Øya 2016 – Julia Holter
Tekst: Lars junge Foto: Markus Thorsen
Julia Holter slår meg ikke som en typisk festivalartist der hun står flankert av en fiolinist, en fyr på kontrabass og med en trommis i ryggen. Det er noe vevert i uttrykket hennes som ikke når helt frem i et støyete festivalområde. Musikken hennes kan best beskrives som kammerpop, eller kjølig kunstpop. En type musikk som strengt tatt ytes mest rettferdighet gjennom et litt over gjennomsnittet dyrt sett med hodetelefoner.
Albumet “Have You In My Wilderness” som ble sluppet på tampen av fjoråret havnet (med rette) på de fleste seriøse musikkmagasin sine årsbestelister. De britiske bladene Mojo og Uncut kåret det sågar til årets beste album.
Sobert uttrykk til sides, så er det likevel ikke til å komme utenom at Holters esoteriske indiepop ikke er uten sjarme der hun lirer av seg den ene iørefallende (kunst)popperlen etter den andre. Hun har helt klart en fot i popverden også, og er ikke ekskluderende på noen måte selv om det er få neck-tattoos å se blant publikummerne.
Undertegnede er like glad i bass som hvem-som-helst, men jevnt over kan det sies at bassnivået på de fleste konsertene på Øya ligger langt over der det burde ligge. Detaljene drukner i bassen. Gode ørepropper (støpte) hjelper litt på men er ikke nok til å rense opp i lydbildet.
