Vis meg bokhylla di, bibliotekar 2

Litteraturbloggen skal i tida framover snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Nå har turen kommet til bibliotekar Stian B. Hope.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stian B. Hope

Stian B. Hope er bibliotekar på Deichmanske hovedbibliotek og fast bidragsyter på Deichmans musikkblogg. Jeg fikk tips om å kontakte ham av en felles kollega som kunne avsløre at Stian har velfylte hyller.

– Oi, dette var ei romslig hylle, men likevel er det flere bøker her enn hylla har plass til. Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Ja, det er trangt om plassen, og jeg har en del bøker i andre hyller også, på soverommet, på gangen og på hytta. Hovedhylla står i stua vår, og det er en god gammaldags «Ivar-hylla» fra Ikea, kjøpt på 90-tallet og bygd litt på etter hvert. Husker jeg dro ut og kjøpte den høyeste de hadde, 2,20 eller noe. Selve hyllene er 80 cm pr stk tror jeg, og 30 cm dype, så det ligger noen dubletter og slikt baki der. Hylla inneholder kun skjønnlitteratur: romaner, noveller, dikt og skuespill.

Husker jeg dro ut og kjøpte den høyeste hylla de hadde.

Bøkene er sortert alfabetisk etter forfatter, men ikke innenfor hver bokstav, det ble så mye å forskyve når jeg fikk en ny bok så det ga jeg opp til slutt. Men etter at jeg begynte å kjøpe vinylplater igjen har jeg måttet ta ut bøker etter hvert. Har dessverre ikke plass til begge deler. Jeg har en egen faghylle hvor biografier, memorarer, essays og slike ting står.

– Her er det vel Dostojevskijs samlede du ønsker å vise oss. Hva slags forhold har du til bøkene?
– Jeg brukte lang tid på å skaffe alle bindene av Dostojevskijs samlede verker, som Solum forlag ga ut på 90-tallet. Kjøpte på salg over alt hvor jeg bodde: Stavanger, Harstad, Bergen og til slutt i Oslo da jeg flyttet hit. Men det var et bind jeg brukte ekstra lang tid på å finne, bind 23, De fornedrede og krenkede, noe jeg tilfeldigvis nevnte til en kompis en gang. Årene gikk, jeg sjekket som vanlig salgspallene, knyttet spesielt håp til Mammutsalgene og lyktes til slutt med å finne boken. Endelig var alle 29 bindene på plass. Det tok meg bare sånn ca. ti til tolv år.

Det er en av de vakreste gavene jeg noensinne har fått.

Vel, det gikk noen år til, tenkte ikke så mye mer på gamle Fjodoren, var godt i gang med å finne andre samleobjekter. Men så hadde jeg bursdag en gang, og nevnte kompis ga meg en hard pakke, og du kan jo tenke deg hva som åpenbarte seg: De fornedrede og krenkede av Dostojevskij. Jeg ble naturligvis superglad, men også litt trist, og skulle selvfølgelig ønske at jeg ikke hadde funnet den selv. For hvilken fantastisk gave! Her hadde han gått og husket på at jeg manglet den boken i fire, fem år, minst. Jeg blir fremdeles rørt av å tenke på den historien. Det er en av de vakreste gavene jeg noensinne har fått. Ellers er det lenge siden jeg har lest noe av Dostojevskij. Og jeg har egentlig ikke lest mer enn fem, seks bøker totalt sett heller, tenker jeg. Mangler for eksempel storverket Brødrene Karamasov. Så det må jeg gjøre noe med snart.