Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 11. november 2018

Konsertanmeldelse: Lee Ranaldo på House of Foundation i Moss

Nærmøte og konsert med musikeren Lee Ranaldo på kunstnerkollektivet og litteraturhuset House of Foundation i Moss fredag niende november var en fornøyelig aften preget av en imøtekommende musiker som bød på anekdoter og innsikt i sitt seneste «store» soloalbum. En finstemt blanding av skimrende feedbackstøy og melodiøs akustisk gitar foran et lyttende og interessert middelaldrende publikum.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Erik Johan Worsøe Eriksen

Man forlot lokalet med et smil om munnen og følelsen av at dette var godt investert tid.Vi dro hjem med fornyet glede over amerikanerens musikk selv om han denne gangen ikke fikk meg til å glemme tid og rom, slik jeg tidligere la til stede all selvrefleksjon og ble del av musikken når jeg har opplevd moderbandet Sonic Youth på Alaska i Oslo, Quartfestivalen i Kristiansand og Øyafestivalen i Oslo.

Konserten skilte seg også klart ut fra det i stor grad eksperimentelle og improviserte settet på Safe as Milk i Haugesund i 2008. Lee Ranaldo and the Dust på Lido i Berlin i 2012 var nærmere og likevel annerledes. Ikke bare fordi han hadde selskap av The Dust (Steve Shelley, Alan Licht og Tim Lünzel). Låtsamarbeidet med Raul Fernandez må ha tilført nye nyanser av harmoni og skjønnhet og en bittelitt annerledes måte å benytte seg av tuning og støypartier. Også hele konseptet og fokuset var på mange måter en berikelse.

Noen vil nok innvende at konserten på House of Foundation i en del av de elektriske partiene var skjemmet av uklar lyd. Selv hadde jeg problemer med å høre all tekst under de gamle filmsekvensene på tross av at jeg satt langt fremme i salen. Men alt i alt kom musikken frem med stor overbevisende kraft, ikke minst takket være Ranaldos behagelige, avslappede og naturlige tilstedeværelse og milde fremtoning.

Mens platenerdene i Oslo dagen i forveien hadde fått et nærstudie av Sonic Youths «Daydream Nation» i anledning platas nylige 30-årsjubileum, var kvelden i Moss i stedet et nærstudie av Lee Ranaldos tolvte (av tretten) soloalbum «Electric Trim. I form av et fragmentarisk, men gjennomtenkt utvalg filmsekvenser, en 70 minutter lang konsert og til slutt et nærintervju fikk vi ta del i gitaristens tilnærming til låtskriving.

På egenhånd og sammen med Sonic Youth har Lee Ranaldo forholdt seg til mønster og strukturer, men på ingen måte på et tradisjonelt eller forutsigbart vis, hele tiden under stadig forandring. Noe utøver Mike Watt ganske beskrivende betegner som «wink jump» music.

Det hele starter på filmlerretet med en rekke fragmentariske klipp som forklarer og gir innsikt i det musikalske universet Lee Ranaldo og Sonic Youth befant seg i, og kommer i fra. Aller først stifter vi bekjentskap med en musikkskoleklasse som øver og gjør filmopptak. En av strykerne reiser seg brått midt i filmopptaket etter å ha blitt irettesatt av dirigenten og læreren. I det han går knuser han celloen sin i gulvet med voldsom kraft.

En kraft som videre overføres eller transformeres til et liveopptak med mentor Glenn Branca. Volumet er veldig høyt. Branca er som besatt og innehar stor kraft og intens tilstedeværelse i måten han nærmest angriper instrumentet, men forholder seg likevel på sett og vis til strukturer. Under intervjuseansen senere forklarer Lee Ranaldo hvor viktig det var, og er, å oppleve denne samtidskomponisten live for å forstå hans musikalske signatur og stemme.

Dette kontrasteres med programheftet vi får utdelt med John Cages beskyldninger om at Branca på konserten, der Ranaldo deltar som utøver, utfører en form for musikalsk fascisme. Cage praktiserer en form for musikalsk zen og motsetter seg alle former for strukturer. Selv befinner Ranaldo seg et sted midt i mellom og henter fra begge sider.

Vi får også et klipp med Sonic Youth, Wolf Eyes og Hair Police som korresponderer med eksperimentviljen og kraften i musikkutøvelsen til avdøde Glenn Branca. Så ledes vi via Lee Ranaldo og Leah Singers Contre Jour eksperimenter og støy med videoprojeksjoner over Ranaldos egen livefremførelse her i kveld. Denne glidende overgangen er ren magi.

