Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Goro Aarseth Anmeldelser 9. november 2020

Portrett av kunstneren som ung kvinne

Rebecca Solnits nyeste bok, Recollections of My Nonexistence, er en personlig historie om å skape seg et liv som ung, hvit, amerikansk kvinne og en fremtid som sakprosaforfatter mot slutten av 70-tallet.

Tekst: Goro Aarseth / Bokomslag: Viking, RiverSides Publisher

40 år har gått siden Solnit var ung og noe har forandret seg til det bedre. Recollections of My Nonexistence er en relevant historie om å finne seg selv og sin egen stemme under vanskelige forhold, i truende omgivelser:

I was trying to find a poetics of my own, with no maps, no guides, not much to go on. (s. 4)

Recollections of My Nonexistence er historien om Solnits vei til audibility, credibilty og consequence. Veien til å bli hørt, og oppnå troverdighet og resultater, er full av utfyllende sidespor, omveier, tilfeldigheter, betraktninger og tanker som til sammen sirkler inn målet. Dette er Solnits litterære stil og varemerke, og det er sjelden kjedelige turer hun legger ut på.

På forsiden har boka et fotografi av en elegant, ung kvinne i sort/hvitt. Hun står opp mot en vegg, med naken rygg, «wearing […] a man’s vest turned backward and belted into a sort of backless top […]» (s.82). Hun har lange hansker, oppsatt hår og hatt med slør. Dette er Solnit selv i et 40-talls-kostyme mot slutten av 70-tallet, og om bildet skriver hun:

The posture speaks of an attempt to elude and melt away. I’m trying to appear and to disappear at once. (s. 83)

Jeg har ikke lest James Joyces Portrett av kunstneren som ung mann, men forsiden på mange utgaver av denne boka gir et helt påfallende motsatt inntrykk. Joyce poserer i helfigur, forfra, med vesten riktig vei, sixpence og hendene i lommene. Han står foran et åpent vindu, klar for verden.

Sett opp mot hverandre, poengterer disse portrettene kvinner og menns ulike vilkår i verden. Der Joyce poserer selvsikkert, forsøker Solnit både å markere seg med utidsmessige og omvendte klær, samtidig som hun vender seg bort og er så tynn og sårbar at hun nesten forsvinner. Hun  er utsatt, men vil også bli sett. Det kan se ut som om hun leter etter en sprekk i veggen eller en utvei. Utsiktene hennes virker ikke like åpne og selvsagte som for Joyce, enda Solnit lever nesten hundre år senere.

Mansplaining og ikke-eksistens

Det er lenge siden Rebecca Solnits påståtte ikke-eksistens. Hun har rukket å skrive 24 bøker, primært sakprosa og essays, og er kjent for sin miljøaktivisme, feminisme og «glassklare prosa». Hennes essay Men Explain Things to Me ble opphavet til begrepet «mansplaining». I Recollections of my non-existence, får vi tilblivelseshistorien til dette essayet fra 2008, og vi får vite mer om hvordan mansplaining bare skraper overflaten av dypere kvinnefiendtlige strukturer i samfunnet.

Solnit starter voksenlivet med å leie en leilighet i morens navn. Hun blir anbefalt å bruke navnet til en eldre, respektabel kvinne for å bli regnet som en sikker betaler og ha en sjanse på leiemarkedet. Leiligheten er i en vidunderlig gammel leiegård i en del av San Fransisco der majoriteten er afroamerikanere. Hennes ikke-eksistens, starter altså her: «[…] I did not officially exist in my home that was not officially mine.» (s. 12)

Men det er ikke bare leiligheten som underbygger hennes ikke-eksistens. I løpet av de åtte årene hun bor her forandres bydelen. Naboer hun blir glad i flytter eller dør. De eldste av dem emigrerte fra Sørstatene etter 2. verdenskrig og tok med seg kulturen fra småbyliv og jordbruk inn i byen:

These elders were not in a hurry; they were country people. […] It was they who taught me that a conversation even between strangers coluld be a gift and a sport of sorts, a chance for warmth, banter, blessings, humor, that spoken words could be a little fire at which you warmed yourself. (s. 24)

Solnit skriver om det som blir borte og om kampen for å være til. Hun har vokst opp med en voldelig far, og som ung kvinne er hun stadig utsatt for forfølgelse, trusler og farer: «[…] I was not raped, though many of my friends were, an all of us spent our youths navigating the threat, as do most women in most places. It gets you even if it doesen’t get you.» (s. 63) Selv om alt er uhyre velskrevet, blir partiene som handler om vold mot kvinner etter hvert nokså repeterende. Hun skriver også om vold mot homofile og transpersoner, og hun har en hylende morsom beskrivelse av et møte med kvinnehateren William Burroughs. Skrivebordet hun stadig utøver sitt forfatterskap ved, og som er avbildet i boka, har Solnit fått av en venninne som nesten ble drept av sin ekskjæreste:

Someone tried to silence her. Then she gave me a platform for my voice. Now I wonder if everything I have ever written is a counterweight to that attempt to reduce a young woman to nothing. All of it has literally arisen from that foundation that is the desktop. (s. 44)

Fri ferdsel

Som ung leser kan Solnit ferdes fritt, som forfatter er det vanskeligere. Hun skriver om strøjobber og journalistutdannelsen, som ikke passer henne men som lærer henne organisering av stoff, kildekritikk og arbeidsdisiplin. Hun jobber i mange år ved San Fransisco Museum of Modern Art, først i arkivet, men snart med research til en jubileumskatalog. Hun får også jobb og blir redaktør i et lite kunstmagasin. Hun kommer i kontakt med kunstnere og aktivister, og debuterer med en bok om seks kunstnere fra California under den kalde krigen. Hun skriver om arrogante forleggere, publisister og fagfeller hun har møtt på sin vei mot audibility, credibilty og consequence.

Solnit ønsker å hjelpe andre ved å sette ord på hindringene kvinner møter. Det som er tydelig er vanskelig å overse:

[…] I can wish that the young women who come after me might skip some of the old obstacles, and some of my writing has been toward that end, at least by naming those obstacles. (s. 5)

Det er mye å hente og mye å lære av Rebecca Solnit. Les henne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.