Hvordan gikk det med Mino?

Få norske forfattere skriver så godt og så aktuelt om klima som Gert Nygårdshaug. Nå er endelig siste bok om den unge miljøaktivisten her.

Tekst: Astrid Werner / Foto: Torkil Storli, Cappelen Damm / Omslag: Cappelen Damm

Det var først når den femte boka i serien om Mino kom, at jeg endelig fikk satt meg ned og lest Mengele Zoo. Siden gikk det slag i slag, med Himmelblomsttreet, Afrodites basseng, Chimera og nå sist, Zoo Europa. Gert Nygårdshaug er for mange lesere vel så kjent for sine krimbøker om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, som for bøkene i serien om Mino. Han er en svært produktiv forfatter og har mer enn 40 titler å vise til.

Skremmende i sin aktualitet

Jeg kan huske at jeg merket meg boka Mengele Zoo da den ble kåret til «tidenes beste norske bok» for noen år tilbake, men jeg ante ikke da at jeg skulle la meg fenge så til de grader av disse historiene. Det som slo meg tidlig i lesingen, var forfatterens inngående kjennskap til økologi og miljø-ødeleggelser og ikke minst hans evne til å være forut for sin samtid. Både utvinningen av metaller og leting etter olje i Amazonas i tillegg til plastens ødeleggende virkning når den kommer ut i kretsløpet, blir belyst og trukket fram i romanserien. Med tanke på at Mengele Zoo kom ut i 1989, var Nygårdshaug tidlig ute med disse temaene. Bøkene om Mino kan godt kalles dystopier, og med omgivelser som er svært gjenkjennelige for oss, gjør det tekstene enda mer skremmende i sin aktualitet.

Katastrofen kommer

I Mengele Zoo møter vi gutten Mino Aquiles Portugesa, bosatt i en liten landsby, rett ved jungelen. Faren samler og selger sommerfugler, og  Mino er en ivrig hjelper som elsker å farte rundt i regnskogen på jakt etter de vakre skapningene. Det er på en tur etter skoletid, hvor Mino vandrer sorgløst rundt i jungelen, at katastrofen inntreffer.

… plutselig pisket en kraftig vind løvet av trekronene og Minos hår flagret. Han måtte holde seg for ørene. Så kikket han opp og skimtet tre helikoptre som strøk trekronene. De hadde samme farge som los arameros’ uniformer: Burgunder og gul. De hadde kurs mot landsbyen.

Mino blir øyenvitne til at hele landsbyen blir jevnet med jorden og alle beboerne blir drept. Han er den eneste som overlever den brutale nedslaktingen, og mister på samme tid hele sin familie og alle sine venner. Han blir i en alder av ni år nødt til å klare seg selv. Etter flere døgn vandrende i utkanten av regnskogen, på randen av å omkomme av sult, blir han funnet. Den omvandrende magikeren Isidoro á la pappa Magico, blir redningen for gutten Mino. Det er nå fortellingen for alvor skyter fart og vi følger med på Minos makeløse oppvekst og alle hans opplevelser i ung alder.

Ønsket om å redde regnskogen og sette en effektiv stopper for de ødeleggende kapitalkreftene som truer skogens eksistens, blir lagt i ung alder og setter premissene for hele serien. Bevisstheten om balansen i naturen, hvor menneskene representerer den største trusselen, styrt av grådighet og en higen etter rask fortjeneste og makt, legges i disse tidlige årene i Minos liv. I første bok blir den svært eksklusive Mariposa-gruppen opprettet, en gruppe med få og utvalgte medlemmer som alle kjenner hverandre godt. Gruppen setter i sving flere aksjoner rettet mot internasjonale selskaper som vil drive rovdrift i regnskogen og Mino og de andre blir snart ettersøkt på flere kontinenter.

Mino som utgangspunkt

I alle bøkene i serien, blir vi kjent med andre hovedpersoner. Disse har på ulike vis forbindelse med Mino og alle er norske. I Himmelblomsttreet er det Jens Oder Flirum vi får stifte nærmere bekjentskap med. Han får en millionerstatning etter å ha blitt utsatt for et justismord. Noen av disse pengene bruker han til å bygge opp en frøbank og en forskningsstasjon som skal jobbe med vekstene i regnskogen i Brasil. En viktig oppgave er å samle inn frø fra vekstene, som skal lagres trygt i underjordiske lagre. Det er i denne forskningsstasjonen at den mest banebrytende oppdagelsen gjøres. En oppdagelse som får globale konsekvenser.

I den tredje boka, Afrodites basseng, er det Jonar Snefang og sønnen Erlan vi møter. Jonar er forstmann og forsker på einer. Dette er etter min mening den mest fortettede og spennende boka i serien. Nygårdshaug leker seg med både økologi, telepati og flere gamle uløste gåter. Sist, men ikke minst, blir Jonars historie koblet til den gjenfunne dagboken til den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. Dagboka er nå i hendene på Ooni, etterkommer etter forfatterens eventyr i ørkenen under 2. verdenskrig. Disse historiene og gåtene blir på mesterlig vis knyttet sammen i denne fortellingen. Det er også i den tredje boka at jeg som leser skjønner hvilken vei det bærer med verden, i denne framtida som ikke er så fjern som vi kunne ønske.