I det filmen fader ut starter det hele sakte og kontemplativt med de første skimrende tonene fra «Moroccan Mountain». Ranaldos funderinger og tanker med utgangspunkt i det han opplever som det frie marrokanske landskapet. Musikalsk improviseres det over alt annet enn et rigid mønster som likevel på forunderlig vis avslører en slags orden gjennom suggererende repetisjon og skifte av intensitetsnivå.

Låten endrer karakter og intensitet underveis, og går etter hvert ut i en mer og mer støyende og lekende sekvens hvor amerikaneren benytter en rekke perkussive instrumenter; bjeller sildrer og han utforsker ulike måter å få frem lyd av gitaren. Lydkunstneren håndterer gitaren med stemmeskrue, gitarpick, paukekøller og kun hender og bue. Han svinger gitaren opp i luften og holder den der oppe. Dog uten noe feste i taket slik vi var vitne til i Haugesund.

Det handler like mye om gitarens materie og utforskningsprosess som selve sluttresultatet. Men underveis oppstår en rytmisk og sonisk magi som fengsler og bergtar lytteren. Han banker også på baksiden av gitaren som om den er en alternativ tromme. Eskapader av gitarstøy og feedback modulert gjennom 62-åringens gitarpedaler. Sjelden eller aldri har jeg vel sett noen spille på en kassegitar med slik frenetisk energi og tilstedeværelse.

I was filming against the light
When the landscape drop down and we fall into the crack between window and the world
For twenty years or more we had a screwdrivers out trying to disassemble the panels
Trying to find a way back to the mountains
But nothing worked
We try prime the door with a bowl made from the branch of a fig tree but nothing worked
Train conductor kept repeating
This is the last stop

Desperasjonen, fortvilelsen og lengselen som disse tekstlinjene uttrykker, er på mange måter representativ for Ranaldos virkelighetssyn anno 2018. Noe vi skal stifte mer bekjentskap med helt mot slutten med oppgjøret mot internett som «New Thing» og den ekstreme tilgjengeligheten.

It’s time to tell you what to do
It’s time to tell you what i’m looking for

It’s right back in your home
You gonna take it down, down on the town again
When you stand there all alone
They gonna run you out, out of the room again
And take you home

They’re right certainty at this particular moment

I’ll take you down and play
Before they run you out, out of the town again
They’ll say right this way sir
You only get so much of this love
Before it takes you down again

And you will and you won’t
You say you do but then you don’t
The marks of times stay in your face
Try to find your state of grace

Ranaldo forsøker å drømme seg tilbake til det liberale Marokko han opplevde på sine reiser foran det marokkanske teppet i sitt eget hjem. En frihet forbildene i beatpoesien også har dykket dypt ned i. Det være seg Paul Bowles, William S. Burroughs eller Alan Ginsberg, kan han senere fortelle, mens han fremhever at det selvopplevde har vært viktigst.

Kontrasten kommer frem i «Circular (Right as Rain)».

Yesterday, the first thing in your morning
You were reading the papers, it was all about that fall storm again
But you’re right as rain, hold on to a sane view of your own
It’s always the same ending, be here or be gone

Yesterday, when you came sweetly
I got the sense that I could have you so completely
But it’s always the same thing, you had a view of your own
Everyday feelings, like seeds they get sown

Yesterday, while you were dawning
Arranging a change after a lifetime spent reigning it all in
The amazing ways we play, the circular stories we told
It’s an everyday thing, they’re here and then gone

Noe jeg opplever både som en feiring av hverdagsrutiner og samtidig en lengsel etter noe mer. Amerikaneren forteller om avhengighet og glede ved daglige rutiner som granola og kaffe om morgenen, men også hvordan reiser har gitt ham mulighet til å se og bryte ut av rutiner.

Underveis i settet kommer han med flere slike anekdoter og ledetråder til musikken og tekstuniverset.

Men før det er det en klargjøring av perspektiv i form av «Uncle Skeleton», en parafrasering av Edgar Allen Poe og et inspirert eksempel på hvordan det tekstlige samarbeidet med den anerkjente amerikanske forfatteren og kritikeren Jonathan Lethman («A Gambler’s Anatomy») har fungert. Ulike perspektiv og tilnærminger sammenføyes til ett, og får samtidig stå som kontraster og bevis på individualitet og ulike måter å se ting på.

You have to shake the flesh off to open up the body’s door
You have to let the skeleton breathe
That’s the thing the skeleton’s for
So use a scalpel, use a knife, shuck the flesh off in a pile
You need to keep the skeleton entertained
You gotta make the skeleton smile

Men her finnes fortsatt både håp og lengsel etter kjærlighet( og et bedre mer innholdsrikt liv?). Artikulert gjennom «Let’s start again».

Let’s start again, let’s make it over
Let’s tip the cup and watch it run out down your drain
Let’s head out where the rivers all run colder
Open up and let the daylight come again

Let’s start out just like a new sun
Break it down for all to see

Let’s start again, let’s make it over
Back where the story ends, we’re drifting out of range
Let me wake up with my head upon your shoulder
Open up and let no one share the blame

It’s hard to say about the sane ones
They fall apart like everybody else

Tittel og nøkkelsporet «Electric Trim» er fylt av disse kontrastene. Ulike verdensanskuelser og tilnærmelser i samspill. Både redsel og en bønn om andakt og en sterk formaning om å ikke dra forhastede slutninger på andres vegne.

Puppets talking different voices
We bind ourselves to different choices
Then we clean hardest to the shiftiest draft
Never getting the last word
Never getting the last laugh

Is that so would you say?
I wouldn’t dream to speak for anybody else
Such presumption I’ve left dying in the past
Along with the last word and the ones before the last

When was the last time that you’ve prayed, my friend?
You know the Xeome on a train
A picture painted in your brain
How we got way down again on a pose car in a frame

Settet er i stor grad konsentrert rundt dette albumet, men newyorkeren finner også plass til «Off the Wall» fra «Between The Times and Tides» (2012). Et høydepunkt i hans solokarriere, som glir fint inn i helheten denne kvelden der fokuset altså ligger på den mer tilgjengelige melodiøse folkpopen (med sterke karaktertrekk plukket fra improvisasjon).

Det er en betagende sammenføyning av feedback, dissonans og melodiøse harmonier, samfunnskritikk og svak optimisme eller nyorientering. Beatpoesi, no wave improvisasjon og melodiøs folkpop. Hele tiden under stadig forandring. Nest sist kommer tidligere omtalte «New Thing». Et krasst oppgjør med internett og den evinnelige tilgjengeligheten eksemplifisert ved at han også selv plukker opp smarttelefonen og leser opp siste melding. «Can you confirm….». Smarttelefonen, som tidligere også har vært benyttet for modulering av gitaren og for å spille enkelte lydklipp. Internett er både en velsignelse og tidvis en plage, som han sier det selv.

We’re searching thru a thousand closets
Me and all your thousand friends
We all wanna sleep inside a new skin
A place where everyone’s pretending

If that’s the way you understand things
Make the best of all the words you provide
If somewhere this a hollow ending
You can save yourself a lie and put the blame on me
Det hele ender opp i hans utilsiktede opprørssang mot Donald Trump «Thrown over the Wall».

We use the sea to hide our submarines
Disguise our faces with names
We use the night to come seal our dreams
And clouds to hide aeroplanes

Collecting clips to blot out black moon
Flood likes to cover the sun
We sat at land to confront the wolf
And try to won whose ’till they’re gone

Thrown over the wall, thrown over the wall
Thrown over the wall again (2x)

62 åringen forklarer hvordan denne låta antok en ny signifikans etter at de spøkefullt hadde snakket om låtas revolusjonære potensial da Trump gikk hen og vant valget. Han uttrykker uro over det som skjer i verden med fascismens og høyresidens fremmarsj blant annet i Brasil, men uttrykker samtidig svak optimisme og glede over den knappe valgseieren til demokratene i senatsvalget for noen dager siden.

Etterpå får vi være med på et intervju med Morgenbladets Marius Lien med Ranaldo som den drivende kraften og det gir oss mer innsikt i sitt kunstneriske univers. Til slutt åpnes det for spørsmål fra salen. Også her viser amerikaneren forunderlig evne og vilje til å inspirere frem interessante ting.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Lee Ranaldo Trio på Blå!

Anbefaling: Lee Ranaldo – Between the Times and the Tides

Sonic Youths «Daydream Nation» (1988). Krysset Crosby Street/Howard Street, New York.

Noen slapp fanden og Thurston Moore ut av skapet

Kim Gordons memoar «Girl in a Band» er en sjeldent vellykket kunstnerbiografi

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.