Oslonøkkelen

Det er duket for tredje kapittel av Minervas moderne Dekamorenen, denne gangen forfattet av Eivind Hofstad Evjemo. Hver uke publiserer Minerva en ny fortelling av en norsk forfatter, skrevet fra hver sin karantene i koronaens tid. Prosjektet vil utgjøre en moderne Dekameronen og Litteraturbloggen publiserer et utvalg av disse tekstene.

Tekst: Eivind Hofstad Evjemo / Foto: Wikipedia og Maja Hattvang, Cappelen Damm

Det var altså en flaggermus, via en pangolin, som hadde fått ham til kjøre til Haraldsrud på blankeste formiddagen med en fireåring i baksetet, for å slenge noen gamle baderomsfliser og restene av en opphugd balkongbenk. Balkongbenken var et rekved fra tida før gutten ble født, da han og ekskjæresten fremdeles bodde i sentrum og var unge og nyforelskede. Benken hadde overlevd silingsprosessen på vei opp til bydelen han nå bodde i – alene, ikke på grunn av sine egenskaper, men fordi han selv hadde bygd den og derfor ikke ville gi slipp på den.

Men når han begynte å brekke den fra hverandre, så han med en gang hvilket håpløst håndverk det var han hadde utført den dagen for seks år siden; skruene sto skjevt inn i de råtne plankene. Det var råteskader rundt festene. Lokket hadde han heller ikke fått til, det lå fremdeles og vippet oppå rammen. Det var uten tvil et amatørarbeid, så håpløst at han kjente han skammet seg over å se på det. Særlig når han tenkte på hvor stolt han faktisk hadde vært.

Ayanda etterlyste ofte handymanevnene, for hun ville som damer flest spare penger på oppussingen for ha råd til glasuren i form av møblement av en viss standard. Hun skrev opp lister med punkter som han skulle krysse av etter hvert som de blei fiksa, men som han ikke fikk gjort noe med, fordi det rett og slett ”låste” seg.

Da han mistet hammeren i gulvet så det ble hakk i parketten, begynte hun å rope til ham på det gamle stammespråket til forfedrene sine, og da han lo, bet hun ham i leggen. Og da han slipte gulvet i feil retning i forhold til linjene i gulvplankene, slik at det dannet seg et rart, englevingeaktig riss i overflaten, tok hun med seg toalettmappen og noen truser og flyttet noen dager inn hos en afrikansk ”mannevenn”.

Hun kom til å gjenta i det uendelige at disse tabbene var eksempler på et fravær i hans karakter, en mangel på innlevelse. Det sa hun også når han slengte en tunfiskboks ned i stekepannen og presterte og brenne fisken når hun – hans lady – satt der og var skrubbsulten. Hun kommenterte det også da han hadde flekker på klærne sine, og var raskt framme med en finger for å pirke det av. Hun mente at han hadde utvist for stor likegyldighet overfor det faktum at han strøk på elektrikereksamen og dermed satte hele husholdningsøkonomien i fare.

Da hun også mente at han hadde est ut og at hun ikke kom til å ligge med ham før han hadde tatt av minst fire kilo, skjønte han at forholdet mildt sagt knirket i sammenføyningene.

Han jobba mye nattevakt i denne perioden, og måtte innrømme at det gjorde han litt skjør i møte med dette resolutte, digre mennesket.

Og så ble hun gravid, men det var en annen historie.

Det var denne perioden, og alt trøbbelet den hadde ført med seg, han nå ville legge bak seg, noe han endelig hadde fått tid til ettersom han var ny-permittert, med tilleggsinformasjon om at stillinga nok hang i en særdeles tynn tråd. Og disse flisene og denne jævla balkongbenken hadde blitt symboler på alt det han ikke lenger orka å drasse rundt på og som han på mange måter klandra for at han hadde havnet der han hadde.

Han hadde også brukt noen av kveldene etter at gutten hadde sovna, til å fjerne gamle fyllebilder som folk hadde lagt ut av ham på Facebook for lenge sida, men som fremdeles svevde rundt der ute. Han så seg selv sprelle i det grelle mørket på Youngstorget, han så en kort filmsnutt der han spiller munnspill på en diger kebab mens det ryr mais i en storm nedover mot skjorten.

Det var virkelig uutholdelig å se på.

Er vi framme pappa? sa gutten fra baksetet.
Han nikket i speilet, snart gutten min.
Men vil kanskje prinsen ha et drops?
Gutten nikket.
Gult, rødt eller grønt?
Rosa, sa han.
Men det har jeg ikke.
Blått da, sa han.
Det har jeg heller ikke. Går det bra med grønt?
Ok.

