Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Kommentar

Published on september 13th, 2017 | by Katrine Judit Urke

4

Feminist, javel?

Er det bare meg, eller har feminismen blitt et salgstriks? 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: mbf2012 (flickr.com)/Foto av Chris Kraus: John Kelsey/Bokomslag: Cappelen Damm og Gyldendal

9788202480486Noen kollegaer og jeg pleier å presentere nye bøker sammen og dra på mini-turné, som vi liker å kalle det, på forskjellige bibliotek. Denne våren var Jentene av Emma Cline en av bøkene jeg hadde lest og likt og valgte å prate om.

I manuset jeg brukte står det blant annet at «Det er en vakker, drømmende bok som rett og slett handler om å være ung. Og om å være kvinne, det er en del feminisme inni her også.». Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

At jeg kalte Jentene feministisk tror jeg handler like mye om omtalen boka fikk av andre som min egen opplevelse av boka. Dagsavisen nevner den i en liste over fire feministiske bøker i forbindelse med 8. mars. Men ingenting i deres beskrivelse forklarer hvorfor boka er feministisk, her framheves det at boka handler om en fascinasjon mellom kvinner; er det feministisk i seg selv?

Aftenposten gjør en grundigere jobb sånn sett i deres anmeldelse. Med den blir jeg minnet på hvorfor jeg selv opplevde romanen som feministisk, nemlig på grunn av formuleringer som disse: «Jeg ventet på å få høre hva som var bra med meg. […]. All den tiden jeg hadde brukt på å klargjøre meg, artiklene som lærte meg at livet egentlig bare var et venterom inntil noen la merke til deg – guttene hadde brukt den tiden på å bli seg selv.» Boka skildrer 1960- og 70-tallet, men beskrivelsene av å være kvinne er like aktuelle for nåtida. Cline peker på det jeg synes er mest frustrerende ved å være kvinne, nemlig hvordan forventningene om at jenter skal være pene og rene og rolige og gutter skal bruke tida på å bli dyktige og bråkete aldri ser ut til å forsvinne helt.

Aftenposten gjorde altså en god jobb med å forklare hvorfor Jentene er feministisk, men det gjorde ikke jeg. I ettertid husker jeg ikke hvorfor jeg valgte å framheve det, men jeg husker følelsen jeg fikk av å si det, feministisk, jeg følte meg faktisk sprek og moderne i motsetning til det vi kanskje ville gjort for bare få år siden. Jeg har merka det i flere tilfeller også, at jeg ukritisk godtar feminisme-betegnelsen brukt om litteratur, det har oppstått noe besnærende ved ordet. Har feminismen gått fra å (for mange) bli ansett som skummelt, gammeldags og usexy til å ikke bare bli stuereint, men liksom litt kult, eller som et salgstriks?

Chris Kraus. Foto: John Kelsey.«Kan det ikke bare være en roman?»
Det som utløste disse tankene var lesningen av Lotta Elstads nyeste roman. Jeg nekter å tenke blir av Flamme forlag solgt som en «sort, feministisk samtidskomedie» og flere kritikere har hengt seg på denne betegnelsen. Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Alle bøker kan vel leses feministisk, men når er en bok feministisk? Er Jeg nekter å tenke feministisk fordi abort er ett av temaene som blir tatt opp? Hovedpersonen Hedda er en helt vanlig ung kvinne som prokrastinerer, drikker, flykter fra problemer, altså en helt normalt feig kvinne heller enn en feministisk helt (eller antihelt). Er det nettopp det som er det feministiske, at Hedda er en ansvarsfravikende slabbedask, at hun har en oppførsel vi er vant til å forbinde med og godta fra menn?

Eller er det slik at alle bøker om kvinner og kvinners erfaringer er feministiske? Etter mitt syn er det usannsynlig umoderne å tenke slik, men jeg skal ikke se bort ifra at jeg tilhører både en generasjon og et miljø som er heldig med likestillinga.

Amerikanske Chris Kraus sier til Dagsavisen i august i år: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt? Kan det ikke bare være en roman, punktum?» Kraus er forfatteren bak romanen I love Dick som kom i 1997, men som først er ute på norsk i år, 20 år seinere og blir promotert som «et feministisk geriljaskrift». Jeg er helt enig med Kraus; er vi ikke alle best tjent med at vi slutter å slenge ut feminisme-ordet i tilfeller det ikke er nødvendig? Blir ikke en eventuell annerledeshet forsterket og forverret ved at vi gir romaner en slik merkelapp? I love dick er også i aller høyeste grad en kunstnerroman, men det er visst ikke like viktig. Et eksempel finner jeg «hjemme»: I katalogen til Deichmanske er «Ekteskap», «Forelskelse» og «Kvinnesak og feminisme» emneordene som er brukt om boka.

breen. f¯dt feminist. omslDen nye, kule, energiske feministen
NRK hadde også en bokliste i forbindelse med 8. mars i år. Jeg biter meg særlig merke i ingressen: «Feminismen fins i litteraturen, like mye i romaner som i politiske manifest. Her er fem aktuelle bøker til inspirasjon, skrevet av fem energiske kvinner!» Lukter det ikke litt rart? Er det ikke noe fordummende over dette? «Skrevet av fem energiske kvinner», javel, er det derfor bøkene er feministiske, da?

Et enda ferskere eksempel har vi i Dagbladets anmeldelse av en finsk fantasyroman: «Maria Turtschaninoff skriver feministisk fantasy i beste forstand.» Hva som menes med «i beste forstand», kommer aldri fram. Men jeg mistenker at det er meningen at leseren skal «skjønne» at her er det feminisme på den kule og nye måten, at vi skal forsikres om at det ikke er noe trøttende eller vanskelig med boka, selv om den er feministisk.

Men når ble feminisme en kul greie? Hvorfor kan jeg kjøpe T-skjorte fra H&M som det står «Feminist» på? Er det på grunn av forfattere som Marta Breen og Jenny Jordahl, og kanskje fagboka Gleden med skjeden? Sistnevnte ble riktignok nærmest slaktet av NRKs anmelder som etter hva jeg skjønner bruker feminismen mot forfatterne, medisinstudentene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl: «De har også skrevet for feminist-magasinet Fett. Og det merkes.». Men dette er bare et unntak. Mottakelsen er ellers positiv og boka har solgt i bøtter og spann, også utenfor Norge.

Eller er det slik at vi er i ferd med å bli såpass likestilte at feminismen ikke er like tungpolitisk materie som tidligere? Om feminismen har blitt ufarlig, er vel det positivt. Slik blir kanskje flere unge kvinner og menn feminister, terskelen er lavere. Så får de av oss som har vært feminister i noen år passe på at begrepet ikke blir for mye utvanna eller misbrukt.


Med slike spredte referanser og med uendelig mange flere spørsmål enn svar ser jeg at jeg ikke har nok til å underbygge min hypotese om at feminisme-begrepet brukt om litteratur er i ferd med å endre mening. Derfor skal Litteraturbloggen snakke med folk som skriver, utgir, skriver om og forsker på denne «feministiske litteraturen». Følg med i ukene framover!

*

Les også:

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke.

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

Print Friendly

Tags: , , , , , , , , , ,


About the Author



4 Responses to Feminist, javel?

  1. Pingback: Gode kvinneroller hever kvaliteten : Norske bokblogger

  2. Pingback: Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske : Norske bokblogger

  3. Pingback: Å snakke om kjønn setter sinnene i kok : Norske bokblogger

  4. Pingback: Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn : Norske bokblogger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