Essay-premiere: Maja Lunde og The Little Hands of Asphalt

Eksklusiv premiere på Deichman-bloggene: Essay av Maja Lunde som akkompagnerer singel fra The Little Hands of Asphalt.

Tekst: Katrine Judit Urke og Maja Lunde / Foto av The Little Hands of Asphalt: Jørgen Nordby / Foto av Maja Lunde: Oda Berby

Eksklusiv premiere på Deichmans litteraturblogg og Deichmans musikkblogg! The Little Hands of Asphalt, Sjur Lyseids soloprosjekt, slipper ny plate, «Half empty», 3. april. Låtene på plata blir originalt nok akkompagnert av essays, noen skrevet av artisten selv, andre av musikere og forfattere som er invitert inn.

Albumets første singel, «Dystopian Sci-fi», ble sluppet for noen uker siden. Essayet som hører til singelen er skrevet av selveste Maja Lunde. Opprinnelig ble teksten skrevet som en tale til et litteraturarrangement i Slovenia, men dette er første gang det offentliggjøres i skriftlig form. Her og nå, på Deichman-bloggene!

Maja Lunde er en av landets største samtidsforfattere. Hun skriver bøker for både barn, ungdom og voksne, i tillegg til å være manusforfatter. Nå for tida er hun aktuell med filmatiseringen av ungdomsromanen Over grensen, som handler om barn i flukt under andre verdenskrig. Hun har selv skrevet manus til filmen som har fått tittelen Flukten over grensen. Mest kjent er forfatteren imidlertid for bøkene Bienes historie, Blå og Przewalskis hest som utgjør de tre første bøkene av det som skal bli en klima-kvartett. Bienes historie er solgt til svimlende 36 land. I litteraturdebatten ser vi stadig vekk etterlysninger av politisk litteratur, men det er på akkurat dette feltet Lunde leverer. Over grensen gir oss nye perspektiver på dagens flyktningsituasjon, og klima-kvartetten levner ingen tvil om hvilken sak forfatteren mener er den aller viktigste i vår tid. Nå er mediene infisert av korona, men det bør gå an å ha hodet flere steder på en gang!

Essayet som akkompagnerer The Little Hands of Asphalts «Dystopian Sci-fi» er sårt og personlig, og har en kraft som gjør at det nærmest kan leses som en appell: Litteraturen får oss til å oppnå erkjennelse, og erkjennelse fører til handling. «Huset brenner», sier Greta Thunberg, og kanskje er det gode bøker, som Maja Lunde sine, som kan få oss til å ta dette innover oss.

David Jønsson skriver mer om musikken til The Little Hands of Asphalt på Deichmans musikkblogg. Her er essayet til Maja Lunde. God fornøyelse!

*

Litteratur og økologisk krise

Noen ganger våkner jeg midt på natten, blir sittende fast i et tankemønster og finner ikke veien tilbake til søvnen igjen. Gjennom hodet strømmer bilder fra verden der ute, en verden som brenner.

Denne redselen lever side om side med mine hverdagsredsler og frustrasjoner, og noen ganger tar den all plass. Angsten er eksistensiell, den knytter seg til menneskenes plass på jorden, vår arts mulighet til overlevelse og fremtiden til ungene mine. Redselen overskygges iblant av en sorg som også er ny. Jeg sørger over alt vi er i ferd med å miste og over alle de andre artene som lider på grunn av oss, som insektene, som biene. Jeg er ikke alene. Min redsel og tristhet har for lengst fått navn: klimaangst og økosorg.

Min redsel og tristhet har for lengst fått navn: klimaangst og økosorg.

Mange kan definere et øyeblikk av erkjennelse som et startpunkt for denne angsten og sorgen. Vi har visst i så mange år, men ikke tatt krisen innover oss. Så kommer en situasjon, kanskje i form av ny kunnskap, eller en opplevelse, kanskje et møte med natur som har endret seg, som blir et vendepunkt. Huset brenner, sier Greta Thunberg. Å ta krisen innover seg er som å stå ansikt til ansikt med en brann. Det som tidligere var en objektiv kunnskap man besatt, blir en erkjennelse. Erkjennelsen gir angst. Den er ikke alltid like sterk, den kommer og går, men bildet av brannen er umulig å glemme, emosjonelt omkalfatrende, den overstiger de fleste andre redsler.

Hva er budskapet ditt? Det er et spørsmål jeg ofte får. Jeg kan ikke svare.

Jeg skriver ikke for å fremme et budskap, men fordi jeg har historier jeg trenger å fortelle, og veldig mange spørsmål jeg kverner på. De aller mest sentrale spørsmålene handler om menneskedyret: Hva er det med mennesket som gjør at vi ble arten som regjerer over de andre? Og har vi det i oss å kunne rette opp våre feil?

Litteratur er virkelig det som skiller mennesker fra dyr.

Homo sapiens overgår alle andre arter når det gjelder kommunikasjon, historiefortelling og overføring av kunnskap. Disse evnene er årsaken til veldig mye av det vi har fått til; trykkekunsten, jordbruksrevolusjonen, den digitale revolusjon, blant annet. Vår evne til kommunikasjon og kunnskapsoverføring skiller oss fra andre dyr. Vår evne til å leve oss inn i andres liv likeså. Ingenting symboliserer vel dette tydeligere enn boka. Litteratur er virkelig det som skiller mennesker fra dyr. Vår evne til kommunikasjon ligger til grunn for alle våre nyvinninger, vår utvikling og vår vekst. Denne evnen er derfor også vår, og alle andre arters, forbannelse. Vår evne til å fortelle historier og til å kommunisere med hverandre er kanskje også vår aller vakreste egenskap.

Jeg tror vi trenger fortellinger nå mer enn noen gang, og vi trenger et språk for disse sterke følelsene mange av oss kjemper med. Disse følelsene som handler om å se seg selv utenfra og vurdere sin egen plass i verden, som er overveldende og skremmende, fordi de knytter hver og en av oss, det bitte lille mennesket, vår egen betydning, eller mangel på sådan, til den store planeten vår, til alle andre som lever her, fra de minste mikrober, til insekter, til dyr, til havets rikdom, til atmosfæren, til selve universet.

For å ønske å endre oss, trenger vi angsten og panikken.

For å ønske å endre oss, trenger vi angsten og panikken. For å forstå krisens betydning, må vi erkjenne den, vi må ha kjent varmen fra brannen. Litteratur kan vekke hele spekteret av følelser. Den kan bevege oss fra objektiv forståelse til subjektiv opplevelse, den kan gjøre klima- og naturkrisen personlig. Ikke minst kan den skape empati og innlevelse, ikke bare med andre mennesker, men med andre arter. Litteratur kan føre oss til bikubens indre, inn til forståelsen av at vi alle er en del av den samme superorganismen, enten vi har to, fire eller åtte ben, og at vi mennesker, som den sterkeste arten på jorden, har et enormt ansvar for å ta vare på alle de andre som lever her, rett og slett fordi de har en sterk egenverdi, helt uavhengig av oss.

*

Selv om Deichmans bibliotek per i dag er stengt finner du en oversikt over våre digitale tjenester her. Du kan blant annet låne ebøker og lydbøker via appen eBokBib.