Ekkoland

Per Petterson gjester Oslos triveligste litteraturfestival, Groruddalen Litteraturfestival, og vi varmer opp med å lese hans første roman, Ekkoland.

Tekst: Astrid Werner/ Foto: Baard Henriksen

Mogens var trettenogethalvt år og Arvid traff han første gangen på do. Han hadde tatt nøkkelen fra kroken nederst i trappa og gått over bakgården, men da han skulle vri nøkkelen rundt var ikke døra låst, så han reiv den opp og der satt Mogens på skåla med bukse under knæra og leste i et blad.  –  Hei, jeg heter Mogens, sa Mogens, -har du lest det her? For noe sprøyt! Han vifta med bladet og Arvid så det var et av misjonsbladene til bestemor. Han var enig, han hadde lest artigere blader. (side 30)

Bokomslag: Forlaget Oktober

Per Petterson debuterte i 1987 med novellesamlingen Aske i munn, sand i skoa. To år senere kom romanen Ekkoland. Gjennom årene har det kommet jevnt og trutt med bøker, i alt ti til sammen. Han har også mottatt et utall priser; hvorav Brageprisen to ganger, men også Nordisk råds litteraturpris, Bokhandlerprisen og den internasjonale Dublin IMPAC, må nevnes.

Ekkoland er den andre boka hvor vi stifter bekjentskap med Arvid Jansen, som dukket opp første gang i debutsamlingen. I denne boka er Arvid «nesten 12» og vi følger ham og familien en sommer på besøk hos besteforeldrene i Danmark.

Møt Per Petterson på Deichman Bjerke fredag 16. oktober. Info om samtalen, Groruddalen litteraturfestival og påmelding finner du på nettsidene våre.

Noe av det første jeg legger merke til når jeg leser er språket. Petterson har et svært muntlig, østkantprega språk. Det flyter naturlig og virker aldri påtatt,  og er fritt for jåleri for å tekkes folk som sverger til a-endelser, bare for å være politisk korrekte. Fortellingen har en fin blanding av skildringer i et billedrikt språk og dialog. Dette gjør boka lett å lese.

«De la de syklene i ei klynge marehalm og gikk ned til stranda. Den var brei  og gråbrun, strake seg så langt han kunne se og var mye finere enn noe annet sted han hadde vært. Fattern tok Arvid i hånda og sjøl om Arvid kjente seg brydd tok han ikke hånda til seg. Bak dem blei det to striper  med fotspor, ett stort og ett lite, Robinson og Fredag på speiding for å se om ikke et skip skulle komme og ta dem vekk fra denne gudsforlatte øya. Men det var inga øy, det var Danmark og fyrtårnet passa ikke helt til bildet.» (side 23)

Det er noe slentrende over Pettersons språk, noe lettbeint, noe som er lett å følge. Arvids refleksjoner er både skarpe og humoristiske:

«Tordenskjold hadde bodd der engang blei det sagt og det sto «Tordenskjolds Hus» med svarte, flassete bokstaver under den ene gavlen. Arvid syntes ikke det var bevis nok, for huset  var bare ei gammal rønne og han greide ikke forestille seg Tordenskjold med den tresnuta hatten og de lange krøllene og den snertne stokken komme ut av den flisete, brune døra. Tordenskjold var nordmann, men det var bilde av han på alle de danske fyrstikkeskene. Hadde han bodd i det huset ville de vel passa bedre på det.» (side 75)

Ekkoland er en barndomsskildring og samtidig et fint tidsbilde fra 60-tallet. Rammen er sol og sommer, bading og fisking og vennskapet med nabogutten Mogens. Det kunne vært en beskrivelse av den rene idyll. Det er ikke tilfellet. Arvids fornemmelser av det som ligger rett under overflaten og murrer, gir meg som leser en følelse av uro. Det gjør selvfølgelig også teksten mer interessant. Bestemoren som stadig gråter, moren som styrter ut av det trange barndomshjemmet og Arvids sterke motvilje mot å bli tatt på, er bare noen av de mange eksemplene på spor i teksten som legges ut for å hinte om de historiene vi bare delvis får fortalt. Sakte men sikkert blir noen av historiene synlige. Det finnes mange uforløste og usnakka begivenheter i denne familien. Noe får vi en forklaring på, men mye blir bare liggende som små uløste mysterier hos leseren.

Vil du følge Arvid Jansens videre ferd, finnes det fem bøker du kan gyve løs på. Neste bok er I kjølvannet.