Hvem er Torvald?

Torvald er på samme tid en irriterende fjott og en fjott det er synd på, og derfor vet jeg at jeg må lese ferdig Mattis Herman Nyquists debutroman Det er jeg som er Torvald. For hvem er egentlig Torvald?

Tekst: Astrid Werner/Bokomslag: Aschehoug, Foto: Akam1k3

«Tenk om du bare går mot porten, dytter ned håndtaket, går ut, oppover veien. Du kan gjøre det. Vil det egentlig være så farlig? Bare gå nå, så de kan slippe. For du er bare noe å slippe unna, tenker du. Så kan de finne seg bedre til rette, da kan de trives. Eller var det du som ville trives da, hvis du hadde forsvunnet? De ville nok trives.» (side 75)

Det Ibsen ikke skrev
Å lese Mattis Herman Nyquists Det er jeg som er Torvald er som kikke inn vinduet til naboen. Vi møter Torvald og Emma og deres barn Aksel og Ea. Alt er tilsynelatende helt vanlig, men det er bare på overflaten.  I Ibsens Et dukkehjem er det Nora som drar, mens i Nyquists bok er det Torvald som fra første side fabulerer om å forlate alt.

Nakent beskrevet
Tankene Torvald har om sin egen rolle i familien og de observasjonene han gjør, er interessante. Det er godt skrevet om det å stå utenfor og ikke være en del av noe. Torvald kjenner seg utenfor det meste av tiden. Både i samværet med egen familie, men også på jobb og i samfunnet generelt. Språket i denne teksten formidler dette godt. Likevel er jeg i tvil om hva jeg som leser egentlig synes, kanskje fordi det er ubehagelig å få dette så nært på livet, så nakent beskrevet?

Emma har regien
Torvald er på samme tid en irriterende fjott og en fjott det er synd på. Det er noe av det som gjør han vanskelig å forholde seg til.  Han er den som blir bedt om å røre i sausen, han er den som gjør det han får beskjed om, tar sjelden eget initiativ og snakker lite. Romanen gir stadige eksempler på at det er Emma som har regien, hun gjør avtaler, hun ordner med barna, bestiller mat til hageselskapet, husker på alt som skal ordnes; kort sagt er hun den som holder familien i gang. I tillegg er hun den som «tar hensyn» til Torvald, for denne mannen er som en skjør skapning som ikke tåler all verden og parallellen til «overspente kvinner» med tynnslitte nerver er slående.

Denne mannen er som en skjør skapning som ikke tåler all verden og parallellen til «overspente kvinner» med tynnslitte nerver er slående.

Rollen til de ubehjelpelige
Jeg vet ikke om det skyldes eget humør om dagen eller om noe av bokas stemning har krøpet under huden på meg, når en av Lillebjørn Nilsens gamle sanger til stadighet surrer oppe i hodet mitt med disse linjene:

«… få lagd et skilt av messing, ett som lett blir sett, mellom fire skruer: tunge tanker uønsket! Jeg tenker på en hjort jeg så en gang, så underlig den sprang, den gjorde hopp – over en bekk, plutselig var den vekk!»
(Fra «Kjærlighet & Karlsons lim» fra albumet Sanger (1988))

Kanskje er det på tide å kunne vise fram at også menn kan ha denne rollen? Rollen til de ubehjelpelige, de som trenger hjelp og assistanse på mange områder i livet. En rolle som tradisjonelt har vært tildelt kvinner, men som egentlig er mer universell enn vi liker å tro.

På tross av ambivalente følelser for boka, vet jeg at jeg må lese ferdig de få sidene jeg har igjen. Jeg er nødt til å vite hvordan det går videre med Torvald og med familien hans.  Jeg takler simpelthen ikke å ikke vite hva han foretar seg og om det er mulig å skjønne hvordan det hele ender, for hvem er egentlig Torvald?