Av: larsjunge Anmeldelser 2. mars 2017

Plateanmeldelse: Sondre Lerche – «Pleasure»

Artist: Sondre Lerche

Album: «Pleasure» (2017)

Plateselskap: PLZ/HES

5/4

Sondre Lerche, denne bergenske, supermusikalske, savant-aktige kamelonen er på banen igjen med nok et hamskifte. Han har gått hele veien fra naken kassegitar til dette mer syntetiske lydbildet. På dette albumet har han fått med seg musikalsk drahjelp av Alxander von Mehren og Matias Tellez, blant andre. Kato Ådland har fulgt Lerche siden starten, og er stadig med blant personellet. Morsomt med Tellez og Lerche på samme plate. Begge to var jo purunge protégéer av HP Gundersen i sin tid. To av samme alen. Om ikke snytt ut av samme nese, så i alle fall med flere likhetstrekk enn forskjeller. En forskjell er at Tellez har operert i indielandskap, mens Lerche har vært major artist. Supertalent begge to. Men nå er de voksne profesjonelle. Og når de samarbeider låter det gull.

Sondre Lerche har alltid leflet med pop. Jo han har sneiet innom mer crooner-aktige ting og mer jazzete uttrykk, men han har alltid hatt en fot i poppen. «Know Something That’s Gonna Break Your Heart», er kanskje noe av det kuleste som er gitt i Norge i år. Helt latterlig kult, bare hør på basspillet til Chris Holm på slutten av låten. Litt Tame Impala i svingene der kanskje, men det funker som en kule.
Alexander von Mehrens innpass har gitt Lerche et mer Tricatel-aktig sound med plekter-bass og deilige vintage synthesizer-linjer à la Bertrand Burgalat. Mehren og Tellez spiller på de samme låtene, og i mine ører er det platens sterkeste kutt. Skulle ønske de hadde gjort hele platen sammen.
De andre kuttene som Mehren og Tellez ikke er med på, kan kanskje minne om 80-talls New Order eller Electronic, som på singelen «Soft Feelings». På «Hello Stranger» går tankene i retning av sjøsyk Pet Shop Boys. Merkelig, druggy klubbstemning på den låten. Morsomt på «Siamese Twin», der Lerche synger småsurt «We are SiaaaaAAAaaameeeeeeese…..Twin. Akkurat litt off. Er det surt? Japp. Er det kult? Oyes. «Violent Game» er Sondre Lerche slik vi kjenner ham fra før. Låten kunne nesten vært på hvilken som helst av platene hans. Skrivebordslåt?
Platens avslutningsspor, «Baby Come To Me», låter magisk med von Mehrens flagrende pianoløp (harpe, mon tro?) og når bassen begynner å løpe samtidig som riden kommer inn – gull, steinkult. Her sparer de det beste til slutt.

Sondre Lerches komposisjoner er aldri lettfattelige greier. Her er det smartness i bøtter og spann. Tidligere i karrieren var han kanskje litt for smart for sitt eget beste, men etter hvert som han har modnet som artist, virker det som om han har senket skuldrene litt og gir mer f… Det er en god ting. Alle skjønner at han er smart. Han trenger ikke ta så hardt i. Det skinner fint gjennom. Nerdete popmusikk med referanser i ulike stilretninger.

Pleasure er en treffende tittel. Denne platen er virkelig behagelig å lytte til. Det låter skikkelig lush i headsettet. Saftig og stort. Av og til minner Lerches stemme til forveksling voldsomt på hans store idol, Morten Harket. I likhet med Harket virker det faktisk som om stemmen hans best kler et mer syntetisk lydbilde fremfor et knusktørt akustisk. Magne Furuholmen påpekte det en gang, at Harkets stemme fungerte bedre til synth enn kassegitar. Det gir mening i mine ører også.

Om man tar omslagskunsten i nærmere øyesyn skjønner man dog at tittelen Pleasure muligens ikke bare henspiller på nytelse i form av velprodusert lyd, men snarere noe seksuelt. Lerche står i baris på coveret, og ser ikke ut som om han tenker på hvorvidt han husket å slå av kaffetrakteren før han gikk hjemmefra – for å si det sånn. Sekret er i kjømda! Og indeed: etter å ha finlest tekstene, som unikt nok var inkludert i presseskrivet, kan jeg bekrefte at «Pleasure» absolutt handler om «det vakreste mellom to samtykkende voksne mennesker». Sex er i alle fall en rød, for ikke å si rosa, tråd gjennom hele platen. Coveret er litt creepy faktisk. De har lagt tre bilder av Lerche over hverandre slik at det føles som om man ser dobbelt/trippelt – som om Lerche har sneket noe i drinken din og ser på deg mens du dovner hen.

Til slutt er selvfølgelig hele greien mastret av… jepp, du gjettet det: Jørgen Træen. Er denne mannen noensinne ute av lydstudioet? Dersom noe kommer fra Bergen og IKKE er mastret av Træen, er det som regel ikke noe å skrive hjem om. Sondre Lerches «Pleasure» er definitivt noe å skrive hjem om.

Låtene som Alexander von Mehren og Matias Tellez er med på står til en klokkeklar 5er, og vel så det, i mine ører. De andre låtene spriker for mye i uttrykket til at platen oppleves som helhetlig, og får således trekk for det.

<a href="https://sondrelerchemusic.bandcamp.com/album/pleasure">Pleasure by Sondre Lerche</a>