Folkeopplysningen: Hva var dette Soul Train?
Tekst: Frank Michaelsen
I sketsjeprogrammet «In Living Colour», ble det i 1991 vist et innslag kalt «Old Train». Harselasen gikk utover det som på denne tiden var blitt et gammelmodig tv-program.
Men noen år tidligere hadde Soul Train vært noe av det hippeste på tv.
I en tid der afroamerikansk ungdom sjelden figurerte på tv i positive sammenhenger, ønsket nyhetsreporteren Don Cornelius å endre dette. Inspirert av American Bandstand, et populært program for hitmusikk, fikk Cornelius snakket seg til å få lage Soul Train.
Programmet gikk først lokalt i Chicago og var preget av en viss hjemmelaget sjarm med knirkete rekvisitter. Men sendingene blitt såpass bemerket at man i 1971 ville flytte dem til Los Angeles for å sende nasjonalt. Særlig de unge ble trofaste seere og det var Aretha Franklins barn som spurte moren hvorfor hun ikke sang på programmet. Kort tid etter skulle hun gjøre følgende versjon av «Rocksteady» på showet som ennå hadde sin beste tid foran seg.
Gjennom hele programmets løp ville det stå mange viktige øyeblikk. Questlove, trommisen i The Roots, trekker frem Jackson 5s fremføring av «Dancing Machine» som et av disse. Og ja, opptredenen markerte starten på årevis med forsøk på The Robot i skolegårder over hele USA.
“Everytime I go on Soul Train, it’s a gas and I’m home», sa James Brown en gang. Han spurte Don Cornelius gjentatte ganger “Who’s backing you on this?” Inneforstått: hvilken hvit mann er det som egentlig star bak Soul Train? «It’s just me», svarte Cornelius høflig.
Nå var det ikke lenger vanskelig å spørre de store artistene om de ville gjeste showet. Soul Train var vokst til å bli en av de viktigste promokanalene for svart musikk. Platemoguler som Clive Davis og Berry Gordy henvendte seg alltid til Don Cornelius når artistene deres utgav ny musikk. Curtis Mayfield, Gladys Knight, Marvin Gaye, Stevie Wonder, Diana Ross og Barry White var bare noen av gjengangerne på programmet.
I pausene kunne man se reklamer som henvendte seg til afroamerikanere, noe mange av seerne ikke hadde vært vant til. Annonser for produkter som skulle ivareta en afro sto i sterk kontrast til tidligere reklamer der produktets oppgave var å fjerne den (se reklamen for Afro sheen under). Noen av danserne i programmet brukte også tradisjonelle afrikanske skjorter, kalt dashikis. Det var en liten kulturrevolusjon som foregikk, til tiårets mest dansbare musikk, i beste sendetid.
Danserne som deltok fast i Soul Train ble snart for stjerner å regne. Disse var opprinnelig hentet inn av Cornelius’s assistent, som hadde bakgrunn fra ungdomsarbeid og dermed kjente mange unge gatedansere. Disse hadde ingen tradisjonell skolering og var følsomme for strømninger og nyvinninger som dukket opp. På denne måten ble Soul Train et eksponeringsvindu for innovasjon: Her kunne man se moonwalking lenge før Michael Jackson populariserte den. Gruppen The Lockers viste en form for break-dance flere år før hip-hop-bevegelsen skulle ta den i bruk.
Etter hvert skulle programmet showcase crossover-potensialet i musikksjangrene. Den første hvite artisten som fikk drahjelp av Soul Train var canadiske Gino Vannelli. Elton Johns berømte fremføring av den funky «Benny and the Jets» skjedde også på Soul Train og førte til at låten ble klassifisert som RnB, og dermed havnet på singellisten for nettopo RnB-musikk. Deretter fulgte David Bowie, som i klippet under ikke helt vet hvordan han skal mime til hit-en «Fame».
The Soul Train Line var et fast innslag og høydepunkt i sendingene. Danserne formet to rekker for deretter å la hverandre danse mellom disse i et konsentrert «vis dem hva du har»-øyeblikk. Opplegget var noe Cornelius hadde drevet med på fester i ungdommen, men den ene gangen han gikk med på å gå The Soul Train Line på tv tryna han, dessverre.
Soul Train var alltid tidlig ute med den hippeste nye musikken. Paradokset var at Cornelius var kjent for ikke å like hip-hop og rap. Første gangen rap får spilletid på programmet er det Kurtis Blow som er gjest. Under intervjuet med Blow sier Don rett ut at han ikke forstår hip-hop bevegelsen.
Nærmere 90-tallet hadde programmet mistet sin relevans og toneangivende posisjon. Selv om det fortsatt ble laget nye episoder, eksisterte programmet først og fremst som en nostalgisk referanse. Henvisninger til Soul Train i populærkulturen dukket opp til stadighet og gjerne i forbindelse med fremstillingen av et overdrevent karikert 70-tall. Se f.eks. hva butleren Geoffrey driver med i denne episoden av «Fresh Prince in Bel-Air».
Don Cornelius gav seg som programleder i 1993 og i 2006 ble Soul Train tatt av luften for godt.
Kilder: Soul Train: The Hippest Trip in America (VH-1), Wikipedia, Rolling Stone
Les om:
Curtis Mayfield – Curtis/Live!
Curtis Mayfield var pionéren innenfor soulen fra Chicago
Marvin Gaye – Here, My Dear (1978)
Stevie Wonder sampler hele familien på The Cosby Show
Tame Impala covrer Michael Jackson
Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka, bare søk her.