Han pirket opp dropset fra lomma under håndbrekket og rakte det bakover til ham, og han kjente den lille hånden snappe det til seg som en papegøye.

Det var virkelig et fantastisk lite menneske. Det sorte krøllete håret hadde i begynnelsen gjort ham litt fremmed, men han hadde vendt seg til det. Han var slik han så det et såkalt objektivt vakker, og han mente det. Han syntes støtt og stadig han så stygge barn, og selv om han ikke sa det høyt, så tenkte han det og syntes ikke det var noe feil i det. Eller, det var hver fall ingen tvil om at sønnen var vakrere.

Jeg satt og tenkte på deg som baby, jeg, sa han.
Å, sa gutten.
Du har vokst så fort.
Å, sa han igjen.
Du må ikke vokse for fort da.
Jeg skal ikke det pappa, sa han.
Pappa, sa han, vokser du?
Ja, da, men mest nedover.
Gutten tenkte på det han hadde hørt. Blir du liten, pappa? Skal du ikke være stor?
Jeg bare tuller med deg, gutten min, jeg skal bli en bjørn.
Ok, sa gutten.

Det å bli skilt hadde vært et gedigent nederlag, særlig siden alle hadde skjønt at det fra begynnelsen. Men etter to måneder hjemme hos moren sin, hvor han sov tungt inne på det gamle gutterommet sitt (moren hadde vært raus og båret ut veven hun hadde satt inn der), hadde han kjent seg sterk igjen og begynte å legge planer. Han tok kontakt med folk. Han chattet. En av dem, ikke uten at det vekket et visst ubehag, skrev at han aldri hadde likt afrikadama hans og sneia i løpet av en relativt kort rant innom ordene; manipulerende, ufresh og kvapsete. Nå kan du pule pent, skrev han.

Men de bra damene han møtte var egentlig lite interessert i å pule på ham. Og de han fikk pule på var definitivt ikke pene. Han skjønte vel at det var en helt ny type dame der ute, og at han hadde havnet i kraftig usync med det stedet han var plassert på for å leve sitt liv. Det var som om de sognet til ulike tilstander som gjorde at enten ble han for full eller så ble hun det. Som om det var uutholdelig eller bare kjedelig å være på det samme nivået. Som om det å snakke ærbødig og med respekt ødela dynamikken i det potensielle eventyret som de alle drømte om.

En kveld ble han stående og se på seg selv i speilet inne på dassen, usikker på om han skulle stikke av fra sykepleieren som hadde gitt ham leksjoner i kulturforskjeller mellom Hordaland og Sunnhordland, som satt i baren og slurpet i seg daiquirier. Nei, han visste virkelig ikke hvem han var.

Han og ekskjæresten flyttet ut av sentrum – de hadde ikke råd til å bo der selv om begge ville det – og hadde kjøpt seg leiligheter på hver sin del av en dal som det rant en liten bekk gjennom, slik at det skulle være lett for guttungen og løpe mellom dem. På papiret hørtes det ut som en drøm. Han så til og med fram til å få noen uker for seg selv. Han hadde mange prosjekter.

Men så fylte det ham bare med vemod å sende gutten fra seg. Lyden av skrittene hans nedover i trapphuset gled over i joggesko mot asfalt, og gledeshylene idet han så sin mor igjen  – høygravid – ljoma på den lille plassen foran huset. At hun nå skulle spoile ham, steike pizza, se film og ete godteri, og dekke ham med berøringer som han ikke hadde noen rolle i.

En streiftanke slo ham idet han scannet Oslonøkkelen under laseren: Hvorfor er jeg den eneste som ikke veit hva han vil?

Bilen luktet knusktørr kebony og syntetiske bringebærbjørner.
Slutt og slafs, sa faren, men gutten slafset videre.

Han var for liten for å forstå ordet slafs. Det var for ham en naturlig måte å bevege munnen sin på, og ikke noe han kunne gjøre noe med. Og i stedet kjente han en plutselig lykke, en sterk følelse av virkelig å elske dette mennesket når han så hvor nonsjalant gutten fortsatte å slafse.

Er vi framme?
Jepp.
Er det her vi skal kaste steinen?
Yes, sir.