I Chimera, den fjerde boka, befinner vi oss i Kongos jungel. Nærmere bestemt ved den internasjonale forskningsstasjonen CORAC.  Forskningsstasjonen har folk fra hele verden i staben. Zoologen,veterinæren og skarpskytteren Karl Iver Lyngvin er han vi følger på nært hold her. Oppdraget er å følge virkningene av klimaendringene på regnskogen i Kongo. Uhyggelige oppdagelser av hittil ukjente virus setter fart i historien. Alle har imidlertid ikke samme agenda og oppfatningen av hva som faktisk kan «redde jordkloden» er svært ulikt. En uhyggelig plan begynner etter hvert å ta form og Karl Iver får en viktig rolle.

«Du må bli stående der du er, hører du, Karli!» Zoe Wildts stemme skar gjennom skogen. «Jeg kaller opp stasjonene, løper ned og henter hjelp, henter beskyttelsesdrakter og AVirabact. Hører du! Ikke gå noe sted.» «Jeg blir her.» Stemmen hans var grøtet, og den bar så vidt innover i jungelen.

Den femte og avsluttende boka Zoo Europa kom, etter Nygårdshaugs egne uttalelser, til som et svar og en oppfølgning på utallige spørsmål fra leserne. Mange var de som nærmest krevde å få vite hvordan det gikk med alle dem som var Minos allierte i kampen mot miljø- og klima-ødeleggelser gjennom de første bøkene. Man kan trygt si at alle de fire første romanene har åpne sluttscener som overlater mye til sine lesere.

Troverdig og underholdende

Forfatteren greier i den siste boka i serien å knytte disse personene sammen på troverdig og underholdende vis. Nygårdshaugs persongalleri er fullt av både kompetente og faglig dyktige personer, men også svært eksentriske til tider. Zoo Europa er utvilsomt den boka som har mest humor, noe som kanskje virker forbausende temaene tatt i betraktning. En av mine favorittpersoner er Lilith Larkendale og hun kommer inn i historien med et brak:

«Men smekke min hekk, hvem er det som har funnet for godt å campe her!» Stemmen var grov, men likevel såpass lys at den måte tilhøre en kvinne, tenkte han og heiste seg opp på albuene; engelsken slepen, med typisk Oxford-intonasjon. Han glodde opp mot den mørke skyggen på teltduken, utydelig og skremmende i sin størrelse.

Han svarte ikke. «Bål har han laget og fugl har han spist, den rakkeren, det ser jeg på beinrestene og fjærene som ligger strødd omkring. Er det noen her, så kom da for fanken ut, vis frem balletrynet ditt!»

Liliths første møte med Karl Lyngvin setter standarden for damens måte å forholde seg til omgivelsene på. Hun er en frodig og fargerik person, som har greid å overleve i et England som har gått fullstendig opp i liminga, noe som gjelder store deler av Europa og verden forøvrig. Senere i fortellingen knyttes det en snedig forbindelse mellom Lilith og Leon og Livius, to unge menn knyttet til et kloster som fikk en sentral plass i Afrodites basseng. Denne siste boka lar alle skikkelsene som har hatt betydning får komme til orde og vi følger dem fra deres ulike utgangspunkt.

Trollbundet

Det at jeg som leser må forholde meg til såpass mange ulike hovedpersoner gjennom bøkene kunne vært en utfordring, men det kjennes ikke som noe stort problem. Mange lesere vil antagelig lese bøkene over et lengre tidsrom og dermed vil man rekke å bli kjent med de ulike hovedpersonene gjennom hver bok. Ettersom de dessuten foregår på ulike steder rent geografisk og forteller historien om klodens tilstand fra ulike steder, blir dette naturlig. Mino er den skikkelsen som binder alle bøkene sammen, men Jens Oder Flirum dukker også kort opp i noen av de andre bøkene.

Alle de fire første bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men jeg vil tro at de fleste får mer ut av historien(e) om de leses i rekkefølge. Særlig gjelder dette etter Himmelblomsttreet, siden det som skjer her har stor betydning for utviklingen videre. Det eneste jeg selv vil pirke på, er at jeg savnet noe mer om skjebnen til Jonar Snefang fra Afrodites basseng som jeg synes får forbausende lite plass i denne oppsummeringen. Det er likevel ingen stor innvending fra min side. Jeg satt trollbundet gjennom hele den lange historien fra første til siste side. Jeg kan også anbefale lydfilene/lydbøkene til disse bøkene. Helge Winther-Larsens opplesing tilfører tekstene liv på en helt unik måte. Her er det absolutt en bonus å høre bøkene etter hverandre i kronologisk rekkefølge.

Og hvordan gikk det med Mino til slutt? Den som leser får se!