Konsertanmeldelse: Envy: Cineastisk katarsis og frenetisk eksplosiv post-hardcore, Vaterland Bar & Scene

Japanske Envy på Vaterland Bar & Scene torsdag  27. oktober var den musikalske kraftinnsprøytningen vi hadde sett for oss i forkant, og litt til. Også de britiske oppvarmerne Bossk inspirerte i aller høyeste grad det smekkfulle lokalet med sitt sett med sprudlende, heslig (i positiv forstand) sludge- og postmetall.

Tekst og foto (bilde av Envy øverst): Jan-Olav Glette

Det var tungt, episk og atmosfærisk når Tokyos post-hardcore flaggskip Envy besøkte Norge, Oslo og Vaterland for aller første gang nesten tredve år etter at de albumdebuterte i 1996. Konserten ble utsolgt omtrent like fort som den ble annonsert og billettene var lagt ut for handel. Det ble også en kveld å minnes lang tid fremover.

Jeg tror at alle de tilstedeværende dro hjem med et bredt glis – noe annet vil forundre meg gitt maktdemonstrasjonen vi var vitne til fra det genreledende bandet – oppildnet av en sterk konsertopplevelse, tross at vi kanskje ikke fikk høre de absolutte favorittlåtene med det særegne bandet fra Tokyo i løpet av de sytti minuttene som Envy holdt på.

Bossk på Vaterland Bar & Scene.

Ashford Kent-bandet Bossk  leverte sin dramaturgisk perfekte og massive sammensetning av riffsterk sludgemetall og visceral post-metal, som da allerede var en av de finere energiske rockeopplevelsene denne høsten. Bossk har garantert skaffet seg mange nye fans. Kunne og skulle Envy toppe dette?

Joda, det var egentlig aldri noen tvil om det. Selvsikkert og innbitt gikk japanerne til verks med sikker overbevisning og  tyngden flere tiår på veien gir. Et typisk melodimønster for det japanske bandet kan gjerne bestå i tålmodig bygging av den musikalske stemningen og intensiteten, og sakte seig forløsning før en bombastisk avslutning.

Det er langstrakt, filmatisk post-rock, som delvis kan minne om hva mange av kollegene på Temporary Residence og Rock Action driver med. At det ble observert t-skjorter og gensere med bandene Russian Circles og Mono utover andre punk-skjorter som Propagandhi (litt mer overraskende) bør ikke forbause noen.

Hinsides de vene, vakre tonene, er også fråden, nåden og nedkomsten. Her gjerne uttrykt i form av en affektert, fordringsfull finale. Det er ekskutert med sånn en voldsom energi og kraft at det smitter over på lytterne også.

Vokalist Tetsuya Fukagawa med sin rå kraft og følsomhet griper tak fra første stund. Han veksler frenetisk skriking med poetisk resitasjon på japansk og sorgfull sang.

Også to av gitaristene bidrar med sang; ikke minst på de mest melodiske partiene hvor de bidrar med reverbdynket vokal og en slags crooning.

De åpner med «Footsteps in the Distance» fra «Atheist’s Cornea». Bandet er på sitt aller mest melodiske med broer og sang. Nesten emorock.

Så følger «Statement of Freedom» fra «The Fallen Crimson». Mye av settlisten var sentrert rundt akkurat dette albumet og nyere ting. Ettersom dette var Envys aller første norgesbesøk og deres kunstneriske peak ligger lenger tilbake i tid, var nok noen blant publikum litt skuffet av dette innerst inne. Likevel lot alle seg ivrig rive med, og glemte enhver slik forestilling i det voldsomme øset og den fantastiske stemningen som sekstetten lyktes med å bygge opp. Vi får sogar høre uutgitte ting. Man lar seg bevege av hans ivrige dirigering.

Klassikeren «Farewell to Words» fra favorittalbumet «All the Footprints You’ve Ever Left and the Fear Expecting Ahead» (2001) avslutter grunnsettet til frådende ovasjoner og gledesutrop før de spiller den store publikumsfavoritten «A Warm Room» fra «Insomniac Doze» (2006) som ekstranummer. Sjeldent å føle en tilsvarende sammensmelting av intensitet og skjønnhet.

De duellerende gitarene til Masahiro Tobita og Nobukata Kawai er besnærende. I likhet med resten av bandet er de to langhåret og skjeggete, kledd i sort. En har en Cold Cave t-skjorte med «Oceans with No End» og så nok, som oss, bandet  på 2013- turneen da det kun besto av  Wesley Eisold og kona Amy Lee. En annen hadde Envys egen logo t- skjorte. Han har i likhet med vokalisten en caps på hodet.

Gitarlyden veksler mellom det stillferdig refleksive og det harde, aggressive utagerende. Når det står på som verst trer trommene frem med knusende kraft, men oftest holder de igjen og lar tilhørerne vente på deres elliptiske vinterforløsning av emo, postrock, posthardcore og screamo.

Det er drivende, som nevnt intenst og fortettet når det står på. Tungt, som også nevnt, helt i begynnelsen av anmeldelsen, introvert og trist, og samtidig rått, angstfylt, lidenskapelig og katarsisk. Hele gulvet gynger godt og det var stadig tilløp til moshpit og pogoing, spesielt de to gangene Fukagawa kastet seg ut i piten blant publikum.

Måten bandet kombinerer screamo og post-rock er forbilledlig, og de kan ses som en forløper til blackgaze-strømningene med Deafheaven mfl. –  og Envy har nok i tillegg påvirket oppvarmerne Bossk .

Det var så høyt at det ringer i ørene i etterkant på vei ut i Oslonatten.

Aldri har jeg savnet så mange låter og likevel vært så fornøyd, som en kompis og innbitt Envy- fan uttrykte det i etterkant.

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog