Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 13. august 2016

Øya 2016 – Daughter

012_Daughter_Oya_12082016

 Tekst: Lars junge
Foto: Stian Schløsser Møller

4AD er et label med lang historie og tung kredibilitet. Hvordan hadde indieeverden sett ut i dag uten band som Cocteau Twins og Pixies? Idiotisk spørsmål, men plateselskapet er uansett still going strong med et knippe særs relevante artister i stallen. Artister som Ariel Pink, Deerhunter og The National (for å nevne noen), og da altså kveldens band, Daughter.

En svartkledd kvartett entrer scenen og setter i gang med sin overraskende tilgjengelige variant av (emo)pop? De høres ut som The XX med fuzzgitarer og ekkobokser. Det er også et aldri så lite industrielt bakteppe til musikken, noe som får Daughters musikk til å fremstå som spesialskrevet for 4AD.

I 2016 låter ikke dette spesielt originalt, men det er selvsagt særdeles velspilt og låter «riktig» i alle ledd. Låtene er for så vidt likandes og jeg kan lett se for meg at tungsindige tenåringer kan sette pris på dette inne på sine respektive gutte- og jenterom.

 

Sjekk også:

Øya 2014: The National – Emosjonell triumf
Albumanbefaling: Deerhunter – Monomania
Ny musikkvideo fra Grimes til 2015s beste låt: «Kill V. Maim»
Øya 2013: Drivende hypnodans (Grimes)
Dyp drømmepop fra 4AD
Coverarten på Asobi Seksu sitt album «Fluorescence» (2011) sender tankene til Cocteau Twins‘ forsegjorte platecovre
Cocteau Twins skapte noe helt særegent på 80-tallet med sine finmaskede spindelvevsgitarer spunnet rundt en forførende og forunderlig drømmeverden. Ta for eksempel en lytt på albumet «Treasure», eller singelen ”Pearly Dewdrops Drops”
For noen år siden ble Efterklang (i likhet med norske Serena Maneesh) signa på legendariske 4AD
Massive Attack er kjent for å hyre inn ypperlige kvinnelige vokalister som Elizabeth Fraser fra Cocteau Twins
Big Stars «Holocaust» er naturligvis best, men This Mortal Coil kommer mer enn hederlig ut av det
Roskilde 2013: Dead Can Dance er fortsatt relevante
The Breeders – Last Splash Reunion
Eric Green og andre kjennere går litt lengre tilbake i tid og begynner med Cocteau Twins
Det var fint å se at en fyr vi respekterer (Cocteau Twins-medlem/Bella Union-boss Simon Raymonde, red. anm.) faktisk likte låten vår

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter