Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 11. august 2016

Øya 2016 – Sweden

 Tekst: Victor Josefsen
Foto: Erik Moholdt

Jeg er ti minutter forskinket. På vei til Amfiet og Sweden og årets åpningskonsert på Øya 2016 passerer jeg Hagen-scenen og Aiming For Enrike. Den norske duoen er midt inni et rytmisk-støyete crescendo, det lyder så spennende at jeg for et stakket øyeblikk lurer på om jeg skal få med meg hele konserten. «Jeg tar til fornuft», og sprader videre til Amfiet og Sweden. Lydbølgene av de myke poptonene fra «Stockholm» svever på lett bris gjennom trærne og ønsker meg velkommen. Ønsker meg velkommen gjør også sola som trenger seg delvis fram gjennom skydekket.

«Å spille kl. 15 den første festivaldagen på Øya er ikke akkurat kremspotten. Fellesferien er akkurat over, mange er fortsatt på jobb og ølen har ikke helt satt seg hos de som er der», skriver vi Aiming For Enrike-anmeldelsen. Deres konsert startet på samme som tidspunkt som Swedens konsert på Amfiet. På den annen side, Sweden har fått en del medieoppmerksomhet nettopp fordi de åpner Øya 2016 med konsert på den store scenen i Tøyenparken.

 

 

Det er godt publikumsoppmøte foran Amfiet. Her er både svorne Sweden-fans og nysgjerrige skuelystne. Sweden og tilhørerne er heldig med været, (power)pop-anthems kommer spesielt til rette live i solskinn. Sweden feirer det å være først ute ved å invitere flere gjesteartister på scenen. Disse inntar podiet på rekke og rad, nærmest. En av dem, Andreas Grøtterud, fra Kung Fu Girls & Bonk, fremstår spillesugen, full av energi og nesten manisk (i positiv forstand), og sammen med de andre oppviste Grøtterud givende «Peter Parker Theme»-licks m.m. Der og da ble den tidligere nevnte Aiming for Enrike-konsertsnutt-opplevelsen glemt for alvor. Dette er en herlig innledning til årets Øyafestival, som får undertegnede til å minnes hvilket utrolig bra band Kung Fu Girls var, og Bonk også for øvrig.

«Kristofer Åström (en av de andre gjestene) er kanskje grunnen til at vi kalte oss Sweden», ble det opplyst fra scenen. Han gjorde også sakene sine bra. El Doom, gjest han også, (Thulsa Doom, Black Debbath, Cumshots m.m.) spankulerer målbevvist i retning det andre trommesettet på scenen. Nå er det  to trommeslagere på Amfiet-scenen, det er nesten som å oppleve The Allman Brothers Band, settinga, tenker jeg på da. De doble trommene resulterer  i solskinnpop med det ekstra trøkket i bånn på sitt beste, til tider ble det vel mye tromme«spetakkel», og lite gitarer og harmonier. Dessuten medfører alle gjestevisittene at konsertflowen hakker nå og da, men det utjevner, og mere til, Sweden &  kompisene med spontanitet og formidlings-evne/lyst.

 

 

Hovedattraksjonen er likevel Sweden selv. Før konserten med The Switch på Biblioteket omtalte Audun Vinger bandet som (et av) Norges beste popband. Samme beskrivelse gir vi i Deichmans musikkblogg til Sweden. Låtskriverkunst av mer enn bra rang oppvises av gruppa på Amfiet ( klikk på linkene under for lese anmeldelse av noen albumene låtene er hentet fra). Gode hooklines og melodilinjer er resepten til Sweden, på plate og live, så også på Øya. Ekstra kudos for koringene, de er brillefine over hele linja, som på avslutningslåta «Just A Kid», med mange gjester i koret, selvsagt.

Øyafestivalen våknet fra dvalen med Sweden & Co.

Setlist:

Sunny sidewalks
Oh, Dusty
Stockholm
Those days
To build a fire
Not enough
Hey c’mon
Forever rest
Tomorrow calling
Just a kid

 

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Sweden «Oh, Dusty»
Albumanbefaling: Sweden – Sixes & Sevens
Sweden – Just a Kid

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter