og noen det ikke er så godt å vite hvor man har.

Når man leser boken tror jeg man skjønner ganske kjapt at dette ville blitt en rimelig dyr affære om den skulle vært en film.

Det er ikke så mange som skriver science fiction på norsk. Hvorfor ble nettopp denne historien din debutbok?
Det startet egentlig med noen konsepter, figurer og et fiksjonsunivers som har surret i bakhodet en del år. Jeg tok for gitt at det var altfor mange sånne historier der ute allerede, men da jeg oppdaget at det – som du sier – ikke finnes så mye sci-fi på norsk, tenkte jeg at det var verdt et forsøk.

Jeg har alltid hatt en dragning mot sci-fi, det er for meg kanskje den sjangeren som gir aller størst mulighetsrom for å utforske ideer, både veldig store, vitenskapelige og filosofiske, og veldig små, personlige og eksistensielle. Og når det veldig store og det lille spiller i tostemt harmoni med hverandre er det ingenting som kan overgå det.

Du har bakgrunn som manusforfatter for film og tv. Hvordan har du brukt den erfaringen i skrivingen av denne boken?
Nå vet jeg jo ikke hvordan andre forfattere jobber, men jeg har inntrykk av at det å skrive en roman er en litt friere kreativ prosess enn å skrive et manus. Men jeg fungerer best i litt strukturerte rammer, så jeg tok egentlig med meg mye av den systematiske fremgangsmåten vi bruker når vi skriver tv-serier. Også har jeg benyttet meg fullstendig skamløst av cliffhangere og andre dramaturgiske grep som forhåpentlig vil holde på leseren. Jeg angrer ingenting.

Men først og fremst har det vært deilig å slippe å forholde seg til norske tv-budsjetter! Når man leser boken tror jeg man skjønner ganske kjapt at dette ville blitt en rimelig dyr affære om den skulle vært en film.

Har du et fint leseminne fra barndommen som du vil dele med Litteraturbloggens lesere?
Jeg har ganske mange. Mormor som leser Asbjørnsen og Moe for meg fra tjukke, gamle bøker med grønne sidekanter og svart og mørkerød rygg, eller første gang jeg åpnet Ringenes herre, og den ulidelige ventingen fra uke til uke da Don Rosas Skrue McDucks liv og levnet gikk i føljetong i Donald. Eller da jeg med en trettenårings overmot lånte Victor Hugos De elendige på biblioteket i Fredrikstad en sommer etter å ha lest Donald pocket-versjonen. Jeg led meg gjennom de første femti sidene, som jeg fortsatt er overbevist om at utelukkende var en skildring av en kurvstol, men så ble det ganske raskt en ganske fantastisk leseropplevelse. Men jeg tror ikke jeg gjorde så mye annet den sommeren.

Men det jeg alltid kommer tilbake til er broren min og jeg, liggende i hver vår armkrok hos faren vår, mens han leser alt vi kunne komme over av Jules Verne. Ingenting vil noensinne bli så nervepirrende som Den hemmelighetsfulle øya, og jeg tror faren vår syntes det var akkurat like spennende som vi gjorde. Det var der alt startet.

Hva skal du lese i sommer?
Jeg er allerede i gang med oppfølgeren til De forbudte solsystemene, så nå leser jeg noen bøker om verdens sjøfartshistorie, og en om blekkspruter (tro meg, det kommer til å gi mening). Og så skal jeg omsider få lest Philip Pullmanns Det gylne kompasset, og siste bind i Jeff VanderMeers Annihilation-trilogi, og Naomi Aldermans Kraften, og Frank Herberts Dune, og Michel Houellebecqs Serotonin, og hvor lang er sommeren egentlig?

*

I år som tidligere år publiserer Deichmans litteraturblogg intervjurekken «Sommersnakk». I år snakker vi med ferske barne- og ungdomsbokforfattere. To ganger i uka forteller forfatterne om bøker og sommerlesning. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!