Av: terjedeichman Anbefalinger 31. juli 2015

Dyp drømmepop fra 4AD

Salig selskap.

Tekst: Terje Haugsgjerd

Selv om grunnleggerne ikke er er med lengre er fortsatt labelen 4AD leverandør av særegen,og fengende musikk, som Grimes sin Visions, fra 2012 (med låter som Oblivion og Genesis).

Historien til labelen kan en lese i boken Facing the Other Way: The Story of 4AD. En inngangsport til det musikalske grunnlaget er prosjektet This Mortal Coil som sprang ut av 4AD. This Mortal Coil brukte ulike artister som på en eller annen måte var tilknyttet labelen. Låtene var ofte coverversjoner, ikke sjelden av psykedeliske låter eller folksanger. Tolkningene når ikke alltid opp til originalene, men de synliggjør uansett det nevnte musikalske grunnlaget for 4AD.

Tim Buckleys originale Morning Glory

Mine favoritter er særlig fra platene Filigree & Shadow (med låter som The Jeweller og I Want to Live) og It’ll End in Tears (med låter som Kangaroo og Elizabeth Frasers tolkning av en annen Tim Buckley-låt, Song to the Siren).

Fraser, som også er vokalist på Massive Attacks Teardrop, var med i bandet Cocteau Twins, et annet unikt 4AD-band – kanskje selve definisjonen på drømmepop. Debuten Garlands kan en muligens hoppe over, men fra Head over Heels (1983) kommer det mer unike med Cocteau Twins frem (med låter som Sugar Hiccup). Den beste introduksjonen er godt mulig en samling som Stars and Topsoil (2000), en samling som tar for seg 80-talls perioden.

Sjekk også:

Øya 2013: Drivende hypnodans (Grimes)

Coverarten på Asobi Seksu sitt album «Fluorescence» (2011) sender tankene til Cocteau Twins‘ forsegjorte platecovre

Cocteau Twins skapte noe helt særegent på 80-tallet med sine finmaskede spindelvevsgitarer spunnet rundt en forførende og forunderlig drømmeverden. Ta for eksempel en lytt på albumet «Treasure», eller singelen ”Pearly Dewdrops Drops”

For noen år siden ble Efterklang (i likhet med norske Serena Maneesh) signa på legendariske 4AD

Massive Attack er kjent for å hyre inn ypperlige kvinnelige vokalister som Elizabeth Fraser fra Cocteau Twins

Big Stars «Holocaust » er naturligvis best, men This Mortal Coil kommer mer enn hederlig ut av det

Roskilde 2013: Dead Can Dance er fortsatt relevante

The Breeders – Last Splash Reunion

Eric Green og andre kjennere går litt lengre tilbake i tid og begynner med Cocteau Twins

Det var fint å se at en fyr vi respekterer (Cocteau Twins-medlem/Bella Union-boss Simon Raymonde, red. anm.) faktisk likte låten vår

Øya 2013: Beach House – Stemningsfull drømmepop