De hadde vært innestengt i leiligheten i ti dager, bare de to. Han hadde gått offensivt til verks, ligget på gulv, jagd gutten gjennom leiligheten, slengt ham i lange, evinnelige buer ned i voksensenga så han knuste en LEDlampe med rumpa. Han hadde byttet batterier på lekehaier, lekeløver og Disney-roboter som han hadde våknet av at peip og blinket midt på natta, som om de trakk sine mekaniske pust før de svant tilbake inn i sin mystisk, syntetisk søvn. Han hadde lest i bøkene som Ayanda hadde sendt med ham, men det var han som sovnet. Han forsøkte å lese avisen mens gutten sjøsatte dinosaursamlingen sin nede i badekaret, men hele tiden ble han avbrutt av små vannspruter fra en Batman-vannpistol som gutten hadde bevæpnet seg med. Han innså: barn elsker å se aviser gå i stykker.

Hele huset var til slutt okkupert av lek, alt det voksne hadde forsvunnet.  De siste dagene hadde det mer og mer handlet om å finne de lengste barnefilmene, som samtidig hadde et slags pedagogisk innhold, slik at han kunne ligge på sofaen og sove med en slags god samvittighet.

En kveld hadde han fått så jævla vond i hodet at han gikk og knipset ut en Paracet. Men da hadde gutten spurt: Har du blitt syk?

Nei, jeg har ikke det.
Skal du dø?
Nei, sa han. Jeg er ikke syk. Og jeg skal ikke dø.
Jeg vil ikke det, sa gutten.

Han forsøkte tidligere på dagen å vekke guttens interesse for et puslespill med et motiv av det østerriksk alpelandskap, men guttungen hadde fått et vredesanfall og børstet alle brikkene under sofaen.

Dagen hadde ikke akkurat flydd.

Da han kom inn på plassen, parkerte han foran papptrommelen, gikk bak og løsnet selene på guttungen og løftet ham ut. Gutten ble litt forfjamsa over å endelig å få være ute i friluft.

Blir man ikke syk her, spurte han.

Nei, sa faren, ikke om du holder meg i hånda.
Han tok farens hånd.
Er andre her syke, da?
Noen, kanskje. Så vi må holde litt avstand. Da blir vi ikke syke.
Ok, sa han.

De begynte med flisene som sto ytterst i bagasjerommet, men de var jævlig tunge. De hadde vært til overs etter baderomsoppussingen som han og Ayanda hadde vært så fornøyd med, de hadde tatt vare på en pakke av dem i tilfelle de hypotetisk sett skulle finne på å pusse opp et bad i framtida. Og da sammen. Hvorfor han absolutt skulle ta flisene med videre da de flytta fra hverandre, tilskrev han sitt vemodige lynne. Han forsøkte først å bære en stable med flis og  samtidig holde guttungen, men da dette ikke gikk, måtte han gi slipp på hånden hans.

Barn må alltid holde en voksen, sa en stemme bak et digert, dirrende munnbind. Ser du ikke bilene? Det er jævla farlig. Seinest i går hadde vi en situasjon …

Han tok poenget. Men da måtte han altså holde gutten og samtidig bære fliser, noe som ikke gikk, og på en runde veltet flere av flisene ut av hendene hans og knuste mot bakken.

Faen, ropte han. Fitte.
Fulltreffer, sa gutten.

Det hadde vært en pent baderom. Det hadde kostet flere hundre tusen, men også gitt markant verdiøkning på leiligheten. Nå sto han og tenkte at badet som disse knuste baderomsflisene pekte på, tilhørte en fremmed.

Han husker at kjøperen hadde vært en singel dame i femtiårene –  dansk – som skulle bo der sammen med datteren og de to skilpaddene Ted og Dan. Hun skulle legge et slags belegg på gulvet som dekket for de små tassende bevegelsene med ”labbene”.

Han bøyde seg ned og begynte å plukke opp bitene, og gutten kom til å hjalp ham. Så gikk de bort til trommelen, faren slengte først de store bitene nedi, før gutten kom etter og slengte nedi noe rask han hadde funnet.

Flink, sa han. Kjempeflink. Og dette skrytet fikk gutten til å gjøre noe med munnen som oppsto når aksen for flauhet og glede krysset hverandre (Ayandas observasjon).

Han løftet gutten opp, slik at han fikk se ned i trommelen, for han ville det.
Skal jeg kaste deg oppi? sa han.
Nei, sa gutten og skrek.
Jeg skulle da ikke kaste deg. Du skjønte da det?
Jeg vil ned, sa han. Slipp meg ned.

Mens han gikk de siste turene med flis lot han gutten sitte på armen.

Da han så reisverket til den jævla balkongbenken i bagasjesetet, bestemte han seg for å feste guttungen til setet og bet opp en pose med noen knallharde karameller som han fylte hånden hans med.

Sånn, sa han, da sitter du her?
Ja, da.
Og så er jeg der ute. Du ser meg hele tiden.
Ok, sa gutten litt fraværende. Han var allerede godt i gang med å mølje karamellen mellom jekslene.

Han hadde fått hjelp av en kamerat til å slepe droget opp trappen til den nye leiligheten, for benken var det eneste i flyttelasset han umulig kunne klare å bære alene. Han husker at han hadde kjent seg fryktelig ensom i møtet. De fikk liksom ikke i gang praten. Alt handlet plutselig om benken og det praktiske rundt hvordan den skulle bæres og få den inn dørene. Ingenting om ”gamle dager”.

Etter at de hadde fått den opp trappene og satt den ut på balkongen, så var planen hans at de skulle drikke noen kalde øl sittende på balkongbenken – som to jegere som avfotograferes ved siden av en nyfelt vannbøffel –, men kameraten ville ikke ha noe øl og stakk med en gang.

Men selv i deler var det et jævla herk å få slept bitene bort til trommelen og slenge dem over.

Han og Ayanda hadde sittet mye der ute på kebonybenken de to somrene de hadde bodd sammen, hun hadde solt seg på det vippende lokket og hadde latt ham stryke henne over brystene. Det var plass til to om de lå tett. Hun hadde fått sydd to puter hos en sydame på Grønland som passa perfekt til de provisoriske målene.

Da det bare var lokket igjen var han kraftløs i hendene. Gutten satt inne i bilen og fektet med armene.

Men da så han at gutten ikke bare satt der og vinka, men at han gråt, regelrett skreik, at han ikke hadde hørt det før han virkelig tillot seg det. Shit, tenkte han, shit, shit. En dame sto allerede utenfor bilen og forsøkte å få opp døra. Og han løp bort. Hva skjer, hva skjer? Du må passe på, sa dama. Men nå er jeg her, slapp sa, han og åpna døra. Hjertet hans pumpet i brystet. Sorry kamerat, sa han. Salomon-gutten, sorry. Han kilte seg inn i baksetet. Salomon hadde sjokoladesikkel nedover genseren sin og han presset en finger inn i hvert øye. Leppa dirret.

Hva er det, da? sa han.
Du så jo meg hele tiden.
Jeg passer jo på deg.
Jeg ble redd, sa han. Jeg trodde du var død.

Bilen kjentes lett da de endelig kjørte ut av fyllinga. Han gikk inn og kjøpte sto digre is på den første Circle K de kom til som de åt sittende på en rød VG-benk med føttene inn i sola. Mens de satt der og spiste, ringte også moren – guttens bestemor – for å informere om at hun nå hadde havnet i karantene på grunn av at en elev på skolen hun jobba på, hadde blitt smitta. Hun fortalte deretter at hun hadde tatt denne eleven med seg hjem fordi han var så ensom og hadde så få rundt seg – moren jobbet som rådgiver –, så hun hadde satt ham litt foran TV-en i andreetasjen. Men jeg har holdt avstand, det kan jeg love, sa hun, og jeg kjenner meg tipp topp i formen.

Som sønn visste han ikke hvor han skulle begynne. Han hadde allerede brukt mye energi på bekymret seg over at moren befant seg i spå mange såkalte risikogruppe, både på grunn av alderen – hun pushet sytti –, og det at hun hadde et rimelig svekket immunforsvar etter en ganske megaloman strålebehandling noen år før. Moren var også den siste i livet hans som han virkelig kunne kalle for sin allierte – jeg setter alltid deg først, brukte hun å si – og derfor måtte hun betegnes som umistelig.

Du kuker det til, ropte han inn i telefonen. Skjønner du ikke at du kan dø?
Nei, men altså … du …
Men hun fikk ikke fullført, for sønnen la på.

Da de kom hjem varmet han opp litt grøt til guttungen og de satte seg ned for å se barne-TV sammen inne på stua.Han tok opp telefonen og skrollet innom noen nettaviser for å oppdatere seg på smitteantall og dødstall, men begynte allerede å bli lei av hele greia. Det døde jo nesten ingen uansett. Han leste også at EM nå hadde blitt utsatt og han banna inni seg, for han hadde virkelig sett fram til det, å få en adekvat grunn til stikke ut en tur, sette seg på pub og drikke en øl. Å få sitte omgitt av folk og være trygg at det ikke var noe feil ved ham, fordi det var fotball man var er for. Ingen tenkte på dem som satt der alene. Han hadde til og med sørget for å få fri under store deler av mesterskapet.

Han hadde også vurdert å hoste finale-fest hjemme i leiligheten og kalle det en forsinket innflytningsfest.

Men alt gikk jo nå dukken. Han hadde virkelig ingen plan.

