Søk Meny Lukk
Lukk
Av: linneabacke Headline 19. juni 2023

Klassisk sommer

Tekst og foto: K Linnea Backe

Siden 1660 hadde overklassen en tradisjon for å dra på dannelsereise. Nå drar vi på ferie. Det er kanskje også en form for dannelsesreise? Man finner gjerne ut noe om seg selv og dovenskapstid er gjerne grotid og et «must» som ofte oversees.

I denne listen finner du musikk som handler om steder som fenomen. Noen av dem er steder komponisten dro til på sin dannelsesreise, andre rett og slett steder komponisten er fascinert av. Til slutt finner du et sted, og en konsert, jeg gjerne skulle vært på selv.

Listen starter med Debussys L’Isle Joyeuse, Den lykkelige øyen, et klaverstykke fra 1904 av Claude Debussy. Her spilt av Sergey Shepkin.

Lenke til L’Isle Joyeuse.

Felix Mendelssohn skrev også vakker musikk om sin opplevelse av øyer. Her er Hebridene Ouverture – en konsertouvertyre – altså et musikkstykke som er ment å stå alene – altså ikke som innlednings stykke til et scenisk verk. London Symphony Orchestra ledet av Claudio Abbado spiller.

Lenke til Hebridene Ouvertyre.

Manuel de Fallas Netter i spanske hager startet som et sett nocturner for solo piano, men ble forandret til et verk for solo piano og orkester. Musikken er sterkt inspirert av det hispano-arabiske og har tre satser: Den først er Generalife, hagen rundt Alhambra, den andre kalles En fjern dans – fra en uidentifisert hage hvor det danses og den tredje handler om hagene i Sierra de Cordoba. Her spiller Chicago Symphony Orchestra dirigert av P. Domingo med Daniel Barenboim på klaver. Lenke til Fallas musikk.

Mer orientalisme finner man i Balakirevs Islamey. Her spilt av Y. Bronfman. Islamey ble komponert etter at Mily Balakirev besøkte Kaukasus, hvorpå han i et brev skriver om hvordan naturen og innbyggerne i området gjorde dypt inntrykk på ham og fungerte som inspirasjon til dette klaverstykket. Islamey er det man kan kalle en «show-piece» –  altså notorisk vanskelig å spille, men dette er også vakker musikk og Bronfman løser de tekniske vanskelighetene slik at vi hører at dette er god musikk.

Dirigenten S. Celibidache har ofte ikke de raskeste tolkninger av tempi i musikken. Tempi kan synes som en dypt personlig ting for musikere. Komponister gir sterke indikasjoner på sine ønsker og disse tolkes av utøveren og stilles opp mot dennes indre forståelse av tempi; en syntese av notebildet og tempoangivelser fra komponisten, stilforståelse, utøverens personlighet og kanskje viljen til å ta seg friheter med nettopp tempo. I denne innspillingen samarbeider Celibidache med en svært interessant pianist; Arturo Benedetti Michelangeli, hvor de sammen med London Symphony Orchestra fremfører Ravels pianokonsert i G-Dur. Man merker Celibidaches ro og de sterke intensjonene i møtet mellom disse to gode musikerne og orkesteret. Ravel var inspirert av baskisk folkemusikk og jazz i denne konserten, i tillegg til Mozart og Saint-Säens. Ravel visste virkelig noe om orkestrering, altså hvordan bruke hvert instrument i orkesteret sitt særpreg for å få orkesteret til å virke som èn organisme, altså ett stort instrument. Lenke her.

Til sist en konsert jeg selv gjerne skulle vært på – litt «klassisk» jazz av den skjønneste og mest solfylte typen:

Ahmad Jamal var en amerikansk jazzpianist som er inspirert av bl.a. Miles Davies. Nyt hans vakre klaverspill og gode medspillere med ønske om en nydelig og restituerende sommer. Lenke til Jamal med band – i Paris.

Vil du spille selv, husk at Deichman Bjørvika har et godt el-piano på 3M, altså musikk-mesaninen mellom tredje og fjerde etasje. Er pianoet ledig, er det bare å spille, (men husk å bruke hodetelefoner:).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 72 andre abonnenter