Øya 2018 – Khruangbin
Tekst: Rune Aas / Foto: Maja Brenna
Sløy neo-psykedelisk, thaifunk-inspirert instrumentalpop med et slør av mystikk kan kanskje ikke sies å være den største publikumsmagneten sånn i utgangspunktet. I en festivalsetting skulle en derfor tro det hadde vært mer naturlig å sette Khruangbing på programmet tidligere på dagen enn på tampen av hele festivalen. Nåvel, oppmøtet i Hagen klokka ni lørdag kveld vitnet i alle fall om at Øya-publikummet var klare for noe litt annerledes, også etter en lang festival.
Sant nok, i utgangspunktet er ikke musikken til Khruangbin noe som naturlig appellerer til den gemene hop, og når trioen heller ikke gjør så mye ut av seg på scenen skulle en tro at de fleste ville se på dette som en relativt kjedelig affære. Khruangbin, på sin side, klarer på finurlig vis å snu dette til sin fordel.
Vi snakker om en stilfull, neddempet eleganse her som også er voldsomt tiltalende. 70-tallsparykkene til gitarist Mark Speer og bassist Laura Lee er en enkel, men effektfull visuell touch – og Laura Lees karakteristiske stil bak bassen bidrar til å dra oss enda mer inn i Khruangbins psykedeliske thaifunk-verden.
Det grooves med stil, og det hele smitter forsiktig over på majoriteten av publikummet. Hagen vugger av god stemning, og når vi plutselig hører Mark Speer dra på med de karakteristiske og velkjente tonene fra Dr. Dre sin «The Next Episode» er det henda i været og full jubel. Khruangbin gjør en aldri så liten genistrek av en crowdpleaser der de kjører et minipotpurri av hiphop-anthems som flyter perfekt inn settet – og Hagen er plutselig i festmodus.
Når de avslutter med to av sine mer up tempo og funky låter «Lady and Man» og «People Everywhere», blir de for glansnumre å regne – og undertegnedes spådommer om at Khruangbin ikke kom til å funke så seint på kvelden, vel, de har blitt gjort grundig til skamme.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
