Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 15. august 2017

Motorpsycho: Engler og demoner

Tekst: Stian B. Hope

Mitt forhold til Motorpsycho strekker seg 21 år tilbake i tid, det vi si det gode forholdet. Jeg hørte dem første gang rundt Demon Box, sommeren ’93, tenker jeg. Kompisen min hadde skaffet seg tribaltattis, kunne alle sangene utenat, og smilte som et lite barn mens han sa, «hør på dette Stian, det er steinbra!» Etter en stund med høflig lytting spurte jeg om han heller kunne sette på Suede, Pulp, Blur eller noe, det ble for masete for meg, Motorspycho hadde nothing to say, så vidt jeg kunne skjønne.

Tre år senere hadde noe skjedd. Britpopen hadde begynt å falme allerede i 1995, favorittbandet mitt Blur vant singelkrigen mot Oasis, men tapte så det sang med albumet The Great Escape. De vant meg riktignok tilbake med Blur i 1997, men det er annen historie. Motorpsycho hadde på sin side gitt ut monumentale Timothy’s Monster i 1994, uten at jeg brydde meg noe særlig, men i 1996 slapp de Blissard og fanget endelig oppmerksomheten min. Det kan du lese alt om her. Poenget med hele denne utleggingen er at etter Blissard ble jeg fan, og kjøpte alt jeg kom over av Motorspsycho, ikke alle ep’ene, limiterte singler og what not, men rubbel og bit ellers. Når det er sagt, hoppet jeg av en eller annen grunn over Angels and Daemons at Play. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje hadde det noe med at jeg syntes den var en blek kopi av Blissard, kanskje noe med at Trust Us kom i 1998 og blåste meg så grundig av banen, eller kanskje fordi da Let Them Eat Cake kom 2000 var det klart for en ny æra, både for Motorspycho og meg. Uansett, jeg kjøpte aldri Angels, og den var lenge et forglemmelig hull i samlingen min.

Så skjer det som skjer med alle samlere på et tidspunkt, man innser at man ikke kan leve med mangler, hullet må simpelthen tettes. Nøyaktig når dette skjedde husker jeg ikke, men jeg skaffet meg i alle fall albumet, på enkel cd. Og alle som samler på Motorpsycho vet at dette er en viktig presisering, ikke nok med at de slipper platene i ulike formater, de varierer også på selve innholdet. En samlers mareritt, eventuelt en samlers fryd, avhengig av hvordan du er skrudd sammen. Det viktigste var uansett at Angels and Daemons at Play omsider var i hus.

Hva fikk jeg så høre, stemte min noe flyktige dom fremdeles? Det korte svaret er: Nei! Alt satt ikke med en gang, til det er albumet for krevende, men det ble umiddelbart opplagt at jeg hadde bommet totalt den gang for mange år siden. Etter at den noe sløve «Sideway Spiral I» fader ut, dras vi inn i «Walking on the Water/You Lied» og Motorspycho gjør det de alltid har gjort, fanger deg umiskjennelig inn i en nydelig bassgroove og et killer-gitarriff, signert mester Snah. De fortsetter elegant med monsterlåten «Heartattack Mac», og du føler deg skambankt i øregangene ved endt lytting, bare på en god måte. «In the Family» åpner side B på vinylen med et suggerende riff, fiffig løst med tremoloeffekt, og en sørgmodig tekst om familie i oppløsning. Lett den beste låten på plata.

Etter dette blir det mer ujevnt. «Un Chien d’Espace» er progg på hårete vis, fett nok en stund, men med sine 13 minutter blir den altfor lang. «Sideway Spiral II» starter tøft, traktorbassen er på plass, men den avsluttes skikkelig irriterende når Bent Sæther messer spiral på repeat i noe som virker som en evighet. Ellers er det lett å hevde at albumet fiser litt bort mot slutten, «Like Always» og «Starmelt/Lovelight» er fine nok, men er Motorpsycho på autopilot. «Stalemate» er derimot en vakker liten sak, og avslutningsvis får vi jo kraftprestasjonen «Timothy’s Monster», en truserøsker av dimensjoner.

«Resultatet er motorpsykling på holkeføre; noe som er spennende, usikkert og forbundet med en viss fare», lød ingressen i Dagbladet til Anders Grønnebergs anmeldelse av Angels and Daemons at Play. Motorpsycho risikerte med andre ord å gå på trynet, men kom seg noenlunde trygt igjennom, selv om albumet ikke var like sterkt som Demon Box (1993), var det allikevel bedre enn Blissard (1995), hevder Grønneberg videre. Det kan selvfølgelig diskuteres, jeg setter både Blissard, Timothy’s Monster, Angels og Trust Us høyere enn Demon Box, men poenget er snarere at Angels and Daemons at Play er et undervurdert album, og fortjener i aller høyeste grad status som classic album. Sun Ra ville vært stolt!