Gutten begynte å gjespe et kvarter ut i programmet som handla om en jente som bodde på en mercy-båt utenfor Benin der jentas far jobba som tannlege og moren som sykepleier. Han syntes disse kristenfolka var forferdelig irriterende, men gutten likte det, han stirra som forheksa på skjermen da en liten afrikansk guttunge fikk trukket en jeksel.

Gutten hadde bare spist en skje av grøten sin så han hjalp ham med to til, som han mimikkløst gapet opp for, rullet rundt i munnen og svelget. Så veltet han inn mot skulderen til faren sin og trykket seg mot ham. Lem for lem drev han inn i søvnen.

Utenfor begynte det å bli kveld, og han strakk seg forsiktig mot fjernkontrollen og skrudde av TV-en. Så løftet han sønnen sin forsiktig opp i hendene og bar ham rolig inn på soverommet deres.

I mørket dro han på ham bleien, men da så han at gutten hadde åpnet øynene.
Hei du, sa han.
Er du der?

Det skulle være de to i en dag til, og så skulle gutten over til moren som satt i en like håpløs permitteringssituasjon på den andre siden av dalen.

Han skulle få være med sin nyfødte halvsøster som bare var noe måneder, og sin nye ”far”.

Gleder du deg til å møte søsteren din snart, da, sa han.
Litt av guttens hode stakk opp av dynen og dette hodet nikket.
Skal jeg fortelle en historie om en baby? sa han.
Ok, sa han lavt.

Men da han begynte å fortelle, sovnet gutten nesten med en gang, og faren reiste seg, kysset ham på pannen og skrudde av lyset.

Stuen virket så stor da han gikk inn i den. Han orket ikke å rydde, men skjøv bare ting unna med foten. Det østerrikske alpelandskapet lå fremdeles i biter på gulvet med deler av sin himmel kilt under sofaen. Han satte seg tungt ned, tok opp telefonen og ringte moren. Han tenke han ville unnskylde seg for det han hadde sagt. Innrømme at han bare hadde vært redd for henne.

Hun tok telefonen nesten med en gang, men han rakk bare å si mamma før stemmen hans plutselig brast. Og da moren hørte sin sønn gråte, så stilnet hun. Så begynte hun langsomt å gjenta navnet hans, det som han hadde fått etter sin far, han som han aldri hadde møtt. Hun laget denne lave, liksom susende lyden med pusten sin som hun gjorde for å etterligne rolig vind, og som han alltid hadde elsket. Så sa hun: Jeg skulle gjerne vært der og hjulpet deg. Jeg kommer når dette er over. Da skal vi være sammen igjen alle tre.

Det var seint og sånne samtaler var plutselig mulig nå.

Etter å ha lagt på, reiste han seg og sto og så ut over byen. Heisekranene stakk hull på den rosalilla, forurensende solnedgangen langt der ute. Han så ingen spor etter ”katastrofen” noe sted, dette som det ble sagt var det mest alvorlige som hadde rammet landet siden krigen. Han skimtet ingen fullparkerte sykehuskorridorer, han så ingen likkister i militæreskorte. Bare en og annen jogger strøyk forbi. Rundt lekestativene flakset det småfugler, eller var det kanskje flaggermus. Noen pakistanske ungdommer drev og øvde cricket på den lille gressplenen. For ham var det helt enkelt. Avstandene var de samme, ingen forandring hadde skjedd i løpet av unntaksperioden. Han begynte å undre seg over om han var en av dem som foretrakk å ha det sånn, at han nøt viste at heller ingen andre var ute og forlystet seg mens han sto her alene. At det liksom hjalp.

Moren hans hadde fortalt at hun holdt motet oppe ved å følge en britiske serie, og hun anbefalte ham å sjekke dem ut. Fantastiske skuespillere, sa hun. Utsøkt foto.

Han hadde ikke lyttet så nøye etter, bare jattet med. Men han hadde fått med seg at hun gjerne ville sende ham innloggingspassordet til Netflix-en sin (han måtte si opp sin for å kutte utgifter), så de kunne dele på gledene, og nå hørte han at en melding tikke inn et sted i den mørke leiligheten.

*

Eivind Hofstad Evjemo debuterte med Vekk meg hvis jeg sovner som han vant Tarjei Vesaas’ debutantpris for i 2009. Han har siden markert seg som en av norsk skjønnlitteraturs sterkeste stemmer med utgivelser som Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet og Velkommen til oss. I tillegg er Evjemo redaktør for Cappelen Damms antologi Signaler.

Følg med på Minerva og Litteraturbloggen framover og les mer om Minervas moderne Dekameronen her.