Malplassert og mistenkeliggjort

– om å kjenne seg igjen i «Stillstand  – sivilisasjonskritikk på lågt nivå» av Agnes Ravatn

Denne lille essaysamlingen hadde sannsynligvis gått meg hus forbi hvis det ikke hadde vært for ei venninne som mente at dette var av den type bøker som fikk deg til å le høyt selv om du satt på t-banen alene. Det viste seg å stemme.

 
I mangelen på gode skriveidéer til reisereportasjer, får Agnes Ravatn  – den gang som journalist i Dag og tid – beskjed fra redaktøren om at hun bare får dra et sted der ingenting spesielt skjer, sette seg ned og skrive det hun ser. Så det gjør hun. Hun drar til Ålesund og tilbringer femti timer på en café. Hun observerer mennesker, overhører (mer eller mindre frivillig) brokker av samtaler – og gjør seg betraktninger om hva som foregår rundt henne. Et sted blir til flere steder; hun oppsøker et kloster, går på exphil- forelesning, drar til Syden, til rorbua i Tromsø. Alle steder med et skråblikk på menneskene rundt henne. Som her, under et besøk på såkalt «baby-kino»:

I løpet av filmen kjem det fram ny informasjon: Det blir skifta bleier inne i kinosalen! Er dette lov? Korleis gjer dei det? Ei etter ei på den tida filmen varer, går mødrene fram på scenen og tømmer bleier opp i ein gigantisk søppeldunk. Babykino er eit lukkamor-barn-samfunn der dei tydeligvis kan tillate seg kva som helst, og eg skulle ønskje nokon tok ansvar og stansa meg i billettluka då de såg at eg var barnlaus.

Sosialt eksperiment

Når sant skal sies, likte jeg dette litt sosialantropologiske prosjektet,  fordi jeg selv var med på et slags lignende prosjekt en gang i studietida. Øvelsen, med navnet «Exposure», gikk ut på å oppsøke steder i byen der man befant seg litt utenfor komfortsona, og gjøre seg noen refleksjoner om det man så.  Jeg endte opp på en litt shabby og trang kaffebar i undergangen på Grønland t-banestasjon, der klientellet i stor grad var høyrøstede afrikanske menn. Andre kunder kom innom, kjøpte med seg en kaffe, og hastet videre men jeg slo meg ned ved et bord der. Jeg husker det litt spørrende blikket til han bak kassa, som om han sa «har du tenkt til å sitte her liksom?». Ikke så rent ulikt Råvatns opplevelse av å bli mistenkeliggjort etter å ha tilbrakt en god del timer på café:

Éin person går svært ofte forbi der som eg sit. Kvar gong kikkar han inn på meg med eit blikk som seier «Kva er det du trur du driv på med, sit du her framleis?!», og eg kikkar kvar gong tilbake med et blikk som seier «Kvifor går du forbi her for tolvte gang på éin dag, din psykopat?!». I staden for allianse: forakt.  Ein tredje person som ofte går forbi, er ein eldre mann med eit handlenett, og på nettet er det bilde av eit gigantisk hanehovud. Er det dette han vil ha?

Så når Ravatn oppsøker de tilsynelatende stillestående plassene, er det lett å kjenne seg igjen i følelsen av å være litt malplassert. Men det er kanskje ikke alltid så dumt å være malplassert – i alle fall hvis man, som Ravatn, har en god porsjon selvironi. Da kan beskrivelsen av selv de mest hverdagslige situasjoner, bli til humring på t-banen.