Årets beste roman?

Nicolai Houm gjør «comeback» med den beste romanen jeg har lest hittil i år.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Tiden forlag, Paul Audestad (over)

Begeistringen jeg opplevde etter at jeg leste Nicolai Houms Alle barn er laget av ild (2009) var enorm. Jeg anser den fortsatt som blant de sterkeste novellesamlingene jeg har lest. Skuffelsen over romanen De håpefulle (2013) ble derfor stor, dette var en slags familiesaga der vi fikk for mange karakterer og tidsepoker å forholde oss til, selv for de drøye 650 sidene. Det er derfor gledelig når forfatteren nå smeller til med  rørende, underholdende, smarte og spennende Jane Ashlands gradvise forsvinning. Jeg kunne fortsatt med flere adjektiver, men skal heller forsøke å putte litt innhold i dem jeg her ramsa opp.

Elegant veksling i tid og sted
Jane Ashlands gradvise forsvinning starter i et nå: Forfatteren Jane Ashland ligger i et telt i den norske ødemarka og frykter å fryse i hjel. Allerede her gjenkjenner jeg det jeg husker som en av Houms sterkeste evner, nemlig å skildre ekstreme fysiske belastninger: «Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som børstes varsmomt bort når man blir funnet.»

Allerede her gjenkjenner jeg det jeg husker som en av Houms sterkeste evner, nemlig å skildre ekstreme fysiske belastninger.

Deretter veksler Houm elegant mellom presens og preteritum. Romanens fortid strekker seg over cirka tjue år, tilbake til studietida og fram til foranledningen til at Jane, som nå er i starten av førtiårene, foretar reisen til Norge. Det blir aldri forvirrende, det er alltid klart hvor i fortellingen vi er. Det er typisk for tekster som veksler mellom tider eller karakterer at noen deler engasjerer mer enn andre, men her er alt faktisk like interessant.

Seig sorgprosess
Det blir fort tydelig for oss at romanen handler om det vi alle frykter aller mest: Å miste våre nærmeste og dermed miste oss selv. Dette ligger også i tittelen, at man kan bli grunnleggende forandra av personlige tragedier, iallfall for en periode. Men hva som har skjedd og hvem som har vært involvert, bruker Houm nesten hele romanen på å skrive fram for oss. Houm berører for så vidt slik spenningssjangeren, vi ønsker inderlig å finne ut hva som har hendt.

Det ender rett og slett med at hun drikker for mye, og hun blir ikke fremmed for ydmykelser av typen voksne mennesker ikke ønsker å bli utsatt for.

Ydmykelser og sarkasme
Jane opplever lindring i sorgprosessen ved å dypdykke i slektsforskning, og drar derfor for å besøke fjerne slektninger, tobarnsfamilien Askeland-Nilsen, i Norge. Her skjærer det seg for Jane, det ender rett og slett med at hun drikker for mye, og hun blir ikke fremmed for ydmykelser av typen voksne mennesker ikke ønsker å bli utsatt for:

«I ettertid kom brokker av hendelsesforløpet på barmhjertig vis til å være visket ut av hukommelsen. Men hun husket dessverre at hun, i titiden samme kveld, lå på siden i sengen og prøvde å sette en rektalsprøyte, idet Martin, sønnen i huset, braste inn i gjesterommet for å hilse på henne.»

Houm blander sorg og humor på svært vellykka vis, og Jane letter det tunge temaet både ved å la oss le av henne, som ved slike ydmykelser, og med henne, som når hun deler med oss av sin skarpe selvironi:

«Det vanskeligste ved å besøke familien Askeland-Nilsen var det å simulere normalt åndedrett. Jane kunne ikke stønne rett som det var. Hun kunne ikke holde pusten lenge, for så å komme opp til overflaten med et desperat innpust. Hun kunne heller ikke sparke til gjenstander som lå i trappen, eller brøle hvis tannkremen nølte med å finne veien ut av tuben.»

Vi blir også kjent med Jane som forfatter og skriveskolelærer, noe Houm bruker til å gi romanen et stilig metanivå.

Forskjellige varianter av Jane
Gjennom fortellingen blir vi mest kjent med Jane slik hun er i nåtid, men også den hun var som ung og nyforelska. Som tjueåring var hun roligere og lykkeligere, mens hun nå framstår som ustabil, nærmest litt farlig, altså forandra og i ferd med å «forsvinne». Jeg så nettopp den underholdende og treffende Netflix-serien Love, og Jane kan minne om karakteren Mickey derfra, begge morsomme damer som forsøker å bruke sinne og rusmidler til å dekke over det som er vondt. Passasjene som handler om da Jane og Greg, som var ektemannen hennes, nettopp hadde møtt hverandre, blir ekstra såre når vi vet hvem Jane er i dag: «Greg var det første mennesket hun kjente en sterk kopling til. Det var som å sitte for seg selv og søke på radiobåndene i tjueto år og omsider høre en stemme.»

Men hva som har skjedd og hvem som har vært involvert, bruker Houm nesten hele romanen på å skrive fram for oss.

Utmerket metatekst
Vi blir også kjent med Jane som forfatter. Blant norske romaner finnes det riktignok en overflod av hovedpersoner som er forfattere, men Houm bruker dette til å gi romanen et svært velfungerende metanivå. Et eksempel er når det fortelles om en episode da Jane for noen år tilbake opplevde å se et ekorn dø: «I ettertid kom dette til å framstå som en forutanelse, et tegn så tydelig at hun, som skriveskolelærer i en samtale om tekst, ville kalt det et frampek.» Og ikke minst ved tilbakeblikk til en skrivelærerjobb der Jane fraråda studentene å putte inn plutselige og «lettvinte» ulykker i tekstene sine, mens hun nå har funnet ut at det uforutsette faktisk er det mest virkelighetsnære: «Hun fortalte dem at denne løsningen ikke virket troverdig. Hun ba dem stryke det og skrive noe annet, noe som virket mer sannsynlig. Hun krevde altså at studentene skulle skrive om en ønskeverden. For utenfor teksten var vilkårligheten et grunnleggende trekk ved livet.» Det er stilig hvordan Houm ved å flette Janes forfatteryrke sammen med opplevelsene hennes viser en slags sammenheng mellom litteraturen, både den Jane skriver og den vi her leser, og virkeligheten, både Janes og vår virkelighet, alt ført i Houms karakteristiske rike, nærmest blomstrende språk.

Janes reise tar en ny retning etter at hun blir så godt som kasta ut fra familien Askeland-Nilsen. Romanen avslutter i åpent fjellandskap der hun har havna etter å ha fattet interesse for moskusdyrenes beskyttelsesinstinkt: Flokken danner en ring rundt kalvene, en ring som er så sterk at absolutt ingenting kan skade dem. Nicolai Houm lager her et flott bilde på Janes aller største ønske: Å kunne beskytte seg selv og dem hun er glad i mot absolutt alt.